Se Wikipedia for bakgrunn og referanser.
Alle har hørt om Dan Brown og hans romansuksess “DaVinci-koden” … en idè som det virker rimelig å anta at han “lånte” fra en bok som kom ut i 1983 under tittelen Holy Blood & Holy Grail, en bemerkelsesverdig publikasjon av typen “dokudrama” som begynner i det små med hva som er meningen med noen mystiske koder i et gammelt dokument … men etterhvert blir historien mer og mer spinnvill før den fortaper seg helt i tusenårsperspektiver rundt eksplosive, kongelige hemmeligheter, en ridderorden som ble utryddet og et hemmelig selskap innstiftet for å beskytte “det hellige blodet” som har vedvart helt til vår egen tid. Men alt begynner med demonpresten Bèrenger Saunière.
Dette er ikke en historiebok, ihvertfall ikke i noen fagmessig forstand, men vi kan godt kalle det et solid stykke journalistisk gravearbeid hvor det morsomste er den vantro som fremtrer mer og mer hos forfatterne, Henry Lincoln, Michael Baigent og Richard Leigh, ettersom de avdekker noe som vokser til å bli noen slags tusen år gammel konspirasjon som ingen før dette hadde hørt om. Hverdagskost er slikt ikke for journalister og uansett hvor skeptisk man måtte være får man “dyreskjelven” når man etter alt å dømme har kommet over historisk bevismateriale for kontakt merllom slekten etter Jesus (ja, han selveste) og det merovingiske kongedynastiet i Frankrike.
Det er mulig HB&HG er oversatt til norsk for å krafse med seg noen kroner i kjølvannet etter Dan Browns roman, men det vet jeg ikke noe om, jeg lest boka på engelsk for lenge, lenge siden og selv da oppfattet jeg det mest som en dokumentar om en skattejakt. Spennende sånn sett men ikke noe mer enn det. Imidlertid er hele denne greia litt av en markboks, som de sier på engelsk. A can of worms. Latterlige mengder vill spekulasjon rundt Tempelridderne og den merovingiske kongeslektens liv og levnet fantes allerede og det ble mildt sagt ikke noe bedre etter at Lincoln, Baigent og Leigh utgav denne boka. Med andre ord, hvis man er tilbøyelig til å tro på spøkelser, julenisser og hva vet jeg, så bør man kanskje la være å begynne å grave i dette materialet. Mye av det stikker dypt. Mye av det er veldig stygt.
Historisk sett var det interessante tider på 5-6-700-tallet i Frankrike. Ting topper seg etterhvert med Karl den store og det første såkalte hellige tysk-romerske riket, som utløste all mulig slags faenskap over hele smæla, som for eksempel vikingtiden her hjemme, men merovingerne var forhistorien til det som kom senere … og de er, hva skal man si, noen slags nasjonalmyte i Frankrike. Det er sannsynligvis en fordel om man allerede har litt oversikt over de politiske forholdene i Europa på den tiden, for det store bildets skyld, men det er på ingen måte noen nødvendighet. Imidlertid må man påregne noen timer med hakeslepp hvis man begynner å grave i saken. Så er du advart.
Selv har jeg en tendens til å ta tak i noe som ikke alle bryr seg så mye om, som i denne sammenheng rent spesifikt er … hvorfor kaller de det Rennes? Ordet betyr jo reinsdyr på fransk. De har ikke reinsdyr i Frankrike, eller rettere sagt, de har ikke hatt det siden det var istid i Europa. Det finnes to steder med slikt navn i Languedoc, og de er henholdsvis Rennes-le-Bains og Rennes-le-Chateau, som nevnt i overskriften til denne bloggposten. Det førstnevnte ligger som navnet antyder ved noen gamle “thermer”, altså romerske badeanlegg, men de er stengt ned nå, noe som har fått skjemtegaukene til å begynne å si Rennes-sans-Bains. Det andre stedet ligger i siktelinjen til et gammelt “chateau” (som kan bety mange ting, men her ruinen etter en middelanderborg) som man mistenker å være tilknyttet de tidligere nevnte Tempelridderne. Dessuten finnes byen Rennes lengre nord, i Normandie.
På Wikipedia sier de at navnet på byen Rennes er utledet fra en keltisk stamme som het Redonerne. (Hvilker minner meg om en kunstner det er verdt å guggle opp, Odilon Redon, ihvertfall hvis man liker surrealisme.) Om de to stedsnavnene i Languedoc sies det imidlertid at de fikk disse navnene i tilknytning til at en europèisk dronning skal ha passert gjennom nabolaget en gang. Mange sier Blanche de Castille. Om henne vet vi at hun ble hentet fra hoffet i Palencia av sin bestemor Eleanor av Aquitania for å giftes bort til den franske kongen Ludvig VIII på våren i år 1200. Ser man på kartet virker det imidlertid urimelig at de skulle ha tatt omveien helt ned til middelhavskysten når den enkleste veien går gjennom Vizcaya. Derfor satser vel så mange på at det egentlig var Blanche du Bourbon drøyt hundre år senere de mener. Men ingen kan bevise eller motbevise noen av delene. Spørsmålet blir uansett hvorfor det å døpe eller omdøpe et sted til “Rennes” skulle være noe som en dronning bryr seg om til en sånn grad at det skulle glede henne. Det hele virker litt sært. Vi har også det lille problemet at det ser ut som om Rennes-les-Bains ble kalt Les Baines de Montferrand ihvertfall frem til langt utpå 1600-tallet.
Mye av det såkalte mysteriet rundt Rennes-les-Chateau handler om ting som er gjemt i huler. For eksempel drev protonazisten Otto Rahn med sine undersøkelser i denne regionen, og han erklærte jo at han hadde funnet “Tempelriddernes hemmelighet”, men hvis dette er sant fortalte han ingen andre hvor det var eller engang hva det bestod i. Folk flyr fortsatt og snoker rundt i åssidene der. Til og med noen nordmenn som laget dokumentarfilm (den er ikke vanskelig å finne). Lascaux-hulen med sine gilde malerier fra steinalderen, blant annet av reinsdyr, ble oppdaget i regionen i år 1940. Kanskje var hulen allerede en hemmelighet som noen kjente? Slikt er uråd å vite. Som vanlig må vi slå oss til tåls med at livet er fullt av ting vi aldri vil få vite noe om. Alt vi kan gjøre er å synge om det (se under).
