Begrepet frihet er notorisk vanskelig å definere, men det finnes tilløp yil alminnelig enighet om at det er “det motsatte av slaveri” — hvilket egentlig bare flytter hele definisjonsproblemet over på et annet ord, som også brukes ganske løst og ledig ute i folks daglige språk. Det går an å stille opp en leksikal definisjon av slaveri, som for eksempel denne:
Slaveri er et system der et menneske blir eid av et annet menneske og kan omsettes som en vare og betingelsesløst utnyttes.
(Store norske leksikon)
Etter min mening er dette en ræva definisjon, fordi den stiller opp alt for mange spesifikke betingelser. For eksempel kan mennesker havne i “slavelignende tilstander” selv i de demokratiske samfunnstypene hvor personlig frihet er en lovfestet rettighet hvis de blir utsatt for press og trusler – eventuelt “tilbud de ikke kan si nei til” – fra kriminelle og andre som ikke er så nøye med regnskap og regelverk. Slaveri er noe et menneske opplever — det er ikke en økonomisk, juridisk eller politisk tilstand som lar seg beskrive og forklare ut ifra et sett med standarder, hvilket er hele problemet med slaveri: Det er notorisk vanskelig å definere, bortsett fra når det er nærmest radioaktivt åpenbart.
Så lenge frihet forblir en standard som er subjektiv og emosjonell vil slaveri forbli det samme. Det handler om “mentaliteter”. For ikke urimelig lenge siden var den sosiale kontrakten vi kaller ekteskap en de facto slavelignende tilstand hvor kvinner ble satt i avl og døtre ble solgt innenfor en “ekteskapsøkonomi” som til sist handler om familieforbindelser, eventuelt dynastier innennfor en føydal maktstruktur. Det finnes hvor mye feministisk teori som helst som tar for seg alle detaljer rundt denne saken, så vi skal ikke dvele ved det her. Poenget er at det finnes en “vilje til ufrihet” som står i motsetningsforhold til “viljen til frihet” innenfor et system som handler om å gi og ta. I virkeligheten er dette en “grå katt” type spørsmål. Vi må snakke om grader av slaveri heller enn om frihet og slaveri som absolutte tilstander som aldri kan eksistere samtidig, innenfor den samme kulturkrets, eller til og med i det samme individ.
Er det noen som nå i dag seriøst diskuterer premisset om at individer er selveiende enheter som ikke kan selges, kjøpes, overdras eller på andre måter behandles som en “vare”? Jeg håper ikke det. Sosial atomisme er teorien om at samfunnets minste bestanddeler er det til enhver tid eksisterende antall levende individer som befolker samfunnet, hvilket medfører som korrelat at alt som “skjer” i samfunnet er en konsekvens av hva disse individene velger å gjøre. Reglene er ikke årsaken til at vi har et system som fungerer, men viljen til å samarbeide om prosjektet. Vi ønsker frihetsfølelse – en opplevd tilstand av å ha åpne muligheter og selvbestemmelsesrett – men vi ønsker også en viss grad av beskyttelse og forutsigbarhet i hverdagen. Filosofisk sett er det absurd å si at mennesker vil ha frihet. Det kan jo alle se at vi ikke vil ha. Det vi ønsker er et samfunn, en sosial orden, og for at dette skal kunne fungere må vi ha kjøreregler. Disse oppstår ikke av seg selv og de blir ihvertfall ikke overholdt av seg selv. Derfor behøver vi staten og de andre offentlige samfunnsmaktene.
Det finnes fortsatt land i denne verden hvor “voldekt i ekteskapet” ikke oppfattes som noe virkelig, langt mindre som et rettighetsproblem. Hele poenget med ekteskapet er jo å avle barn. Hvor naiv skal man være, liksom. Bare få jobben gjort. Den typen maktstrukturer som handler om “landsbyens råd av vise menn” har en tendens til å være tolerante slik sett — og mange har nostalgiske følelser i forhold til denne typen livsstil, særlig menn som ikke er attraktive på det frie kjønnsmarkedet. De har lyst til å pule men de vet ikke hva de skal gjøre for å oppnå de ønskede resultatet, så de støtter fascistiske tvangsstrukturer fordi de ser dette som sin beste strategi for å få formert seg, mer eller mindre ubevisst, naturligvis. Kanskje noe i overkant “freudiansk” som forklaring på (noe av) fascismen, men samtidig skal man ikke undervurdere det seksuelle som motiverende kraft i menneskelivet. De seksuelt vellykkede ligner på rike mennesker som ikke forstår alt dette maset om penger, det finnes da viktigere ting i verden. Imidlertid er det alltid slik at mat føles mer viktig når man er sulten. Behov som man for det meste får dekket på adekvat vis er jo ikke “behov” i den forstand, det er vanedannende atferd.
Seksuelt slaveri kan være noe slags rollespill mellom individer som deltar i dette opplegget frivillig — men det kan også være hvordan noen opplever ekteskapet. Det kan til og med være et kriminelt forhold hvor noen holdes i fangenskap og selges til prostitusjon. Forskjellen ligger til enhver tid mer i “frihetsproblemet” enn i frivillighetsspørsmålet. Hva slags andre alternativer har man? Folk vil heller typisk velge et liv i moderne og rehabiliteringsorienterte fengsler enn å være et fritt og selvstendig individ, hvis det sistnevnte betyr å være en omstreifer på Hardangervidda som sjelden ser andre folk. (Jeg tror faktisk det har eksistert noen konkrete eksempler på denne typen bipolar livsstil.) Det er ikke ualminnelig å betrakte prostitusjon som “en skjebne verre enn døden” men det er bare fordi man ikke tar med i betraktningen hva slags andre realistiske valg disse individene har. Hva slags jobber kan de få? Hvor skal de bo? Det er et politisk valg at vi har den typen samfunn hvor det noen ganger blir slik at prostitusjon (eller for den saks skyld kriminalitet) fremstår som et mer attraktivt alternativ enn å delta i samfunnslivet på de premisser man tilbys. Vil du helst ha en drittjobb med “sultelønn” hvor alle behandler deg som om du ikke betyr noenting eller vil du ha en godt betalt drittjobb hvor du i det minste periodevis blir oppvartet som ballets dronning? De seksuelt nevrotiske kan sikkert ha problemer med å forholde seg til fenomenet prostitusjon, men for de som ikke opplever temaet som spesielt dramatisk vil det sannsynligvis fremstå som det minst frastøtende blant et sett med ganske dårlige alternativer.
Jeg har sett ordet slavelønn bli brukt av seriøse journalister og intellektuelle. Det ligger i ordet hva det betyr. Hvis det for eksempel kom frem en sak i Norge hvor en gruppe utlendinger bodde i hengekøyer på en låve og jobbet for femti kroner timen hele dagen lang med å utføre diverse arbeid på en gård, ville vi kanskje si at de fikk “slavelønn” og kalle det en skandale, uansett hva arbeiderne selv tenker om saken. i 2008 fikk Norge den smått orwellianske sexkjøpsloven som gjorde det straffbart å betale for sex. Uansett hva man ellers måtte mene om loven ville det kanskje være en idè å innføre en lignende bestemmelse om å “benytte seg av andres økonomiske nød” enten dette skjer direkte, som i eksempelet vårt, eller gjennom en serie stråmannsfirma som opererer internasjonalt. Kort og brutalt: Enten betaler man folk skikkelig for arbeidet man vil ha gjort eller så må man gjøre det selv. Det skal ikke lønne seg å “sette bort produksjonen til lavkostland”, inkludert det å importere varer som åpenbart ikke kan ha blitt fremstilt på lovlig vis, med normale lønnskostnader. Da må de i så fall ilegges toll og gebyr som bringer vareprisen opp på det nivået de lokale forholdene påbyr. For eksempel tar det så lang tid som det tar å sy en skjorte. Hvis man kan få den billigere fra KIna så er ikke dette fordi de får tekstilene så billig der borte.
