Den gangen Winston Churchill var et blodtørstig monster

Som alle vet fungerer det vesentlig mye bedre å ha et blodtørstig monster som politisk leder i krigstid enn en forsiktig byråkrat. Det finnes individer som har “litt av hvert” i sjelen sin og Churchill var utvilsomt en av dem. Fra britenes synspunkt var det de som vant krigen. For de fleste andre ser det imidlertid ut som om dette ville ha endt på en helt annen måte hvis ikke russerne hadde blitt blandet inn i saken, som på den annen side var hele greia til Hitler: Han hadde en fantasi om å repetere amerikanernes “manifest destiny”, bare østover. Resten av Europa var bare en distraksjon, hele poenget med Den andre verdenskrig var å erobre territorier i øst, utslette den lokale befolkningen og etablere “rene germanske samfunn” som skulle lede menneskeheten i tusen år. Det var jo aldri selv noen liten mulighet for at det prosjektet ville forløpe knirkefritt. Herregud. En senmodernistisk Napoleon på amfetamin. Bokstavelig talt. Fra og med året 1936 fikk Hitler daglige “vitaminsprøyter” som blant mye annet inneholdt pervitin – også kjent i tablettform som “stuka-piller” – et patentert tysk amfetaminpreparat. Var det Parkinsons sykdom han led av mot slutten av livet sitt? Spør de som har erfaring med langtidsbruk av amfetamin.

Etter krigen ble Churchill mer filosofisk. Blant annet sa han at demokrati er den mest idiotiske samfunnsform man kan tenke seg, bortsett fra alt annet som har vært prøvd. Ingen konvensjonell optimist, med andre ord. Kanskje var han den siste britiske politiker som virkelig forsto at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Selvsagt handler det om handelsavtaler, felles standarder, åpne grenser, valutasamarbeid og det ene med det andre, men alt dette er midler, ikke mål. Selve hovedpoenget er å sørge for at det aldri blir noen ny krig i Europa. Hvordan får man folk til å holde fred? Man gir dem noe å tape. De farligste menneskene er sånne som føler at uansett hva de gjør så er de føkka. De har ikke noe annet å tape enn livet, som uansett bare er vondt og vanskelig. Hvor er Nostradamus når man trenger ham? Det virker som om mange har et problem med å forutse hva mennesker gjør når man tar fra dem alt håp. Sånn er det. Alle er opptatt med sitt, det er bare jeg som bryr meg om mitt. Går det an å skape en samfunnsform som er mindre preget av viljen til gjensidig utnyttelse mellom mennesker? Det var jo dette problemet etterkrigstidens “eurososialister” satt med i fanget. Hvordan får man folk til å fatte interesse for politikk, men uten å miste realitetssansen? Jeg tror de som ofte glorifiserer 50-tallet – vanlig både blant ortodokse kommunister og de høyrepolitisk orienterte – forveksler “optimismen” fra den gangen med en genuin lettelse over at “nå er det ihvertfall ikke verdenskrig lenger”.

For meg føles det nesten alltid uvirkelig å diskutere politikk med folk. Hvor er realismen? Jeg er på alle måter enig i premisset om at det burde ikke finnes kjipe ting, men samtidig ser jeg ikke helt hvordan vi bare kan trylle bort tusenvis av år med menneskelig historie, preget av de samme gamle klønete snubletabbene omatt og omattatt: Makt må sentraliseres rundt abstraksjoner, ikke personer. Etter min mening bør man utvise skepsis overfor de som glorifiserer menneskelige individer, seg selv eller andre. Det finnes ingen beundringsverdige mennesker, bare beundringsverdige moralske standarder og viljen til å leve et liv i sannhet. Teknisk sett er vi alle onde skapninger, slik man normalt definerer begrepet ondskap. Vi er sånn som naturen har laget oss; en skapning med mange talenter. Jeg blogget på engelsk før jeg begynte å vanke på denne plattformen, så jeg forholdt meg naturligvis til mange amerikanere. “Euroskepsis” er ganske vanlig. For eksempel var det en stund trendy å sammenligne Angela Merkel med Adolf Hitler (også blant mange briter som agiterte for “Brexit”) og si at det fantes ingen prinsipiell forskjell mellom de to, det koker uansett ned til tysk økonomisk dominans i Europa. Herregud. Hva skal man si? Hva kan man si? Hør her, Tyskland har vært en viktig europèisk region i tusenvis av år … men samtidig sitter man med en følelse av at hvis man virkelig er nødt til å forklare dette, så kommer uansett ikke vedkommende til å forstå noe mer enn de allerede gjør, det vil si ingenting. Har du noen gang vært i Tyskland? Det er korrekt at de har en tradisjon for krigersk strenghet og personlig askese, men dette er ikke alt de har. De har også vært den fremste sivilisasjonsbyggende entiteten i Europa siden romas dager — innenfor vitenskap og filosofi, kunst og sosiologi. Det eneste Merkel og Hitler har til felles er at de begge var tyske statsledere for en periode. De hadde ekstremt forskjellige moralske standarder for sin politiske ledergjerning og også mildt sagt forskjellige forventninger til den tyske befolkningen.

Mens vi snakker om forventninger vil jeg benytte anledningen til å si at alt jeg forventer fra mennesker er at de skal oppføre seg slik demente tukleaper typisk gjør; det vil si at de vil ikke typisk ha noen sammenhengende og konsistent personlighet, og de kommer til å tukle med alt man gir dem adgang til. Dette er normalt. I den grad noen har bedre standarder – og ikke minst disiplin – enn dette så betrakter jeg det som positivt, men det er ikke noe jeg forventer. Mennesker er ikke intelligente dyr — eller rettere sagt, hjernekapasiteten gjør ikke typisk og som regel mennesker intelligente, men sinnsforvirrede. Det er alt for mye som foregår oppi knotten og lite av det gir noen egentlig mening. Hvis man vil forstå menneskesinnet er det best å sammenligne det med påfuglens hale. De er begge noe som i evolusjonære termer er ekstremt kostbart og nesten komplett unytting, bortsett fra dette ene lille formålet: Det er sexy. Darwin kalte det “seksuell seleksjon”. Når en art utvikler bisarre attributter og egenskaper som tilsynelatende henger dårlig sammen med deres overlevelsesevne. Individuelle eksemplarer av arten søker instinktivt mot et imponerende rassparti for påfuglens vedkommende og “sjarmante sjelsegenskaper” hos mennesket. Hjernen har vokst fordi de eksemplarene med størst hjerne har formert seg hyppigere. Hjernen bør følgelig betraktes som et kjønnsorgan, ikke som en datamaskin. Hjernen er ikke mer (eller mindre) nyttig enn et gevir. Men hva med alle de fine tingene vi har? kan man jo spørre, og da vil jeg svare hva så? Hjelpemidlene våre har allerede tatt livet av oss alle. Ting behøver ikke å gjøre vondt for å være dødelige. Mens man er ung og saftsprutende vital virker det kanskje som en god idè å høvle av noen år i andre enden av livet og selge dem for et beløp. Det finnes ingen mangel på kjøpere, men det er imidlertid høyst individuelt hva slags pris man kan oppnå. Nevnte jeg at vi er onde skapninger? Det er som regel uproblematisk for folk å snyte, føkke opp og til og med drepe andre mennesker så lenge de har noen grader av separasjon mellom seg selv og ugjerningene. Jeg har ikke gjort noe galt. Som man sier, et plausibelt grunnlag for fornektelse er alt som behøves.

Verden er ikke et bilde, den er et speil. Det er fysisk umulig å se noe “der ute” som ikke allerede finnes “her inne”. Enhver observasjon man gjør består i å sammenligne det man “ser” med det man allerede “har”, for evolusjonære justerings- og tilpasningsformål. Mesteparten av dette foregår imidlertid langt hinsides vår bevisste kontroll. Menneskesinnet er minst nitti prosent underbevisst. Den “piloten” vi har, altså selvet, eller “følelsen av å være noen” som beveger seg rundt i verden utrustet med fri vilje, er bare en fingedukke som styres av dype, delvis medfødte og delvis innlærte atferdsmønstre, som denne veritable “kunstige intelligensen” vi alle bærer i underbevisstheren bruker som templat i den biologiske tilpasningsprosessen. Vi sammenligner “det der ute” med “det her inne” og dette er den prosessen vi kaller læring. Alle høyerestående skapninger opererer på denne måten. Imidlertid er vi den eneste arten som nærmest på rutinemessig basis pådrar seg alle mulige slags sinnssykdommer. La oss kalle dem “eksistensielle kjønnssykdommer” som består i feilvurderinger og vrangforestillinger. Ting som påfører oss sosiale problemer. Det kan bli hvor galt som helst, det ser vi jo ut ifra menneskehetens historie. Vi bør aldri glemme at vi er onde av natur – selv om begrepet “ondskap” bare er en konseptualisering av visse moralske betraktninger, det finnes ingen ondskap i naturen – fordi når vi glemmer at Gud gjorde oss til kleptoparasitter så kommer Satan øyeblikkelig med sine kontrakter for “multi level marketing” timeshare på avbetaling og alt mulig annet som virker lurt der og da. Og hvor ender vi? Helt korrekt. Da går det til helvete for full hornmusikk. Hvordan kan jeg vite om jeg er ond? spør du sikkert nå, vant som du er med psykologiske tester i ukeblader, så da svarer jeg: Er du i stand til å føle glede over andres ulykke? Føler du nytelse når en skremmende eller ubehagelig person “får det som er til pass for dem”? I så fall er du ond, som alle andre. Dette er elementær psykologi. Spørsmålet er ikke hva du er, men hva du gjør med hva du er. Capisci?