Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98.
(Store norske leksikon)
Hva slags politiske skandaler har vi hatt i Norge? Jeg kan egentlig ikke huske noe virkelig seriøst. En ting som går igjen er diverse surr med refusjonsordninger – tilknyttet reise, forpleining, bolig og den typen ting – men sånt er egentlig ikke skandaløst, bare snuskete og ufint på en nærmest litt “tilbakestående” måte. Det er jo ikke kriminelt i tilstrekkelig grad til å imponere noen. Hva snakker vi om? Vanlig tillitsbrudd. “Utnyttelse av stillingen” til å skaffe seg flere eller bedre fordeler enn hva som egentlig er tiltenkt dem. Hva kaller vi dette? Personlig svakhet. Ingen liker å oppdage sånt i andre. Særlig ikke hvis de har en jobb som krever mer orden på sysakene enn hva som er vanlig, la oss si for eksempel som minister i en regjering. Hvis de “har noe å skjule” bør de si takk men nei takk til en sånn stilling, fordi alt vil jo komme ut.
Hva har vi i kategorien for sex-skandaler? Ikke særlig mye. Eller rettere sagt, vi har et utvalg av utroskap og annen ufin atferd som mer eller mindre representerer befolkningens generelle normalitet på dette området. Altså heller ikke noe som er “skandaløst” i den forstand. Intet som egner seg for den typen sladder som gjør folk ville i blikket. Hvor er sjokket? Det er jo ikke noe sjokk. Ingen rystelser. Denne greia har ikke noe kick. Det er bare banalt, dumt og kjedsommelig. Hvor mye vill festing med prostituerte og åpenlys bruk av kokain og denslags finner vi i norske politiske miljøer? Jeg ser det ikke helt for meg. Kanskje på julebordet til Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon, hvor alle mine fordommer om denne gruppen får uttale seg fritt, som for eksempel at det sannsynligvis skjenkes ganske friskt der. Jeg tror det er en sånn type festkultur hvor det er et poeng å bli dritings. Du vet. Bøtte innpå litt sånn der ukritisk, som om man er på diskotek i Ibiza og “alt er lov”. Det finnes jo en rølpekultur i Norge men jeg vet ikke hvor politisk den er. Stortingspolitikere overskjenkes sikkert til stadighet, men jeg klarer ikke å komme på noen som har rykte som “etablert rølper”. Fylla er et velkjent norsk folkeproblem, men jeg har ikke inntrykk av at det er noe vanlig problem i politikken nå om dagen. Kanskje er det noen som drikker litt mer enn de burde, men vi har ingen ukontrollerte festløver som alle vet om.
Hva er det Trond Giske er dømt for? Jeg vet ærlig talt ikke noe om detaljene i saken, bare at det er noe med å ha vært “seksuelt pågående” overfor småjentene i partiet, eller noe deromkring. Hva betyr det? Det jeg hører er “mannsgris av klassisk merke” som ikke skjønner helt hvor grensene går. Et litt frastøtende personlighetstrekk, men ikke noe som hever seg til skandaløst nivå. Det er jo etter måten normalt å holde på sånn. Hvorom allting er, jeg er uansett ikke særlig interessert i personen Trond Giske, med alle sine gode og dårlige sider, men heller det han representerer, som er et mer “gammeldags” Arbeiderparti som ikke tar alle borgerskapets privilegier for gitt. Arbeiderpartiet er jo et svært borgerlig parti ved dette tidspunktet. Alle i ledelsen er “elitetyper” som tenker på det de driver med som karrière, ikke jobb. Hvem stikker seg umiddelbart frem som en med arbeiderklassekredibilitet i dagens Arbeiderparti? Ihvertfall ingen som noen klarer å komme på uten å detaljtenke litt rundt problemstillingen. Altså, vi kjenner jo navnene som det vi kjenner dem som, så vi tenker slik vi tenker om dem, men hvor vanskelig er det å fantasere om en rimelig sømløs overgang fra Arbeiderpartiet til Høyre blant den nåværende ledelsen? Hvor mange av dem er umulig å se for seg på den måten? En av de mest vellykkede tryllekunstene til nyliberalistisk ideologi er jo utslettelsen av “arbeiderklasse-identitet” som seriøs samfunnskategori. Jeg mener, hvem kaller seg arbeiderklasse i dagens Norge? Og hvem er “deres” parti?
Ordet silkeramp er veldig 80-talls, men det beskriver det det er ment å beskrive ganske bra. Tenk over saken. De fleste innenfor “organisert kriminalitet” kommer jo fra en arbeiderklassebakgrunn. De søker makt, penger og posisjon. Mens de som allerede lever i et miljø preget av rikdom og privilegier tar sin kriminalitet i en helt annen retning. De er generelt sett mer utagerende og flamboyante. De “frykter ikke politiet” på den samme måten som kriminalitetens arbeiderklasse, og har da som regel heller ingen grunn til det — på den samme måten. Det har egentlig vært snakket mer enn nok om den voldelige adoptivprinsen og hans synder, men vi kan forsåvidt godt peke på ham og si “typisk silkeramp”. Det går ikke an å argumentere for at en typisk silkeramp noensinne “måtte” bli kriminell for å komme noen vei i denne verden, så de har andre årsaker og motiver, ofte av en mer destruktiv karakter. Innenfor den kriminelle mytologiens egen sfære er det de fleste oppfatter som “vellykket i faget” assosiert med at de har jobbet seg inn i en stabil posisjon som alle respekterer og anerkjenner som “en av de store”. Tradisjonell kriminalitet kan jo sies å være et ulovlig servicetilbud som i hovedsak retter seg mot “vanlige mennesker” og deres mange lyssky lyster — og en typisk gjennomsnittskjeltring kommer selv fra lavpriviligerte økonomiske bakgrunnsvilkår. Folk med elitebakgrunn begynner ikke med kriminalitet ut fra det perspektiv at dette er “raske penger” fordi det finnes da sannelig nok lovlige måter å utnytte systemet, som man må anta er rimelig lett tilgjengelig kunnskap blant samfunnseliten. Kanskje det handler om fart og spenning?
Amerikanerne har en politisk kis som heter Matt Gaetz. Han fortjener navnet silkeramp. Der har det gått i ville fester med kokain og prostituerte, tildels på den ulovlig mindreårige siden. Det er egentlig ikke noe spesielt med Matt Gaetz, han er bare en kjip type. Du vet. Drittsekk. Imidlertid kjørte Donald Trump frem navnet hans som justisminister. Herregud. Det sier jo “noe” om hvor seriøst opplegget er, eller rettere sagt; på hvilken måte opplegget bør tas seriøst. Kødder han med folk? Regjeringen han ønsker seg ser ut som noen slags vits. Det er vanskelig å forstå meningen med å kjøre frem en sånn bande av “snåle typer” (som vel er det beste noen kan si om dem). For det første virker de alle helt opplagt inkompetente i forhold til selve jobben – det er jo ikke småtteri å drifte et departement med tusenvis av ansatte og milliardbudsjett – men samtidig er det også provoserende navn, som i gjennomsnitt ligger nærmere det motsatte formål i sin personlige stil enn hva det er meningen at de skal styre og stelle med. Hvorfor skulle noen noensinne nominere en kjent silkeramp som Matt Gaetz til stillingen som justisminister? Sånt er helt meningsløst innenfor en “normal” virkelighetsforståelse. Det må da finnes nok av lynskarpe og dypt kompetente advokater med solide resultatlister og en etter måten normal bakgrunnshistorie i USA? Jeg vet selvsagt ingenting om regjeringsledelse, men det virker rimelig at man leter seg frem til noe sånt når man skal hyre noen til å lede justisdepartementet fremover.
Om et snaut år er det valg i Norge. For øyeblikket ser det ut til at “høyresiden” ligger best an, men jeg vet ikke om det er korrekt å beskrive dette som et borgerlig alternativ. Det er jo etter min mening vanskelig å forsvare påstanden om at Fremskrittspartiet er et borgerlig parti. Det er i grunnen fortsatt mest sant å si det samme som Carl Ivar Hagen sa den gangen han overtok makten i det som før het Anders Langes Parti og presenterte det som “annerledes enn alle de andre partiene”. Det er jo derfor de trekker velgere. Fordi folk vil ha “noe annerledes” — nesten uansett hva det innebærer i praksis. Folk med tendenser til “silkeramp” i seg virker tiltrukket av Fremskrittspartiet – de litt kule og uskikkelige – men partiet ville ikke kunne presentert sånne tall på meningsmålingene hvis de ikke hadde med seg en solid representasjon i arbeiderklassen, for er det noe du kan være bra fette sikker på så er det at en gjennomsnittlig borger ser ned på alt Fremskrittspartiet er og representerer — men mest på det grunnlag at de er vulgære. Innenfor et Tolkien-univers av karakterer så er Fremskrittspariet orkene. En relativt mektig styrke som man er nødt til å ta seriøst, men som ingen på borgersiden noensinne kommer til å invitere hjem på middag. Imidlertid kan man godt se for seg at Arbeiderpartiet og Høyre – samt noen få andre – kunne dra hjem til hverandre i middagsselskap, og alle de tilstedeværende ville visst hvordan de skulle snakke – dannet og fornuftig – om borgerlige tema som ikke provoserer noen. Det ville ikke blitt noen skandaler, gi og ta litt overskjenking og ustilig personlig fremferd. Tonen ville likevel ha holdt seg ren. Norge er jo – blant mye annet – internasjonalt kjent for sin fornuftige befolkning. Selvsagt finnes det gale individer, men gjennomsnittet ligger på et annet sted enn i for eksempel USA. Norskinger har ikke typisk “sinnssyke idèer” om verden og sin rolle i det hele. Jeg tror de fleste vil skrive under på at Norge er bare et land – blant mange andre land – som det i utgangspunktet ikke er noe spesielt med. Siden kan vi snakke om flaks, dyktighet, smarthet, eller hva har du. Det blir noe annet. Det ligger mer på den siden av ting som vi kan påvirke. Selve greia “Norge” er jo ellers ikke noe som har blitt til fordi noen planla det slik. Det finnes visse formelle begivenheter – grunnloven og den typen ting – som er viktige politiske begivenheter, men alle land har sånt. Selve landet kan beskrives med diverse geografiske og andre parametre, men “Norge” i seg selv er ikke noe mer eller mindre – fra dag til dag – enn summen av alle sine innbyggere med all sin virksomhet.
Og med det sier Apecalypso god jul til sine lesere.
