Sosialøkonomi er et samfunnsfag. Sentralt for faget er analyser av menneskelig atferd i situasjoner der individer eller andre aktører handler målrettet for å oppnå noe de ønsker. Begrepet knapphet er sentralt. Knapphet er ideen om at alle ressurser finnes i begrenset mengde, slik at man må prioritere hvordan ressursene skal brukes. Dermed kan man ofte si at sosialøkonomer studerer situasjoner der individer må velge hvordan de skal allokere en knapp ressurs. Ressursen det er snakk om kan for eksempel være tid, penger, arbeidskraft eller naturressurser.
(Store norske leksikon)
Der jeg bor skjer det en dramatisk økning av folketallet hver gang det er ferie, enten det er sommer eller vinter. I praksis betyr dette at det lokale supermarkedet kjører med tre åpne kasser i stedet for bare èn (som er vanlig), men selv da er det kødannelse. Herregud så mye folk kjøper når de skal på hytta, eller hvor det nå enn måtte være de har tenkt seg. Noen har to smekk fulle trillevogner med gud-vet-hva oppi. Hvor lenge har de tenkt å være der de er på vei? Uansett, det er jo ikke mitt problem — annet enn at jeg må stå og vente i køen lenger enn til vanlig. Det er overkommelig. Noen ganger til og med interessant. Man observerer jo folk og atferden deres. Komedie er allestedsnærværende.
Her er greia: Det raker ikke meg hva “andre folk” driver med, så lenge de ikke pisser på skoene mine eller noe. La dem bare holde på. Om noen dager forsvinner uansett denne trengselen av stressede byfolk med boblebukser og skisko. De fordeler seg utover i terrenget slik at hver især kan oppsøke sin egen smak av hudkreft, forspisning, fyllekramper eller beinbrudd. Noen går sikkert med i snøskred også. Hva vet jeg? Redningssentralen innkaller som vanlig ekstramannskap i løpet av påskeferien. Det er sikkert nødvendig. Det skjer jo alltid noe der ute. Ulykke, uforsiktighet, uvitenhet. De samme gamle tingene. Er folkevett en knapp ressurs eller er det noe mytologisk som ikke egentlig finnes i virkeligheten? Man må jo lure noen ganger. Min private konklusjon er at vett og kunnskap biter rett og slett ikke på alle. Toskeskapen deres har et veldig sterkt immunforsvar, kanskje fordi det henger nøye sammen med “hvordan de føler seg”.
Identitet er et psykologisk fenomen som grovt sett kan beskrines som “en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av” (Store norske leksikon) — men det er som alltid uklart hvor man skal trekke opp grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at ikke alle identiteter som er mulige å assosiere seg med aksepteres av alle som “innenfor” rammebetingelsene for det vi kaller realisme. Greia blir enda mer komplisert når vi trekker seksuelle tenningsmønstre inn i bildet. For eksempel hørte jeg her forleden en fyr si “jeg tenner på kvinner” som om dette i seg selv forklarer noe. Javel. Og så da? Mener du alle kvinner i enhver situasjon, eller ønsker du å være litt mer presis? Jeg mener, behøver vi egentlig heteroaktivisme i samfunnet? Oddsen er jo alltid at hvis ikke noe annet er spesifisert så foretrekker det store flertallet noe slags Per og Kari-opplegg som siden kan fungere bra eller mindre bra for dem på “sjekkemarkedet” (hvis de er søkende) eller i hverdagen (hvis de står i et forhold). Jeg mener, hvorfor oppfatter noen det som nødvendig å presisere at de er fullstendig normal, heterofil og det ene med det andre? Saken er at de som kommer med sånne uttalelser tigger om et sarkastisk svar. Fordi det er så fette dumt.
Nok om det. Nå er det jo påske så da må det snakkes om religion. Holder du med Gud eller Satan? Jeg antar det vil vise seg i hvordan du oppfører deg. Du vet. Hva ville Jesus ha gjort? Sånne ting. Fordi jeg er lite interessert i “troens psykologi” på individnivå holder jeg det enkelt: De kristelige er sånne som innretter moralen sin i henhold til eksempelet som fremkommer gjennom evangeliene. Og de andre? De er antikristelige. Verre er det ikke. Antikrist er når folk perverterer det kristne budskapet og bruker det til å manipulere og kontrollere hverandre. Ferdig diskutert. Jeg mener, dette er jo ikke akkurat moralfilosofi på høyt nivå. De kristne er de som følger Jesus. Hvis de gjør noe annet er de noe annet. Men noe mer vet jeg ikke om kristen identitet. Det får bli et samvittighetsproblem for de som bekjenner seg til sakramentet. Det gjør jo ikke jeg. Jeg betrakter det utenfra, men uten å gi dem noen spesialrettigheter. Det er jo ikke imponerende å bare si at man er kristen, gå i kirken, delta i nattverd og den typen ting. Det er i hverdagen ting skjer. Om dette bare handler om å ha lest bibelen, kjenne historien, forstå “mysteriene” og så videre, så er jeg faen meg like kristen som paven, men sånn er det jo ikke. Også for de kristne koker alt ned til “rett handling”. Hvordan vurderer man sånt? Det er ingen urimelig påstand å si at korrekt moral er kodet inn i selve menneskekroppen. Alle vet forskjellen på rett og galt, såfremt de ikke har hjerneskade: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil de skal gjøre mot deg.
Jesus sa at hvis noen klasker deg over kinnet skal du bare le, si er det alt du har din kjerring? og snu det andre kinnet til. Problemet er bare at hvis de slår det andre kinnet også så slipper du jo opp for kinn. Hva skal man da gjøre? Tilby dem ræva? Jeg ser ingen bra prognoser. Derfor foretrekker jeg å bare gi dem en på trynet tilbake allerede den første gangen de slår. Men sånn er jeg. Ganske ukristelig, men ikke så verst til å “holde fred” selv med folk jeg ikke liker. Det er enkelt. De er jo nesten aldri interessante mennesker, hvilket sannsynligvis også er minst halve grunnen til at jeg ikke liker dem. Alle vet jo hvordan dette virker: Folk kan slippe unna med mye kødd og apestreker hvis de er sjarmerende og opplegget deres har underholdningsverdi. Vi har mindre sympati for de banale, kjedelige, sutrete og selvopptatte typene. Herregud. Alle har allerede familien full av sånne, slik at kapasiteten deres er makset ut, de trenger ingen flere. Livet er komplett. Det eneste man aldri får nok av er sånt som er genuint morsomt å holde på med. Resten får komme som det kommer, det de fleste – bevisst eller ubevisst – legger opp livsstrategien sin i forhold til er jo maksimering av “det lystige”. Du vet. Når man føler seg best justert, tilstede i situasjonen og “akkurat der det er meningen at man skal være”. Vi foretrekker mest mulig av sånt og minst mulig av dets metafysiske motsetning, eller “trøbbel” om du vil.
Vi avslutter dette påskebudskapet med litt “progressiv death metal” fra USA:
