Visse artikler i aviser og blader fra “gamle dager” hadde noen ganger faktaboks. En egen sekvens – en tekst i teksten, om du vil – som nevner en rekke faktapunkter relevante til tekstens innhold. Etter at nettet kom har dette blitt fragmentert og transmutert i mange ulike retninger, først og fremst hypertekst (når det finnes klikkbare ord og vendinger som tar deg til en annen nettside hvor de utdyper sakene) som jeg var “middels entusiastisk” i forhold til da det var noe nytt, men jeg har etterhvert mistet sansen for greia. Nå foretrekker jeg hva som i prinsippet er det samme gamle opplegget med enten faktaboks eller fotnoter, bare at de er linker (også). Du vet. Nederst på siden finnes tips for videre studier, ikke midt i selve teksten. Det er jo bare irriterende. Eller pleier folk å stanse midt i et avsnitt for å se på en link? Jeg tviler på det.
Den hellige gral i enhver form for tekstarbeid er lesbarhet. Hva er viktigere enn det? Etter min mening er det ikke korrekt å si at en tekst er “bra skrevet” hvis den ikke er eminent lesbar. Ikke nødvendigvis “lettfattelig” men presentert på en måte som gjør at man får puste mens man leser. Jeg antar det finnes ord som for eksempel flyt vi kan bruke for å beskrive en følelse av samarbeidsvilje hos forfatteren. (De er noen ganger ganske vrange typer.) Selv synes jeg det er kjedsommelig når de “gjør seg til” og bruker ord og vendinger de åpenbart ikke har googlet eller undersøkt nærmere på annet vis, mye fordi jeg selv er temmelig nøye med sånt. Konstruering av tekst er jo et fag. Noe man bare kan lære gjennom å gjøre det, åpenbart på den vanlige måten for alt fagarbeid; at man føler seg keitete og klønete i begynnelsen – det er vanskelig og man gjør mange feil – men etterhvert vil man få taket på greia. Her er en enkel regel: Bruk avsnitt.
Selv har jeg en tendens til å trekke opp avsnitt omtrent for hver tiende linje (i gjennomsnitt) men jeg ser mange som slår på returnknappen for hver 3-4 linjer, noe jeg personlig synes er for ofte. For mye luft er ikke bra heller. Trekkfulle hus, er hva vi kaller dette. Poenget er at man mister den dramatiske effekten som ligger i one-liners når teksten allerede er så hullete at man ikke kan observere noen “geometriske former” i selve grafikken hvis man myser fra litt avstand. Men dette blir veldig pirkete, synes du ikke? Saken kan diskuteres, men fra min synsvinkel er det ofte et viktig poeng at “rytmen stemmer” slik at hvis man skal lese det høyt – eventuelt synge teksten – så skal det flyte lett. Tenk for eksempel på dikt, altså vers, hvor man kan “telle takten” ta-ta-ta-ta. Hvis man leser det høyt er det lagt opp til at man får puste mens man fremfører det. Hva tenker du? Folk pleier ofte å si at innhold er hva alt handler om. Mitt vanlige svar er at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha innhold uten form. Det finnes jo ikke noe sånt som en neve vann. Siden blir det selvsagt et smaksspørsmål hvor stilig glass man behøver, men de fleste forlanger i det minste at det er helt og rent. Gitt at glasset ikke er umiddelbart frastøtende slik sett ligger variansen siden langs spekteret mellom javel-klassen av de normale selvfølgeligheter og wow-klassen av bisarre former og farger. Innholdet påvirkes ikke av dette, men “drikkeopplevelsen” kan endre seg bare på grunn av glassets egenskaper. Jeg mener, champagne i plastkopp er stusselig, men det er ikke bra å servere drikkevann i krystallglass med høy stett heller. Det formelle må stemme.
Hvorom allting er, saken er at jeg kom over en faktaboks hvor de sa at meslinger er i (nær) slekt med kvegpest. Teorien er at menneskene først pådro seg meslinger på grunn av daglig omgang med storfe. Dette er ikke sensasjonelt. Vi har fått mange slags virus gjennom historiens løp på grunn av husdyrhold. Saken handler om Meslinger i Texas, som også var den første overskriften til denne teksten. Du ser poenget, ikke sant? Kveg? Texas? Ting er litt ute av kontroll der borte, som også er en klassisk norsk morsomhet. Festen ble etterhvert helt Texas. Alle kan en sånn historie. Ting kommer jo lett ut av kontroll når det er mennesker tilstede. Om dette bærer mange vitnesbyrd. Sjelden er det imidlertid at meslingutbrudd forekommer i noen stater som har “moderne medisin”, inkludert ikke minst vaksiner som alle får i førskolealderen, blant annet mot alle disse gamle sykdommene som landbruket har medført. Meslinger er bare en av dem. Mens vi kan vaksinere folk mot somatiske sykdommer er det lite vi kan gjøre med mennskelig toskeskap. Jeg mener, finnes det noe mer åpenbart medisinsk faktum enn at vaksiner virker? Statistikken er åpen og lett tilgjengelig for alle som får til å google saken. Hvem savner polio? Selvsagt er det risiko forbundet med vaksiner, men ikke på langt nær like stor risiko som det er å bli rammet av selve sykdommen. Det er tragisk – borderline uaktsomt drap – når barn dør i Texas fordi foreldrene deres er “vaksineskeptikere”. Herregud. Det er så mye som er galt med den regjeringen de har pådratt seg der borte at det virker nærmest håpløst å stille opp noen liste, men på eller nære toppen bør vi anføre at de er vitenskapsfiendtlige i sin grunnholdning. Alt handler om penger for de som styrer nå. Og litt om transer.
Hva er folk opptatt av? Alle vet at penger er – uansett hva man ellers måtte mene om saken – noe man må skaffe med noe regelmessighet og ut over et visst minstemål. Hvor mye behøver du? Jeg mener, som et absolutt minimum? Det er hva saken handler om. Jeg tipper det begynner å bli kritisk for de fleste omtrent ved merket tyve tusen kroner i måneden (som knapt dekker huslånet for en gjennomsnittsfamilie, så la oss se bort fra dette). Da må man tenke før man handler og være disiplinert nok til at det dekker hele måneden. Poenget mitt er uansett at levestandard er noe relativt bare for de som befinner seg et godt stykke over bunnlinja. De som vet hva det betyr å “leve sparsommelig” fordi dette er alt som går an med budsjettet deres, vet hva jeg mener. De som aldri har prøvd har ingen form for peiling. Ingen referanserammer for hvordan dette påvirker folk over tid. Eller rettere sagt: De har statistikk og teoretiske modeller, men følelsen er fremmed for dem. Selv er jeg såpass priviligert at jeg har fått prøve mange forskjellige økonomiske tilstander gjennom livet, blant annet “tilsynelatende rik” med Mercedes, villa og hele pakka; basically mye jobb og lite moro, hvis jeg skal summere det opp ganske kort; men jeg har også hatt et “liv i kunsten” som var dramatisk mye dårligere betalt enn “byggebransjen” men til gjengjeld mye morsommere. Nå er jeg pensjonist. Snipp snapp snute. Kanskje jeg bør skrive en roman? Det må da være en passende syssel for min aldersklasse. Spørsmålet er ikke om jeg kan – det føler jeg meg sikker på – men om jeg gidder. Det finnes jo allerede så mange romaner. Gå og les noen av dem. Jeg har ikke så mye å tilføye. Jeg er ikke noen interessant person, ihvertfall ikke for meg selv. Bare “den samme gamle” som alltid. Dessuten er det visse regler som gjelder hvis man i det hele tatt mener å få mannskiten utgitt. For eksempel bør man helst skrive krim. Du vet. Fordi det er dette folk frivillig kjøper og leser. Kan noen overhodet nevne navnet på noen kjente norske forfattere i tiden som ikke skriver og/eller har skrevet krim? Problemet er at jeg liker ikke sjangeren.
Det finnes to typer “store forfattere”. De som har store tanker og de som har store salgstall. Prøv og gjett hvem av dem forlagene liker best. Det samme gjelder over hele linja. Det som selger blir knallhardt favorisert. Riktignok finnes det alle slags smale og sære forlag, “uavhengig finansiert film” og så videre – pluss at teknologien er så billig og “overalt” nå at alle har en fair sjanse til å for eksempel etablere seg som “uavhengig skaper” på YouTube, Instagram eller noe – men hvis man skal bli en stjerne må man komme med sånt som “folk flest” kjøper. Det holder ikke at seks sære skruer på Grünerløkka i Oslo liker det du holder på med. Sånt kan man ikke leve av. Media har alltid handlet om tall. Hvor mange lesere, seere eller andre kategorier av følgere har du? Tallet definerer ditt kommersielle potensial. Visse unntak finnes. For eksempel kan spesialister – selv om det er veldig få av dem – som behøver spesialutstyr være interessante å sponse for leverandører av sånt, fordi de når jo frem til et spesialmarked, men hvis man er “bare en vanlig type” skal det mye til for at man når ut til særlig mange på en måte som interesserer noen sponsor. Ellers er det å si at definisjonen av ironi er når internettstjerner med både fem og ti millioner følgere snakker om mainstream media som bare når et par hundre tusen. Herregud. Korriger meg hvis jeg tar feil men er ikke mainstream navnet på “det de fleste vil ha”? Jeg har aldri hørt om noe annet. Mainstream pop er for eksempel navnet på de store slagerne som topper hitlister og så videre. Og ikke bare èn gang heller, de vanker på listetoppen. Lille speil på veggen der, hvem er mest mainstream i landet her? Det er noe vi kan lese ut ifra tallene dine. Sånn har det alltid vært. Avantgarden i Norge selger kanskje ti tusen hvis de har flaks, mens mainstream selger hundre tusen og vel så det, enten vi snakker om musikk eller litteratur. Og de gjør det igjen og igjen, på en så forutsigbar måte som noen kan forlange i et forretningsforhold. For tilsvarende tall på nettet må vi skalere i forhold til språkets rekkevidde, men ti millioner følgere er et seriøst antall selv på engelsk.
Når og hvorfor blir folk stjerner? Vel, jeg vil si at de må først og fremt ha et talent i stjerneklassen. Siden handler det bare om jobb. Jeg tviler på at noen kan fuske seg frem til stjernestatus. Man må formateres. Eller vi kan si at uttrykket må strømlinjes, om du vil. I denne metaforen er talentet innhold, mens “alt opplegget rundt” er form. Bare talent i og for seg selv er derimot lite mer enn “en neve vann”. Det må stiles inn i en disiplinert form som lokker frem det beste i akkurat denne artistens talent. Men hva er det beste? Derom strides de lærde. Spør du et forlag eller plateselskap vil de svare at det beste er når ting selger i millionopplag. Alle skjønner såpass. Da får man jo både penger, berømmelse og det ene med det andre. Det blir en slant på forlaget også. Alle lever lykkelig alle sine dager. Siden gjør vi bare det samme om igjen så mange ganger som markedet responderer positivt på dette kunstproduktet. Ikke sant? Dette er sunn fornuft. Det er slik man bygger og vedlikeholder en merkevare. Her er et interessant spørsmål: Hva slags prinsipiell forskjell finnes mellom “dyrkelsen av popstjerner” og populariteten til visse politikere? Begge henvender seg til et publikum og baserer sin relative suksess på hvilken gjennomslagskraft de har hos “sine”. Det er ved dette tidspunkt neppe noen politiker på høyt nivå som ikke har “sitt eget crew” på slep. Du vet. Folk som tar seg av alt det praktiske. Sikkerhetsvakter finnes sikkert også, foruten alskens mediafolk som kretser rundt dem med mer eller mindre adgang til “der det skjer”. Hele gjøgleopptoget tar litt plass. Sånn har ting blitt i verden. Ikke så veldig annerledes enn gamle dagers hoff som pleide å henge rundt de med makt og eiendom for å se om det “blir noe på dem” eller for å handle sidelengs med de andre i kretsen. Ryktene forteller jo at det hviskes mye ved hoffet. Du vet. Intriger. Vi har all grunn til å anta at dette foregår omtrent på den samme måte – og til det samme formål – den dag i dag. Hva foregår på statsnivå? Jeg synes vi skal være fornøyd hvis politikken er “udramatisk”. Litt her og der i forhold til hva man selv ønsker er akseptabelt så lenge opplegget ikke er fullstendig fette sinnssykt, noe det aldri er i Norge. Det meste er temmelig snufornuftig. Mainstream, om du vil. Har vi politikere som flagger “vaksineskepsis” i den offentlige profilen sin? Jeg vet ikke om noen. Det vil neppe komme noe meslingutbrudd her med det første. Den gamle meningen med uttrykket “helt Texas” står fortsatt.
Hvilket bringer oss til Texas Hippie Coalition. Poenget er å være så harry man kan.
Takk for tips. ” En neve med vann” Når enkelte i fullt alvor mener at muslimene vil ta over styringen av Norge innen kort tid. Har svaret mitt vært at det er like usannsynlig som å skyte mot månen med pil og bue, og treffe. Har to usannsynligheter nå.
Jeg synes ikke det er særlig betryggende når egendefinerte “nasjonalister” viser så lite tillit til hvor robust kulturen deres er. Selv jobber jeg ut ifra det enkle prinsipp at jeg alltid er den mest “høyerestående” skapningen i rommet, uansett hvor og når det er. Så jeg behøver ikke å stresse med saken.