Bildet ovenfor ble tatt i januar i 2019, i anledning av at noen idrettsfolk skulle besøke Det hvite hus i USA (presidentens æresresidens) og daværende president Donald Trump hadde bestilt 300 hamburgere med diverse tilbehør, samt et antall pizzaer og mye annet fra noen kjente amerikanske hutigmatkjeder. Mange beskrev det som et veldig amerikansk øyeblikk da han poserte stolt foran denne perverse anretningen, åpenbart uten å se noe galt med opplegget — hvilket er Trump i et nøtteskall. Ingen intelligens, ingen klasse, ingen vurderingsevne, ingen kompetanse, ingen lojalitet. Mannen er et eneste stort fravær av sympatiske menneskelige egenskaper. Den høyreradikale propagandisten Tucker Carlson beskrev Donald Trump som “en demonisk kraft”. Det er sånn cirka det samme som jeg tenker.
Det interessante spørsmålet er naturligvis hvorfor noen vil ha et sånt avskum som statsoverhode. Jeg tror det må være fordi de oppfatter ham som “sterk”. En som kan ta tak i ting og rydde opp. Jeg tror til og med han selv oppfatter seg slik. Mange sammenligner Trump med mye annet, fra Stalin til Hitler, men jeg synes han minner mest om Idi Amin eller Mobutu Sese Seko. Altså en av mange fullstendig vanvittige afrikanske diktatorer på 70-tallet. De eneste nåværende statsleder det virker rimelig å sammenligne Trump med er Nicolas Maduro. En feit, keitete klovn fullstendig blottet for sjarm og eleganse, men også veldig ond og manipulerende. Uansett hvordan det forholder seg, noen har kanskje allerede lagt merke til at overskriften er en parafrase av Arnulf Øverland, nærmere bestemt det diktet hvor han henvender seg til “de som nærer seg på forakt for undermåler og overmakt”. Poenget jeg skal frem til er at det å kritisere Trump er som å jakte på oppdrettsfisk i merd. Det er så mye å ta tak i at hvor skal man begynne, liksom. Det er, som Øverland sa, billig føde.
Etter min mening bør man begynne med å la det synke inn at selv etter fire år med “The Trump Show” i USA fantes det fortsatt mer enn 70 millioner amerikanere som stemte på ham ved valget i 2020, som han imidlertid tapte for den nåværende presidenten Joseph Biden. Mens Trump akkurat nå er under etterforskning av minst fire forskjellige rettslige instanser (for ulike kriminelle forhold) har han samtidig lansert sitt kandidatur til neste års presidentvalg. Hva slags jævelskap dette vil trekke med seg gjenstår å se, men det blir helt sikkert “noe”. Faktisk er det allerede noe, i form av republikanere som via fantasifullt taktikkeri yter Trump så mye politisk hjelp de klarer, hovedsaklig gjennom å forurense bildet av hva som foregår med ymse propagandatiltak. Blant annet virker det som om det er like før de begynner å karakterisere den mobben som på Trumps vegne gikk til angrep på parlamentsbygningen for to år siden for “frihetskjempere”. En av representantene planlegger å besøke dem i fengsel og karakteriserer dem kontinuerlig som “politiske fanger”, selv om de er tiltalt for prosaiske ting som innbrudd, skadeverk og vold mot politiet, som de fleste også allerede har erklært seg skyldige i. Det er jo ikke akkurat som om de mangler bevismaterialer. Det eneste som gjenstår i denne saken er å også trekke lederne for retten, blant annet Trump, men ikke bare han.
Det store sviket mot den amerikanske befolkningen er naturligvis det åpne såret som er Irak-krigen. Situasjonen i Afghanistan var (og er) fortsatt ikke bra, men der hadde man i det minste en flik av et folkerettslig gyldig grunnlag. Resulatet av det tyve år lange felltoget i Afghanistan er ikke nevneverdig mye bedre enn det i Irak, men påskuddet for å iverksette det i utgangspunktet hang i det minste delvis på greip. Irak var derimot en krigsforbrytelse og lite annet. Nürnbergprotokollene som ble etablert i kjølvannet av Den andre verdenskrig beskriver angrepskriger som ikke bare “en” krigsforbrytelse, men selveste krigsforbrytelsen som danner inngangsportalen til og grunnlaget for alle de øvrige påfølgende ulovligheter. Irak-spørsmålet er noe “uavklart” i det amerikanske samfunnet. De kommer ikke til å utlevere noen til internasjnale domstoler, men de kan iverksette sine egne prosedyrer for å få alle fakta på bordet og sørge for at i det minste sannheten kommer frem, fordi det er i forhold til dette mindre viktig om noen av de skyldige blir straffet, de man først og fremst bør gi en håndsrekning er de som tjenestegjorde under felttoget i Irak og som vet at hele opplegget var fullstendig galt. Hvordan kan man ha tillit i et forhold som hviler på løgner — og hvis man ikke kan ha tillit, hvordan skal man da organsiere samfunnet? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå hvorfor USA og Storbritannia er så ute å kjøre i eksistensiell forstand. Det er arven etter Bush & Blair.
