PFAS er en gruppe menneskeskapte kjemiske stoffer med høyt innhold av fluor som gir dem spesielle egenskaper. Samtidig som disse kan utnyttes i industrielle anvendelser, er PFAS-er miljøgifter og blant de mest bekymringsfulle stoffene vi omgir oss med. Stoffene finnes i en rekke produkter vi bruker, som tekstiler, matemballasje og kjøkkenutstyr, kosmetikk, skismøring, og brannskum.
(Miljodirektoratet.no)
Så vidt jeg vet brukes PFAS lite i dag, men det er ikke forbudt så strengt tatt vet vi ikke. Imidlertid vil det lede til alvorlige PR-problemer, og muigens til og med kroken på døra, for et firma – ihvertfall her i vesten – hvis det kommer ut at de bruker PFAS i produktene sine; så med bakgrunn i dette er det “rimelig å anta” at de fleste ikke vil ta den risikoen. Ikke desto mindre protesterer den kjemiske industrien mot at EU nå skal forby all bruk av PFAS. Hvorfor? Fordi det er et evighetsstoff. Det brytes simpelthen ikke ned i naturen, det bare går rundt og rundt i kretsløpene, med varierende grader av skadelig giftighet i forhold til organismer som PFAS passerer gjennom, inkludert oss. Nyrer og lever er ikke begeistret for stoffet. Testiklene krymper også. Men hva har det å si så lenge det gjør ytterplaggene regntette og hudkremen glatt? Folk er jo ofte villig til å betale med alt de har av liv og helse for å oppnå en flyktig følelse av skjønnhet og velvære.
Men nå setter vi over til språkavdelingen. Hva betyr det at noe er bekymringsfullt? Eller rettere sagt: Hva betyr det når Miljødirektoratet ikke kan norsk? En ting har ikke noe sjelsliv. Den kan per definisjon ikke være “full av bekymringer”. Det kan imidlertid du. Det er jo viktig at vi plasserer ansvaret riktig. En ting kan imidlertid være bekymringsverdig – altså verd dine bekymringer – av mange ulike årsaker. Er dette meningsløst flisespikkeri over språklige detaljer som ikke har noen praktisk betydning? Jeg synes ikke det. Mye av vår virkelighetsoppfatning defineres jo av språket. Det folk egentlig sier her er at det må være greit å være en sjuskete slusk. Og jeg er forsåvidt enig når det gjelder typisk vanlig sludder og sladder blant folk, jeg er bare ikke enig når det gjelder viktige formuleringer på statsnivå. Da bør man helst være både presis med informasjonen og formelt korrekt med språket. Eller uangripelig om du vil. Noe mindre kler ikke staten.
Noe annet som ikke kler staten er når det i større grad “tilrettelegges for næringslivet” enn for de fundamentale livsbetingelsene til både vår egen og alle andre arter. Riktignok er det et argument at vi har svært vanskelig for å oppnå de materialegenskapene som kjennetegner polyfluorider på “alternative måter” — men så får konsekvensen heller bli at vi må klare oss uten den “kjemiske magien” som tilsynelatende forenkler livet for folk, men som samtidig også forgifter dem sakte men sikkert. Herregud. Hele dette opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Det er som å argumentere for at man presterer bedre på jobben hvis man tar kokain. For noen er det sikkert sant, men for de aller fleste vi det fungere særdeles lite bra over langen, selv om man kanskje opplever et kick av inspirasjon mens konseptet er helt nytt og revolusjonerende. Det er jo det som ofte skjer med de som danner et avhengighetsforhold, enten man vil definere det som fysisk eller psykologisk. Først synes de greia er helt sensasjonell, men siden kommer “bivirkningene” mer på banen, og etterhvert tar de helt over. Da blir det slik at man “må ha mere stoff” for å unngå “nedturen”. Konseptet med “ekstra energi” er bare operativt helt i starten. Nyforelskelse, kan du si. Siden blir forholdet mer komplisert. Uansett, de største synderne i forhold til PFT er selvsagt 3M, DuPont og de der, som har blitt tvunget til å utbetale erstatningsbeløp i milliardklassen på grunn av stoffenes skadevirkninger, særlig lokalt i områder hvor det har foregått såvel produksjon som utslipp av miljøgifter. Sånn fungerer disse tingene. Når et firma oppdager at de må punge ut med store penger fordi de opererer på en spesiell måte vil de generelt sett endre praksis. Idèen om å tjene penger dominerer jo alle andre hensyn i næringslivet. Folk tar ikke idiotisk risiko hvis det ikke er gode sjanser for idiotisk fortjeneste, men det er det normalt ikke innenfor kjemisk industri. Deres opplegg handler om jevn produksjon i henhold til jevn etterspørsel. Lav fortjeneste per solgt enhet, men i store kvanta.
Det er litt deprimerende at ting må bli beviselig både dødelig kreftfremkallende og det som verre er før myndighetene nølende går med på å forby jævelskapen, men bare hvis det ellers ikke er til hinder for “næringslivets interesser” (kort fortalt, å tjene penger). Vi har av årsaker jeg ikke forstår nærmest nesegrus respekt for såkalte gründere og denslags entusiastisk fantepakk, med alle sine store planer, mens vi ellers ikke vier noen særlig oppmerksomhet til “folkehelse” og lignende konsepter. Hørte jeg ordet “matvaresikkerhet”? Det er ikke noe holdbart argument at det er billigere å importere visse produkter enn å fremstille dem her hjemme. Det gjelder jo bare akkurat nå, Bør Børson. Om neste år kan ingen spå, men det virker som om de har mange “vanskeligheter med været” i forhold til hva de har vært vant til, både her og der. Selv er jeg på ingen måte noen agronom, men jeg vet nok om hjemmedyrking av grønnsaker og denslags til å ha fått med meg at jo vanskeligere vær, jo vanskeligere jobb. “Passende mye regn” er for eksempel en ganske avgjørende faktor i dette bildet. Vanning er også noe som er i vanlig praksis — men da må man jo ha vann. Det går litt rundt og rundt, dette her. Grunnvannet varer ikke evig. Den delen av delstaten Almeria i Spania som går under navnet plasthavet – hvor de dyrker mye av det som eksporteres til Europa generelt, selvsagt også inkludert Norge – vil ikke kunne holde på som de gjør særlig mye lenger. De borer brønner. Grunnvannet synker. Ved et tidspunkt vil de oppleve tilbakeslag fra havet, i praksis at grunnvannet begynner å bi saltholdig. Da er det kroken på døra for dem. Men jeg tviler på at det finnes noen beredskapsplaner for hvordan all plasten skal håndteres etter at virksomheten på stedet har dødd ut. Kanskje det bare vil blåse på havet èn dag og inn i ørkenen den neste. Tumbleweeds av krympeplast som flagrer rundt i landskapet. Litt lengre innenlands i Almeria ble jo som alle vet de fleste klassiske spaghettiwesterns på 60 og 70-tallet spilt inn. Kulissene står der tildels ennå. De best bevarte har blitt gjort om til noen slags “opplevelsessentre” med westerntematikk. Yippi-kay-ey som han Bruce Willis sa.
