Det er viktig å poengtere at psykopati er ingen diagnose. Det er heller ingen forbrytelse. Det er en funksjonshemning grunnet i abnormale strukturer i hjernen som kan slå tildels svært forskjellig ut på individnivå. Hjerneskade, om du vil. En typisk psykopat har rett og slett ikke evnen til å forstå “hyperkommunikasjon” grunnet i innforståelse, som for eksempel når rask øyenkontakt mellom personer transporterer ganske mye mening mellom dem. Men nok om det. Enhver som ønsker å bli informert kan selv lese seg opp på saken, hvilket bringer oss til poenget: Misbruk av språket for psykopatiske formål. Hva betyr ordene? Kan språket noensinne være eksakt? Ironien i denne saken er at vi lever i en svært lite eksakt verden. Alt handler om statistisk gjennomsnitt i sannsynlighetsmekanikken. At man eventuelt oppfatter noe som solid og stabilt betyr bare at man er idiot. Verken mer eller mindre.
Som alle vet handler det gode liv om å finne en balanse mellom omgivelsenes fundamentale ustabilitet og sin egen mangelfulle kapasitet til å forstå noe av det hele. Vi kan også kalle det å forstå sine egne begrensninger, både i fysisk og mental forstand. Hvor høyt kan du hoppe? Hvor mye er du i stand til å forstå? Hvis noen sier jeg kan hoppe to meter rett opp i lufta så vil de fleste umiddelbart avvise det som forbanna tullprat, eventuelt mistenke at det er noe slags triks med dette. En foreløping ukjent form for lureri som handler om å svindle folk for penger eller noe. Alle vet jo at det er nesten ingen som klarer to meter i høydehopp. Da skal du være fette bra trent og ha teknikken inne. Så hva er greia? Det er like komisk – fra mitt perspektiv – når evneveike troll begynner å mumle om sunn fornuft. De kunne liksågodt ha sagt at de kan hoppe både to og tre meter, for ikke å si bli hengende der oppe så lenge de vil, for det virker omtrent like sannsynlig. Hvorfor tror folk at de har evnen til å forstå ting? Jeg forstår ikke det. Det fremstår som sykt uforsvarlig.
For å komme noen vei med denne diskusjonen må vi etablere noen standarder. Kan du strikke? Selv om du eventuelt ikke behersker denne kunsten vet du kanskje at det handler om kunstferdig fletting av garn med et par strikkepinner. Du vet kanskje også at det er ekstremt usannsynlig at strikking vil oppstå spontant – som en logisk følge av omstendigheten – hvis man bare gir noen et par strikkepinner og et garnnøste. Vi kan si at de har alt de behøver for å strikke noe, men om de ikke vet hvordan dette skal gjøres kan man ikke regne med at de klarer å finne det opp av seg selv. Er vi enige så langt? Godt. Her er spørsmålet: Hvorfor tror folk at det å tenke – i betydningen resonnere – er noe man bare kan? Sånn helt naturlig, liksom? Det er jo uhyrlig i all sin toskeskap. Det er like vanskelig å tenke som det er å strikke — og man lærer det på omtrent den samme måten. En som virkelig kan å strikke klarer også å oppdage mange “klassiske feil” i noe slags ferdig strikket produkt som er fremstilt av noen med lite øvelse i kunsten. Det finnes feil man forventer å se hos typiske nybegynnere og det finnes “geniale feil” av den typen man har vanskelig for å forstå hvordan de overhodet fikk til. Har du selv sett noe slikt? Det samme gjelder forsåvidt for alle menneskelige kunster. De må læres. Strikking er bare noe jeg bruker som eksempel fordi det er så relativt mange strikkere på denne plattformen. Vi kunne også snakket om kokekunst. Alle vet at selv om man gir noen alle ingrediensene og alt utstyret de behøver, så vil ikke de lekreste retter oppstå “helt av seg selv”. Man må kunne greia, ikke sant? Ne c’est pas? Sånn fungerer virkeligheten.
Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.
(Wikipedia)
Poenget med “forberedende studier” til høyskoler er å lære folk å tenke, i strukturert og disiplinert forstand. Siden vi har snakket om strikking så langt kan vi si at det er som å lære selve fingerarbeidet før man begynner å studere fremvekst og spredning av tradisjonelle mønstre eller noe sånt. Jeg mener, alle klarer jo å skille det ene mønsteret fra det andre, men ikke alle klarer å regne ut hvordan det ble utført bare ved å betrakte hvordan det ser ut. Men hvis man kan å strikke vil man være så inneforstått med kunstens muligheter og begrensninger at man “ser hva de gjorde” da den eller den typen genser, sokker, fingervanter eller whatever ble laget. En som ikke har peiling vil ikke ha “det faglige blikket” på ting. Forstår vi hverandre så langt? Saken er at jeg kan huske en tid da det var helt vanlig å si at det har jeg ikke greie på om for eksempel politikk, medisin og komplekse samfunnsspørsmål — men etter at nettet kom virker det som enhver idiot tror de har greie på alt, eller at de i det minste kan lære seg opplegget på en lettvint måte gjennom å “snakke med folk”. Hva har skjedd? Folk sier jo ofte at de ikke liker politikk, men sjeldnere at de ikke forstår noe av det. Dette er litt dement. Vi husker alltid selve definisjonen av idiot: Noen som tror de kan, vet og behersker ting de objektivt sett ikke har noen slags peiling på. Eller at de har en mening, om du vil. Det er perverst men ikke desto mindre normalt. Otto von Bismarck var en tysk statsmann. Rikskansler mellom 1870 og 1890. Interessant historie som alle bør lese litt om — men poenget her og nå er hans mest berømte sitat: Ingen ønsker å vite hvordan lover og pølser blir laget. Det er en fæl prosess som hyppig leder til avsmak hos folk som får illusjonene sine knust. Det påfører dem angst og avsky.
Noen skrev noe om hvordan “alle de tradisjonelle politiske partiene” har malt seg inn i et hjørne. For eksempel får man her i Norge inntrykk av at ethvert valg i realiteten står mellom partiene Høyre (med ymse andre koalisjonspartnere) og Arbeiderpartiet (det samme) uten at det egentlig finnes noen meningsfull distinksjon mellom de to. Begge alternativer representerer “det bestående systemet” med globalisme, nyliberalisme og kapitalisme til fordel for diverse internasjonale selskaper uten lojalitet til noe annet enn sin egen profitt. Alt som skjer er uansett til berikelse for eliten og ingen andre (selv om det finnes noe identitetsbasert varians rundt hvem man oppfatter som eliten). For min egen del har jeg ikke noe greie på alt det der. Jeg forventer ikke noe annet fra folk enn at de skal snakke, se ut og oppføre seg som tullinger. For det meste tar jeg da heller aldri feil. Det er ganske deprimerende. Men hva kan du gjøre? Lite annet nytter enn å bare trekke på skuldrene og passe sine egne saker. Samfunnet er jo i det store og hele lagt opp slik at man ikke behøver å være smart for å overleve. Nesten hvem som helst kan “skaffe seg en jobb” og på den måten etablere et etter måten solid økonomisk livsgrunnlag i Norge. Ut over dette finnes alle mulige slags regler og ordninger designet for å bevare og beskytte folks liv, helse og relative standarder. For eksempel kan man henvende seg til NAV dersom man ikke finner en jobb sånn helt uten videre, men dette er imidlertid ikke noe jeg anbefaler hvis det ikke er helt nødvendig. De er ikke greie å ha med å gjøre. Når det er sagt, så er den norske offentligheten vesentlig mye greiere å forholde seg til enn de fleste andre land vi kan/vil/bør/ønsker å sammenligne oss med. De som ikke vet dette mangler rett og slett relevant erfaring, noe som ville vært krystallklart hvis de visste hvordan man skal tenke.
La oss snakke om Storbritannia. Der skjedde det nylig noe bemerkelsesverdig. Britisk høyesterett har fattet en endelig avgjørelse i saken om hvordan man definerer en kvinne — under henvisning til biologi og common sense (som på norsk betyr “alminnelig fornuft” i motsetning til – som vi pleier å si her – “sunn fornuft”, hvilket er en distinksjon som betyr noe fordi alle vet jo at det sunne ikke nødvendigvis er alminnelig – og det alminnelige er ikke nødvendigvis sunt – men vi skal la akkurat den vinklingen ligge for øyeblikket). Dette er svært problematisk. Hva retten burde ha gjort var å avvise at de har kompetanse til å uttale seg om biologisk-medisinske spørsmål, fordi neologismen biologisk kvinne er meningsløs innenfor en strikt biologisk horisont, annet enn for å beskrive “en statistisk tilstand” hvor visse biologiske egenskaper forekommer innenfor rammene av visse kvantifiserbare parametre. I praksis brukes begrepet kjønn bare om forplantning og/eller “strategiske tiltak i forplantningens tjeneste” hos arter som forekommer i naturen. Alle som ønsker å vite mer om saken kan utforske ting på egen hånd. Poenget her og nå er at britisk høyesterett i kraft av sin bisarre avgjørelse har påtatt seg religiøs makt, noe som neppe kommer til å ende bra. Biologisk sett finnes det jo ikke noe “siste ord i saken” hvis man leter etter en definisjon av kvinner. Kirken har imidlertid noen oppfatninger, som de uselvisk deler ut til alle som gidder å lytte. Dessuten har det blitt opparbeidet en disproporsjonalt stor opinion i denne saken, sammenlignet med hvor sjeldent fenomenet transkjønn er. (Det handler om mindre enn èn prosent av befolkningen.) Problemet er at det går ikke an å si at alle ravner er svarte hvis vi vet at èn prosent av dem er hvite. Alle betyr alle. Nesten alle betyr noe annet. Det går ikke an i virkeligheten å stille opp noen eksakt definisjon av begrepet kvinne, verken i teori eller praksis. Så hva handler dette egentlig om? Mitt svar er at dette er idioter som oppfører seg slik idioter gjør. Siden trekker jeg bare på skuldrene og går min vei. Andre har imidlertid sine egne oppfatninger om problemets natur.
Det er ikke politisk korrekt i året 2025 å bruke ordet mannhaftig, men den operasjonen jeg driver her kan jo beskrives som et slags språkets museum, så jeg gjør det likevel. Alle har sett en “mannhaftig” kvinne. Eller butch som de sier på engelsk. Uttrykket til mannhaftige kvinner er definitivt “maskulint” i hvordan de står, går, snakker og ordlegger seg. Folk har som regel også sett femi dudes, som er jentete og fulle av prinsessenykker, slik at vi kan uten vanskeligheter peke og si at hun butche dama er definitivt “mer mannfolk” enn han Sigbjørn Amadeus Mozart der borte. Det er ikke urimelig selv om det kanskje er både ufint, uhøflig og det ene med det andre. Poenget mitt er at jeg vet ikke hva slags innavla heimføding man må være for å ikke i voksen alder ha fått med seg at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn. Sånn har det alltid vært. Så hvor langt er egentlig det skrittet man må ta for å akseptere at det forekommer individer som har “kjønnsbetinget identitetsforskyvning” til en sånn grad at de er transkjønnet? Det er jo først og fremst en sak som angår de det angår — eventuelt fastlege, psykolog og andre fagfolk som måtte stå i saken. Det vi alle ønsker er jo bare en praktisk velfungerende løsning som alle kan leve med, er det ikke? Likevel kan vi observere politikere og andre maktpersoner som blander seg borti ting de ikke har noen greie på under henvisning til common sense, som i seg selv ikke betyr noe annet enn “vanlig folkevett” (som har mange og velkjente begrensninger). Vi merker oss samtidig at selve kronargumentet til en typisk TERF – trans-ekskluderende radikal feminist – altså de som først og fremst har presset frem denne absurde saken, handler om “utrygghet i rene kvinnesoner” (garderober, offentlige toaletter, med videre) og hvordan en mann i prinsippet kan “kle seg i kvinneklær” for å spionere på kvinner i sårbare posisjoner. Hvordan blir det noe bedre nå? Alle vet jo at det også finnes transmenn som i henhold til det ønskede regelverket nå må henvende seg til “kvinnesoner” for å gjøre sine toalettærender og denslags. Hva kan nå stanse en cismann fra å bare si at de er trans og derfor er nødt til å bruke kvinnesonen? Ønsker de en regel om at folk må vise frem kjønnsorganet sitt i døra?
Det har allerede forekommet usaklig aggresjon mot kvinner som ikke er “feminine nok” i slike situasjoner, hvor èn eller flere gale individer har oppfattet dem som “menn i kvinneklær” og utsatt dem for alt fra hets til voldelige overgrep. Hele opplegget er ganske far out, som amerikanerne sier. Ifølge min rettsoppfatning er det den som går til angrep på noen andre som bærer skyld for hendelsen, ikke offeret. Skal tru om den kråka vil drepa meg, som mannen sier i sangen. Hei fara. Det er ubegripelig for meg hvor all denne angsten kommer fra. Hva ville jeg selv tenkt dersom jeg befant meg på et offentlig herretoalett og et “individ i kvinneklær” kom seilende inn der? Sannsynligvis bare hmm. Det var sært. Men ville jeg ha blitt redd? Bare hvis de oppførte seg psykotisk og viftet med et våpen eller noe. Hvis de bare skulle på do ville jeg ha tenkt at det må være lang kø på dametoalettet, fordi alle damer jeg har møtt rynker typisk på nesa ved tanken på å måtte bruke herretoalettet. Uansett, slik er nivået denne debatten har lagt seg på. De fleste er hånflirende idioter som ikke vet hva transkjønn er, men de føler veldig sterkt at “Gud skapte dem som mann og kvinne” eller noe i den gata. Det hele er svært anti-intellektuelt, som jeg tror er hele poenget med all opphisselsen, for å være ærlig. Folk nekter plent å godta at kjønn kan være ubestemmelig, omskiftelig eller på andre måter udefinert. De forlanger klare linjer til en sånn grad at det har fremprovosert en høyesterettsavgjørelse på et område som faller utenfor rettens formål og kompetanse. Hvilke andre aspekter av biologifaget har retten definisjonsmakt over? Gjelder det bare folks “biologiske kjønn” eller har de for eksempel synspunkter på rase og den typen ting også? Vi venter i spenning på videre utvikling i saken. En dør har blitt åpnet men det er for tidlig å si hva det betyr. Foreløpig føyer det seg bare inn i en rekke bekymringsverdige forhold vi kan observere i Storbritannia etter Brexit. Snåle ting skjer og dårlige vardøger samler seg på horisonten.
Vi avslutter med et klassisk øyeblikk fra den storbritiske pessimismens historie:
