Prinsippet om maktfordeling, i den form vi kjenner den i dag, ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet De l’esprit des lois («Om lovenes ånd»), som kom ut i 1748. Lignende ideer hadde imidlertid vært diskutert tidligere, av blant annet den britiske filosofen John Locke i boken Two Treatises of Government («To avhandlinger om statsmakten») fra 1689. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller å la makt balansere og utligne makt. Når ingen institusjon eller enkeltperson har det siste ordet i alle saker, mente han, tvinges ulike deler av samfunnet og statsapparatet til å finne omforente løsninger som de fleste kan godta.
(Store norske leksikon)
En kis jeg kjenner har lagt ut Teslaen sin for salg. Han sier det er et sikkerhetsproblem. Selv tenker jeg at jeg kanskje er litt i glasshuset med nedsettende karakteristikker som nazibil fordi jeg kjører jo Volkswagen men han sier at det handler bare indirekte om dette. Problemet er at han ble utsatt for noe hærverk på bilen mens den sto parkert et sted over natten og det er aldri bra å kjøre rundt med “nazi” sprayet på panseret og speilene brekt av. Sjansen for at sånt overhodet skal skje øker dramatisk hvis man eier en Tesla. Selvsagt er det urettferdig men det er ikke ubegripelig. Han der tosken som liksom skal være gallionsfigur for greia har jo nærmest begått markedsføringsmessig selvmord de siste par månedene. Det er for sent for Elon Musk nå. Han sitter i klisteret til oppetter ørene. Uansett hvordan ting spiller seg ut videre for hans partner Donald Trump så er Musk ferdig, etter å ha gjort seg skyldig i et forbløffende antall alvorlige lovbrudd som kommer til å sirkulere i det amerikanske rettssystemet i mange tiår fremover. De har så vidt begynt.
Alle som vet noe om den amerikanske forfatningen – The Constitution – vil bekrefte at den er mildt sagt sterkt påvirket av Montesquieu og de andre opplysningsfilosofene som var i vinden på den tida USA ble grunnlagt. Maktfordelingsprinsippet går som vanlig på at lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter skal holdes adskilt og det finnes ikke noe rom for tvil om at forfatningen deres følger dette mønsteret. For øyeblikket hviskes det bare om en konstitusjonell krise, men alle kan se at Trump og gutta bare gjør som de vil helt uavhengig av lov og sedvane. Om ikke lenge kommer “skiten til å treffe vifta” som de sier der borte. Da kommer skitfordelingsprinsippet inn i spill. Du vet. Når de som har vært involvert i greia plutselig skjønner at sjansen deres for å redde sitt eget skinn forsvinner raskt ut av rekkevidde. Leken er over. Nå kommer steken. Hvem snakker først? Det er vanskelig å forutsi, men det vil ikke forbause meg om mange allerede har begynt å forberede seg på full frontal svik og tysting. Samle på dokumenter, lydopptak og den typen ting. Om svake mennesker vet vi jo at de er tøffere i trynet enn alle andre så lenge de føler seg på sikker grunn, men de nøler ikke et sekund med å angi og anklage hverandre for å berge seg selv når ting begynner å gå mot dem. Det ligger liksom litt i sakens natur. Hvis de var solide og pålitelige typer ville de jo aldri havnet i en slik posisjon.
Kisen som skal selge sin Tesla virket litt sånn halvimponert av Elon Musk for ti år siden. Jeg husker greia. Geniet som skal starte koloni på Mars og den typen ting. Herregud. Hvor fette dum må du være for å tro på noe sånt? Jeg gidder ikke å komme med noen lang forklaring her og nå, men menneskeheten kommer aldri til å bosette seg permanent noe annet sted enn her på jorda. Det handler ikke om teknologi og hva som går an å få til med alskens snedige triks, men om helt fundamental biologi og hva vi kan kalle organismens grunnkrav. Hva er poenget med en koloni på Mars? Åpenbart går det an å forsvinne inn i noen slags pjuskete hasjdrømmer om høyteknologiene muligheter og alt det der, men hva – om noe – er realistisk? Hva skjer på Mars? Hvis jeg er nødt til å lytte til enda en evneveik fjøsnisse med stjerner i øya snakke om de fantastiske fremtidsmulighetene tror jeg det beste er å klinke til dem midt i trynet med en hestesko. Ser de ikke all galskapen typer som dem allerede har stelt istand? Kunstig intelligens er ikke noen reddende Guds engel som skal gi oss alle orakelsvar vi behøver — fordi strengt tatt vet vi jo allerede hva problemet er. Min eneste kommentar er at vi kan ikke satse på at teknologien skal føre oss ut av et problem som teknologien har skapt i utgangspunktet. Som det amerikanske ordtaket sier: Når du oppdager at du står i et hull må du slutte og grave. Ved dette tidspunkt er det bedre å snakke om hva vi behøver på kort og lang sikt, samt legge en både realistisk og velfinansiert handlingsplan for hvordan vi skal komme oss dit. Fortsatt finnes det individer som tviler på at “menneskeskapte klimaendringer” er en ting, men jeg tror ikke noen av dem er “unge mennesker”. Dessuten er ikke dette unge menneskers eneste bekymring.
Selv er jeg – som alle må legge merke til – en positiv tenker, og med det mener jeg materiell positivisme; kort sagt den holdning at det er ikke viktig “hvem som har skylda”, det er bare viktig at vi anerkjenner problemet og gjør hva enn som er nødvendig for å forbedre situasjonen. Det kan selvsagt være nødvendig “å ta folk ut av spill” under visse omstendigheter, men bortsett fra dette stiller jeg meg tvilende til nytteverdien av straff. Jeg mener, hvem har noensinne “forbedret seg” bare på grunn av en straff? I den grad sånt skjer så er det fordi folk legger om strategien slik at de reduserer risikoen for å bli tatt. Moralen har jo en tendens til å forbli uforandret så lenge erfaringen sier at “livet er en urettferdig kamp”. Da er det naturlig å konkludere med at man må bli “smartere”, ikke “bedre”. Hvorfor skal man selv være samarbeidsvillig og grei når alle andre er fæle og svikefulle? Det gir ingen mening. Da blir det bare et synlig svakhetstegn som tiltrekker seg alskens manipulerende skurker fra alle kanter. Prøv selv. De snille blir utnyttet helt til de ikke gidder mer. Sånn har det blitt. Men må det være slik? Det blir et spørsmål om hva slags politisk ledelse vi hyrer inn gjennom demokratiske valg. For eksempel vil ikke mer og/eller tyngre bevæpnet politi gjøre noe fra eller til med kriminaliteten i samfunnet, rett og slett fordi slike løsninger ikke henvender seg til problemets rot; det handler bare om symptomhåndtering. Hvorfor skal et skytevåpen få den som bærer det til å føle seg tryggere? Nå er det jo et skytevåpen i rommet. Foreløpig bærer du det selv, men dette er ikke den eneste mulige vei fremover. Noen kan lykkes i å ta det fra deg. Hva da? Det er fortsatt et skytevåpen i rommet, men nå har du ingen kontroll på det. Situasjonen er nå svært mye verre enn den ville ha vært hvis du ikke bar våpen ved det tidspunktet. Jeg mener, alt man har på seg er noe man bærer med seg dit man går.
Montesquieu baserte seg på en antagelse: De som har makt er tilbøyelige til å misbruke makten. Er dette rimelig å si? Tja. Jeg vet ikke. Hvor mange ordtak finnes det på hvor mange språk siden hvor langt tilbake i historien som advarer mot “fortetning av makt” på få personers hender, i verste fall bare èn? Alle vet at det skjer noe med folk hvis de plutselig får penger og makt. Du kan ihvertfall være bra fette sikker på at de vil ikke gi det fra seg igjen sånn helt uten videre. Da skal du få høre på skrik og skrål hinsides sin make. Jeg har rettigheter. Poenget er at jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med premisset til Montesquieu. Så vidt jeg kan se hadde han rett. Maktmisbruk er svært vanlig — men det befinner seg mest blant de som “føler seg varme i trøya” som maktmenneske. Derfor har de fleste demokratiske stater tildels ganske stram tidsbegrensning på hvor lenge en og samme leder kan stå i toppjobben. (Vanligvis noe rundt ti år.) Det er av mange årsaker aldri bra å ha “inngrodde politikere” som har stått i jobben gjennom mange tiår. Jeg vil ikke si noe tall men det bør definitivt være en øvre grense for hvor lenge noen kan sitte på Stortinget — og hvor gamle de kan være, både i øvre og nedre forstand. Jeg mener, det er definitivt noe psykiatrisk sykt med en person i tyveåra som tror de har noe å bestille med å være politiker på høyt nivå når de knapt har vokst ut av bleiene, så minimum tredve, men helst mer. De unge får legge ut på sin “dannelsesreise” og skaffe seg litt materiell verdenserfaring før de melder seg til tjeneste med å styre landet. Herregud. Det går ikke an å respektere kyllinger i politikken uten å devaluere hele konseptet respekt. Men på den annen side bør det ikke være noe hvilehjem for fossiliserte oldinger heller. Det er jo ikke bra når det stadig piper borti hornet på veggen. Folk velges ikke til Stortinget for å “representere velgergruppene” men for å utøve kompetent styring av landets lover, fatte kloke avgjørelser med strategisk ressursbruk og den typen ting. Jeg fatter ikke hvorfor man må være poulær for å kvalifisere seg til en sånn jobb, men på den annen side skjønner jeg jo hvordan man selger en urealistisk drøm til en bande evneveike fjols.
Vi avslutter med enda mer klassisk Judas Priest:
