Dannede mennesker på fylla

På den tiden da jeg trodde jeg skulle bli kokk – sent på 80 og tidlig på 90-tallet – var jeg særlig ivrig med å studere vin og hvordan man lager vin, altså det fagområdet som kalles ønologi. Saken er at mens det er fette enkelt å lage vin (den lager seg selv, i prinsippet), så er det en kunst å lage god vin. Selv har jeg ingen erfaring med dette, annet enn at jeg har lykkes ganske bra med noe blåbærvin og denslags noen ganger – som jo ikke er “ekte” vin – men til gjengjeld har jeg laget andre ting som var så man grøssa bare av lukta, så ting jevner seg ut. Øl skjønner jeg meg imdlertid ganske godt på. Jeg har brygget mye øl gjennom årene og som alle vet handler kunsten om å lagre produktet lenge nok på flaske til at smakselementene får “satt seg”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har kjent oppigjennom årene som har fantasert om å kjøpe sin egen vingård nedi syden, men det er ikke få. Så her er greia: Man kan få kjøpt en vingård innenfor et budsjett på bare hundre tusen. Det blir selvsagt ikke noen merkevare, men det lar seg gjøre. Det går an.

Det viser seg at området jeg har flyttet til i Spania – El Bierzo – ikke bare er svært “idiosynkratisk” med sin lokale vin, det er også den eldste vinproduserende regionen i landet (etablert av romerne). Den mest brukte lokale drua heter Mencia og ekspertene sier at den er som om de franske (og veldig berømte) druetypene Syrah og Pinot Noir har formert seg med hverandre. Til tross for at de “alltid” har laget vin i Bierzo så er regionen ganske ung som “denominasjon” (DOC) fordi de gikk ikke inn for noen storstilt kommersiell produksjon før på 80-tallet. Tradisjonelt sett har det bare vært mange små vingårder som fremstilte vare til egen bruk, eventuelt noe lokalt salg. Det store markedet der ute har de aldri brydd seg noe om. eller ihvertfall ikke før de siste førti år. Til gjengjeld regnes Bierzo-vin nå som “en liten hemmelighet blant kjennere” og høster mye skryt for sin komplekse “burgunderstil”. Jeg vet ikke om de har Bierzo-vin på Vinmonopolet, men tipper at om så vil den ligge i bestillingsutvalget. Lokalt sett har de selvsagt hyllene fulle og vel så det. Spanjolene ligner på franskmenn i hvor lojale de er mot sine lokale produkter — og varenes kvalitet er en æressak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har jeg jo ikke bodd særlig lenge i Villafranca, men jeg har så langt aldri sett “folk på fylla” der til tross for hvor lett det er å få tak i latterlig billig børst. For eksempel regnes en vin til ti euro eller mer – altså 120 kroner – som “blant de beste” (som fortsatt er i en normal prisklasse), men man får helt grei bordvin til 2-3 euro på superen. Liter for liter er vin faktisk billigere enn øl, men så ser man da også vingårder hvor man enn snur seg litt utenfor tettstedene. Ryggmargsrefleksen hos oss norskinger er sannsynligvis trent til å føle en viss skepsis til vin som koster tyve kroner flaska, men det finnes det ingen saklig grunn til. At den i det hele tatt er lagt ut for salg betyr jo at produsenten mener alvor med greia si, så vi faller tilbake på den tidligere nevnte æressaken. Noe annet er at jeg har inntrykk av at såkalte borrachos (fylliker) regnes som noe skammelig i Spania generelt. Mye mer enn i Norge, hvor vi er vant til at folk drikker til de stuper – eller det som verre er – omtrent hver helg. Det finnes så vidt jeg kan se ingen “formyndermentalitet” selv om man ofte ser oppfordringer til å ta det rolig med alkoholkonsumet, men så er da heller ikke El Bierzo noe turistområde (bortsett fra de som går Camino de Santiago). Om det finnes vinturister – sånne som hopper fra vingård til vingård og prøver ut de lokale produktene – kan jeg ikke si, men jeg tipper ja. De som ser på kartet vil legge merke til bodega så og så spredt utover landskapet, som i praksis betyr at dette er en lokal produsent av merkevarer. Det finnes to av dem i gangavstand fra der jeg bor.

Alle som har lest mye av det jeg skriver vet at jeg til stadighet identifiserer alkohol som det i særklasse mest farlige dopet der ute. Først og fremst fordi det er så enkelt å få tak i, men også fordi det ikke nødvendigvis er bra når folk “mister alle hemninger” og finner på all mulig slags jævelskap. Imidlertid er dette først og fremst et problem med sprit. De relativt alkoholsvake kulturproduktene øl og vin har jo en tendens til å virke “mettende” sånn at folk sovner før de når det platået av sinnsykdom som typisk inntreffer i forbindelse med for eksempel hjemmebrent. Det er også litt uklart hvordan man skal definere en “alkoholiker” men det må etter min mening i så fall være snakk om at folk ikke “føler seg normale” før de har fått i seg noen glass. Lyder ikke det rimelig? Hvis man må hyle innpå et par øl om morgenen for å komme over den store skjelven har man definitivt havnet i denne kategorien — og bør søke profesjonell hjelp. Alkohol er jo et rusmiddel. Folk som drikker ruser seg til minst den samme grad som diverse hasjrøykere, pillenarkomane og andre. Å påstå noe annet er bare tøys. Forskjellen består prinsipielt sett bare i at alkohol er lovlig. Det er også i det store og hele sosialt akseptert, til og med blant de som selv aldri rører alkohol, såfremt man ellers “oppfører seg som folk”. Om meg selv er det å si at jeg liker alkohol, men jeg liker ikke fyll. Det er bent frem ekkelt å miste både vettet og kroppskontrollen. Det er heller ikke noe kult å forholde seg til “overskjenkede” folk og den typiske atferden deres. Herregud. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vet nøyaktig hva jeg snakker om.

Vi avslutter med litt “laidback” musikk fra Argentina: