Når folk snakker om skrik pleier de å fokusere på den skrikende figuren i forgrunnen, men jeg ser mest på bakgrunnen. Du vet. Himmelen, slik den var den gangen Munch fikk inspirasjon til bildet, angivelig ved et punkt på veien opp mot Ekeberg (som er oppmerket med et skilt). Dette var jo like i etterkant av Tunguska-hendelsen i Sibir, som hadde virvlet opp store mengder støvpartikler i atmosfæren, slik at det var ganske dramatiske solnedganger på den tiden. Jeg tenkte på dette senest i går kveld. Det er fortsatt mye røyk på himmelen og sola er knallrød (og så lyssvak at man kan se direkte på den). Det finnes striper og sjatteringer som hadde passet godt inn i et gjennomsnittlig Munch-maleri, men det virker som om det er i ferd med å normalisere seg. I dag tidlig var det bare 15 grader og himmelen virket klar og ren. I morgen skal det visstnok bli regn i tillegg, så da ordner vel ting seg skulle man tro. Vi får se.
Røyklukta henger imidlertid ennå i lufta. Det brenner fortsatt et eller annet sted bak åsene, selv om jeg ikke kan se verken flammer eller oppstigende røyk. Dessuten er det mye stoff om brannstedene på nyhetene. Saken er på ingen måte glemt. Hvis man går på Google Maps og sjekker ut saken vil man se at det er det omtrent like mye brennende areal som ikke-brennende areal i El Bierzo, noe som er ganske sykt. Totalt er det 8-10 forskjellige skogbranner “ganske nært” der jeg bor. Eller noen timers vei å kjøre, om du vil. Ingen har noensinne sett noe verre. Så slik ble det da jeg flyttet til Spania, kan du si. MIn første sommer har vært et inferno, ganske bokstavelig talt. Herregud. For en verden vi lever i. De som protesterer på det mest indignerte mot hele konseptet med “menneskeskapte klimaendringer” er nå nødt til å konstruere temmelig fantasifulle historier for å bortforklare hetebølger og brannsesong. Hvorfor kan de ikke bare holde kjeft? Psykologien i dette bildet er ikke til å begripe.
Men nok om det. Jeg har jo en plan. Senere skal jeg lage Garbanzos a la Navarra – det er delstaten hvor Pamplona (med okseløpet) er hovedstad – som vi også kan kalle “kikk-erter med kremet paprikasaus”. Mesteparten av alt jeg spiser er temmelig vegetarisk, selv om jeg teknisk sett er “altetende”, men jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare blir sånn. Jeg liker best å jobbe med grønnsaker, belgfrukter, nøtter og den typen ting. Kjøttmat er så flatt og evneveikt. Til og med poteter er mer interessant enn kjøtt — men best av alt er gode salater og brød. Noe som ihvertfall er sikkert er at jeg bruker noen helt idiotiske mengder hvitløk. Sikkert mer enn tyve fedd hver dag. For bare en time siden brukte jeg åtte av dem for å lage opp mer salatdressing og det går sikkert med det dobbelte til middag. Av “årsaker” ender jeg alltid med omtrent den samme relative mengden hakket løk og hvitløk i nesten alt jeg lager. Jeg kjenner ingen som bruker mer – eller engang i nærheten av like mye – hvitløk enn meg. Sånn har det vært i mange år, så vi snakker om en etablert vane. Jeg vet ikke om det er noe jeg vil anbefale for andre. Hvitløk er jo et ganske potent stoff som påvirker fordøyelsen og stoffskiftet i kroppen på ulikt vis hos ulike mennesker. Noen – som meg – tåler hvor mye hvitløk som helst uten at det “skjer noe” med dem, mens andre vil formodentlig oppleve noen slags reaksjon. Hvem vet.
Vi avslutter med litt voodobilly. Det passer jo til temaet:
