Referanseartikkel: NRK.no
Etter hva man kan se på bildet ovenfor er den bilen såpass smadret at hvis man ikke klarer å se det når man kjører forbi så er man ikke skikket til å kjøre bil langs offentlig vei. Det bør også være åpenbart at det er en ambulanse. Utrykningkjøretøy prøver jo ikke typisk å være diskrète med utseendet sitt. Det er mye lyd, lys og sterke farger. Hvorom allting er, føreren av denne ambulansen ble klemt fast i vraket etter et sammenstøt med elg på vei fra Trysil til Elverum, men klarte selv å melde fra om ulykken til alarmsentralen. Under ventetiden observerte man imidlertid to biler som bare kjørte videre på sin vei. Dette er den delen av historien jeg ikke forstår.
Selv har jeg vært “ganske nær” elgen mange ganger – i den forstand at jeg har sett den krysse veien like foran eller bak meg – men bare èn gang har jeg vært så nær at jeg reagerte med bråbrems. Heldigvis gikk det bra den gangen. Bra for meg, bra for elgen. Men det er noe jeg alltid har i bakhodet når jeg ferdes gjennom skogsområdene i Østerdalen. Det er mye elg her. Elg er store dyr. Som å treffe en ku på stylter, som folk sier, sjansen er stor for at den skal komme inn gjennom frontruta eller havne på taket. Sånn fungerer fysikken. De har imidlertid ryddet mye av skogen som ligger nærmest ihvertfall de store veiene slik at nå har man i det minste en mulighet til å se elgen før den “plutselig er der” hvis man ellers er oppmerksom på at dette er en aktuell fare. Allikevel smeller det noen ganger.
Jeg reagerer på det føreren av ambulansen sier. En ting er å kræsje med elgen, det er dramatisk og blabla, men sånt skjer. Man skjønner jo fort hva som hendte og er sånn sett ferdig med selve hendelsen ganske raskt, nå må man utrede konsekvensene. Å filosofere over hva elgen burde ha gjort annerledes virker meningsløst, men man har god grunn til å føle forbitrelse over at opptil flere trafikanter bare passerer deg mens du sitter der fastklemt i bilvraket. De burde naturligvis ha stanset og tilbudt slik bistand som de har kapasitet til. Bare det å stå der og holde en samtale i gang frem til redningsmannskap ankommer med relevant utstyr ville ha hjulpet. Folk er vanligvis redde og forvirrede når de sitter fastklemt i bilvrak, hvis de overhodet er ved bevissthet. Hva skal man tenke om dette?
Det er ikke min stil å snakke om medmenneskelighet og annet Jesusvås, men jeg rynker på nesa over tanken på at jeg lever i et samfunn hvor folk stort sett driter i hverandre — eller rettere sagt, det er bra at vi lar hverandre være i fred med våre respektive egenheter, men det er ikke bra når vi bare ignorerer et åpenbart behov for hjelp. Hvis man ser noen som er strandet langs landeveien så er det minste man kan gjøre å stanse og spørre om de har kontroll eller om de behøver noe. Ofte har de allerede ringt noen og står nå bare og venter på bistand, men noen ganger er dette selve problemet: de har ikke med seg noen telefon, eller den de har er tom for batteri. Ofte er det jo sånn at “en ulykke kommer ikke alene” og det ene med det andre. Jo trangere situasjon, jo større rolle spiller de små tingene. Nesten ingen reagerer negativt på at noen stanser og spør om de behøver noe. Det burde egentlig være en selvfølge, så det litt interessante spørsmålet må følgelig bli hvorfor det ikke oppfattes (og/eller fremstår) som en selvfølge. Hvorfor kjører folk bare forbi?
