Humor betyr evne til å oppfatte det morsomme i en situasjon eller sans for det komiske. I England ble ordet humor på 1600-tallet brukt om lunefullhet. Vår moderne betydning går tilbake til tysk og engelsk på 1700-tallet. Flere språk bruker samme ord om humor og humør. Ordet humør kommer fra det franske ordet humeur, som kom inn i nordisk på 1600-tallet. Svart humor er humor med en dyster og tragisk tone, det er absurd og makaber humor.
(Store norske leksikon)
Egentlig betyr ordet humor væske – særlig kroppsvæske – som jo noen ganger kan være komisk, andre ganger mindre så — men tanken kommer fra antikkens medisin hvor man teoretiserte at menneskenes varierende stemninger handlet om blandingsforhold mellom visse essensielle væsker i kroppen, slik at diagnose handlet om å bestemme hva slags misforhold man hadde foran seg og de aktuelle tiltakene var rettet mot det å gjenopprette den korrekte balansen. Som så ofte er tilfelle, det var ikke dumt tenkt men det var galt.
Humor som fenomen kan defineres, om enn på omtrentlig vis, men det er vanskelig å sette fingeren på hva “sans for humor” består i. Folk vil allikevel typisk si at sans for humor er en viktig personegenskap, eller ihvertfall at livet blir vanskeligere enn det behøver å være hvis man ikke evner å spøke med alvorlige ting. Humoristisk sans virker i så måte å være forbundet med “vital optimisme” ettersom det er vanskelig å være deprimert over noe mens man samtidig ler av det. Det er ikke engang sikkert at denne mytiske “sansen” er bare èn ting, det kan også være en emergent egenskap, en kombinasjon av flere forskjellige ting, slik at “mangel på humoristisk sans” kan skyldes mangel på en eller flere av disse komponentene, men ikke alltid den samme kombinasjonen hos forskjellige humørløse individer.
En ting folk ofte snakker om er utbrenthet, tretthet, mangel på overskudd. Sånt sliter på humøret. Egentlig vil man jo bare sove, men diverse ting gjør at man ikke får det som man vil. Småbarnsforeldre har for eksempel ofte noen historier å fortelle. I forhold til definisjonen ovenfor havner de nesten av naturnødvendighet i kategorien for “svart humor”. Det er en overlevelsesstrategi. Nødvendigheter sliter på humøret, som svarer med å flire av nødvendighetene. Siden går det rundt og rundt i noen år, helt til barna blir tenåringer. Da blir det endelig fred å få.
Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke har gnist — eller altså, de har vanskelig for å “ta poenget” uten noen runder med forklaringer som ender med å suge humoren ut av hele greia. Handler det om intelligens? Jeg tror ikke det. Jeg kjenner noen svært intelligente individer som ikke er humoristiske av seg og den sosiale atferden deres er omtrent like festlig som en kanyle, så slik sett ligner selskapelig humor kanskje mest på det å synge. Om sangen har harmonier som appellerer og en ikke alt for komplisert struktur vil de fleste kunne “falle inn” i en allsang, man sier at de “finner melodien” ganske raskt, men det finnes også noen som bare ikke klarer det. De føler ikke musikken, de har ikke sangstemme, det ene med det andre, det ender uansett med at det ikke passer for dem. Vil ikke, kan ikke, får ikke til. Humor som fenomen ligner litt på det. Det handler ikke om “mestring”, det er en tangential egenskap om man har anlegg for å tøyse og vitse eller ikke.
Fra min synsvinkel virker det ikke urimelig å foreslå at depresjon er det motsatte av å ha en sunn sans for humor, i det minste i tilfeller hvor pasienten tidligere viste slike anlegg, men senere “mistet” dem. Vi kommer her tilbake til den tidligere nevnte “vitale optimisme”. Det hender ting i folks liv som kanskje får dem til å miste motet, lysten, håpet, eller hva man skal kalle det, “mangel på inspirasjon” dekker ikke helt den graden av alvor vi ofte snakker om i slike tilfeller, men samtidig er jo dette hva det dypest sett handler om. Hvis livet ikke er inspirerende har man helt klart et problem, men ikke et som det finnes piller mot. Alle var jo vet et eller annet tidspunkt håpefulle på den måten barn er, altså helt uten kynisme (men forsåvidt også helt uten kunnskap), slik at man har denne egenskapen i seg et eller annet sted. Alle har det.
Visse psykologer snakker om et “såret barn” i personligheten, som folk gjemmer i et skap ikke ulikt hvordan noen fornekter de seksuelle impulsene sine. Folk sliter med slike ting. De har idealer men det er vanskelig å leve opp til dem. Etter min mening handler “ensomhet” som folk opplever i sine liv mer om at de har lukkede dører i selvet enn om at de “behøver noen” — denne andre som de projiserer ensomheten sin på skal liksom løse problemet, men sjansen er stor for at de kommer fra motsatt side med samme sak. Det kommer ikke til å fungere. Først må de “komme til seg selv”. Siden kan de henvende seg til andre. Det er sikkert ikke vondt ment men det er ikke desto mindre uærlig å prøve å være noe man ikke er. Det er ikke et tegn på styrke at man har et såret barn sperret inne bak en panserdør i kjelleren av den litt sinte personligheten sin. Broen til frihet i så måte består i å slippe fangen fri. Det er ikke farlig. Finnes det noe som er for alvorlig til å vitses om? Dette er et klassisk spørsmål. Svaret bør helst ikke være at man selv er for alvorlig til å vitses med, men sjansen er bitte litt større enn bitte liten for at dette er problemets rot. Mine følelser og min identitet er for alvorlige til å vitses med.
