Astral brukes om noe som hører til eller kjennetegner stjernene. Ordet kan også bety overjordisk og kan brukes om noe som tilhører et annet nivå enn det fysiske.
(Store norske leksikon)
Den nærmeste stjernen fra vårt perspektiv er åpenbart sola, som utgjør 98% av all massen i vårt lokale stjernesystem. Lyset bruker åtte minutter fra sola og hit men sola “teller ikke” når vi snakker om nærtliggende stjerner, siden vi på mange måter er en del av sola og da blir det jo som å identifisere sin egen kropp som det nærmeste mennesket i sitt lokale nabolag, det gir ingen mening. Den andre stjernen som ligger ganske nær jorda og heter Proxima Centauri. Lyset bruker 4,24 år derfra og hit. Det vi si at hvis man på noen måte får til å oppnå en hastighet på 299.792,458 kilometer i sekundet så vil det ta bare fire år og tre måneder å reise dit. Hvordan føles det å akselrere fra null til hundre på ett sekund? Det er så man blir “presset bakover i setet”, ikke sant? Dette er ikke uproblematisk.
Bokstaven «g» står for gravitasjon, 1g tilsvarer den kraften jorden har når objektet står stille; tyngdekraften som tilsvarer en akselerasjon på 9,81 m/s². Når man utsettes for eksempel for 5g så utsettes man for fem ganger tyngdekraften. Dette oppleves som om kroppen skulle veie fem ganger det den gjør i stillestående tilstand på jordoverflaten. En normal frisk person kan klare opp til 9g uten å besvime, og ved en kroppsvekt på 70 kg vil da kraften være tilsvarende om personen skulle veie 630 kg på jordens overflate i stillestående tilstand.
(Wikipedia)
Med andre ord, hvis man ikke har tenkt å bli en våt flekk på seteryggen bør man akselrere opp til lysets hastighet over lang tid. Det motsatte problem vil fremkomme når man skal “bremse” igjen før landing på eksoplaneten Proxima B, som formodentlig er hvor man har tenkt å ta i det minste en kort stopp for litt sightseeing. Som alle imidlertid vet, det er ikke fysisk mulig å oppnå hastigheten “c” (celeritas) i den kjente ligningen hans Einstein, siden dette vil kreve energimengder som rett og slett ikke finnes. Det er ikke engang korrekt å si at c er en virkelig og målbar “hastighet” per se, det er bedre å tenke på det som en av yttergrensene for den konfigurasjonen av fenomener vi populært kaller virkeligheten. Den opphører jo å eksistere ved dette punktet. Det finnes ikke noe som “går raskere”. Tanken er absurd. Tid og rom vil ikke lenger eksistere som noe vi kan erfare hvis vi beveger oss med lysets hastighet.
Hvilket bringer oss til den ganske berømte alkymisten og naturfilosofen Isaac Newton (1643-1722) og hans legendariske rivalforhold til politikeren og matematikeren Gottfried Leibniz (1646-1716) — mest kjent fordi de begge, noenlunde samtidig og uavhengig av hverandre, utviklet den matematiske metoden kalkulus, men vi skal her og nå henge oss opp i noe helt annet, nemlig hvordan Newton betraktet tid og rom som statiske og absolutte egenskaper ved universet, mens Leibniz betraktet dem som “emergente egenskaper som fremkommer ved et spesifikt nivå av organisering innenfor fysikken”, altså at de er relative fenomener, ikke absolutte. Kort fortalt hadde Leibniz rett, men ikke nok med det, kalkulusen hans blir også vanligvis foretrukket av matematikere. For videre studium, se “monadologien” hans, Hvis man leser seg gjennom materialet med “kvantumbrillene” på vil man oppdage at Leibniz var enda en av de tidlige filosofene som “skjønte det”. Det man må klø seg litt i hodet over er hvordan.
Hvordan går det an å resonnere seg frem til det surrealistiske galehuset som er nyere teoretisk fysikk mange hundre år før alle andre? Jeg må si det bekymrer meg litt sånn midt i metafysikken når man plutselig innser at de prater jo faen meg om kvantemekanikk, noe som er enda mer interessant når man finner det blant grekere for 2500 år siden., for eksempel Parmenides og Zenon. Eller Demokrit. Sistnevnte brukte jo ordet “atomas” (det udelelige) og mente åpenbart kvanter, mens ordet atom ble introdusert – til Demokrits ære – av John Dalton, tidlig på 1800-tallet, som begrep for “naturens minste partikler” basert i en proporsjonslov han utarbeidet på bakgrunn av eksperimentering. Det Demokrit (og de amdre epikurèerne, blant annet romeren Lukrets, kjent for verket De Rerum Natura – “om tingene i naturen” – som er den eneste bok jeg har lest i sin helhet på latin) spekulerte rundt var jo hvor mange ganger man kan dele noe i to. Vil man etterhvert støte mot noen slags grense? Hit men ikke lengre. Epikurèerne landet på at virkeligheten er nødt til å være “kornete”. Den kan ikke være “glatt”. På dette prinsippet hviler jo kvantemekanikken, og grensene går ved de såkalte Planckenhetene. Så langt vitenskap angår finnes det vel ikke noe som er grundigere bevist og gjennomtestet enn standardmodellen for partikkelfysikk, i en kvantemekanisk kontekst. Sånn fungerer ting. Det går an å fantasere om “alternative virkeligheter” men den vi lever i fungerer slik.
Eller for å si det på en annen måte, vi kommer ikke til å bli en dyreart som “erobrer verdensrommet”. Vi er jordiske skapninger. Kanskje går det an å få til noe slags opplegg for måneturisme, men hvem fanden har lyst til å bo på en sånn plass? Glem dette tøvet med en marskoloni. Vi behersker ikke engang alle naturmiljøer som finnes her på jorda — og det er tvilsomt at vi noen gang vil gjøre det. Noe vi imidlertid kan gjøre er å sende en ubemannet probe, befolket med “kunstig generell intelligens” (hvis dette noen gang blir utviklet), på en reise som vil ta noen hundre år, eller hvorfor ikke noen tusen, for å samle inn lokale data fra andre stjernesystemer. Spørsmålet er om vi bør gjøre noe sånt. Jeg tilhører dem som ikke synes det er noen god idè å utvikle “ny kunnskap” for menneskeheten, ihvertfall ikke før vi viser at vi er i stand til å ta forsvarlig vare på det vi allerede har. Seriøst, hva slags amøbe må man være for å føle seg imponert av det menneskene har fått til? Herregud. Selvsagt finnes det mye bra, men det overordnede inntrykket er at vi er sinnssyke aper som er fullstendig ute av kontroll. Store ambisjoner, små evner. Da går det jo som det går. Si for eksempel den gamle klisjèen om hypersmarte folk som kan gjøre hva slags mentale akrobatkunster som helst, men de er fullstendig blottet for sosial intelligens. Der har du menneskehetens dilemma i et nøtteskall. Ikke gi folk flere og bedre våpen. Saken er at vi kommer aldri til å oppnå teknologisk nirvana. Imidlertid vil vi oppnå noe. Den som lever får se.
Denne skal jeg lese 10 ganger, For så å prøve å gjengi det fra hukommelsen på frihånd for å imponere i en passende anledning .. Haha du kan tro.
Du skriver, glem dette tøvet med en Marskoloni fordi vi ikke behersker engang alle naturmiljøer som finnes her på jorda. Det minner meg på at for en tiårs tid tilbake hadde organisasjonen Mars One planer om å sende mennesker til Mars i 2023. Her skulle de bo i lufttette hus som forsynes med oksygen og vann fra isen på Mars. Grunnleggeren av Mars One, Bas Landrop mener det vil være det neste store skrittet for menneskeheten.
Nevnte Landrop er veldig fornøyd med at over tohundrede tusen mennesker fra 140 land har meldt sin interesse å bli med på denne ferden, dette til tross for at det er bare en enveisbillett. Er visst umulig å bringe med seg nok drivstoff til returen.
Kun 12 Nordmenn har meldt seg på, det forbauser meg litt. Leser man Bloggere og blåsvarte nettaviser som Reset, Document Human Right Service el.lign. Må det da finnes mange flere enn 12 ekte etniske norske nordmenn som har et ønske om å forlate Norge. denne jammerdal, et Norge som er i ferd med å bli fullstendig ødelagt av komplette idioter av noen politikere, og da har jeg ikke gang nevnt islamiseringen av dette vårt vakre fedreland.
Jeg husker det var noe om dette i en radiosending. De intervjuet en norsk person som syntes det å dø på Mars virket like greit som noe annet sted — og hvem kan argumentere mot slik logikk? Selv mener jeg som vanlig at patologien i dette bildet ligger på et helt annet plan. At de snakker om Mars og romfart er bare en kontekst som har oppstått ut ifra teknologisk spekulasjon i dagens verden, det kunne like gjerne vært noe annet slags suicidalt idiotprosjekt. Problemet ligger i grov feilvurdering av egen kompetanse, som noen ganger manifesterer seg “via stedfortreder” — i dette tilfelle feilvurdering av prosjektlederens psykiatriske tilstand.