De tre store kulturdödare vi har fått etter den modernistiske kolonialiseringen av “den nye verden” er sukker, syfilis og sigaretter. Syfilis er et mindre problem nå for tiden (selv om det fortsatt eksisterer) og tobakksrøyking har antatt en noe mindre karakter av “folkelig narkomani” enn på den tiden da det var en selvfølge at alle voksne mennesker var hekta på nikotin, men sukkeret holder koken. De sier at mennesker er genetisk predisponerte for å foretrekke fett og søtsaker, noe som ikke var et problem så lenge dette var forholdsvis sjeldne (og dyre) varer, men nå som det søte og det feite er noe nærmest allestedsnærværende innenfor tilbudsspekteret av industrifremstilte matvarer har vi i praksis et folkehelsemessig problem som er tildels ute av kontroll. Generelt sett gjelder denne formelen: Billig mat = usunn mat. Med andre ord er det slik at det er blant de som har dårlig råd at vi med størst sannsynlighet vil påtreffe “livsstilssykdommer” som en direkte følge av at de spiser usunn mat — som riktignok har høy energitetthet (målt i kalorier) men til gjengjeld har de lav næringsverdi. Som alle som har noen som helst slags peiling på disse sakene kan fortelle deg: Det sunneste er et grønnsaksbasert kosthold. Dette er imidlertid dyrt å finansiere innenfor budsjettrammene til en normal familieøkonomi så det blir til at man går for industrimaten fordi den har “substans” og den metter de sultne, selv om man går på akkord med det helsemessig optimale. Denne avveiningen er fullstendig normal.
Ernærings- og matvarepolitikken i Norge er etter min mening fullstendig på bærtur. De som bestemmer hva som skal være landbrukspolitikk i Norge er i praksis de store matvarekjedene, fordi de har “fuck you money” og kan skvise priser og betingelser så langt at det ruinerer alle som prøver å ta fra dem markedsandeler. Dessuten har de gode politiske kontakter. Derfor er det slik at de statlige kontrollmekanismene er formatert til fordel for de største aktørene. Det er svært kostbart å etablere matvareproduksjon i liten skala. Det er i prinsippet ikke lønnsomt å produsere små kvanta med høy kvalitet. De store pengene ligger i masseprodusert ræl som kan øses ut for en “tilbudspris”. Selv klapper jeg uhemmet for alle som klarer å klore seg gjennom nåløyet og komme seg ut på markedet, men det er tvilsomt om dette lar seg gjøre med mindre man er en såkalt ildsjel for produktet sitt, som ikke lar seg stanse av økonomisk og politisk motgang (som til syvende og sist er den samme sak). Det virker nærmest kriminelt naivt at vi fortsatt godtar såvel en systematisk nedbygging av norsk landbruk som at det legges byråkratiske snublefeller i veien for de som ønsker å etablere seg i matvaremarkedet. Men det finnes tilsynelatende ingen realpolitisk vilje for å endre på situasjonen, hvilket i praksis betyr at vi vil ikke før vi må, noe som er en gjenganger når det gjelder alle de sosiale, økologiske og demografiske skadevirkninger av “senkapitalismen” og den nyliberalistiske markedsideologien. Det burde være selvinnlysende at alt bærer den veien høna sparker når det alle er opptatt av er profittmaksimering fra kvartal til kvartal.
