Problemet med en protestbevegelse er at den mister sin raison d’etre – årsak til å eksistere – så snart “protestobjektet” forsvinner. Det man står igjen med da er det samme gamle spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det er jo som å spørre noen om hva de har lyst til å gjøre og så får til svar en liste med noen punkter over ting de ikke vil gjøre, som forsåvidt har noe informasionsverdi i seg selv men det er ikke noe svar som fungerer i forhold til de normale verdensproblemene, som handler mer om hva vi skal enn hva vi ikke skal gjøre. Ta for eksempel britene og deres Brexit. Premisset var at de ikke vil bli styrt fra Brussel. De vil lage sine egne regler. I prinsippet samme argument som den norske nei-siden brukte i sin kampanje. Problemet er bare at de ikke har forstått problemet. Handel og samvirke krever noen grad av “tilpasning” som for Norges vedkommende har endt med en EØS-avtale som i praksis gjør oss til EU-medlemmer på alle andre måter enn det å ha norske representanter i EU-parlamentet. Ikke akkurat noe diplomatisk knallresultat, men det fungerer greit nok — slik at jeg er blant dem som ikke synes det er noe poeng i å uroe akkurat dette vepsebolet. Vi har mange enfoldige fjols i Norge og de har alle veldig sterke følelser sånn at de kommer bare til å fly rundt og skrike at “tyskerne kommer” eller hva vet jeg. Ørnen tæk ikkje onga. For øyeblikket har vi ikke noe aktivt “EU-spørsmål” i norsk politikk og det er sannsynligvis best slik.
Britene har imidlertid et helt annet problem enn oss. Det har vært ganske tragisk – og litt uvirkelig – å følge denne saken helt siden de vedtok å arrangere folkeavstemming første gang, som etter mye surrealistisk om og men endte med det verst tenkelige resultat; at de trådte ut av EU uten å ha noen ferdig utarbeidet ny avtale for handel og samvirke på bordet, som selvsagt har mange praktiske konsekvenser på den ubehagelige siden for alle bevegelser av varer og personer over grensen mellom EU og det som nå er et såkalt “tredjeland” uten noen forpliktelser overfor EU, men også uten noen rettigheter. Dette har allerede hatt alvorlige økonomiske konsekvenser for Storbritannia, og verre skal det bli. Det er jo ganske mye treghet i det kolossale systemet som styrer med internasjonal handel, samferdsel og sikkerhet. Det er mange små deler som må omdirigeres og koordineres i forhold til den nye situasjonen, som overhodet ikke ble hjulpet av at vi nettopp hadde et pandemisk utbrudd av et nytt og hittil ukjent virus som angriper menneskekroppen på måter vi ennå ikke helt forstår, samtidig som de skulle navigere seg gjennom den svært komplekse Brexit-saken. Det ville vært vanskelig selv for kompetente og motiverte mennesker å styre skuta gjennom denslags farvann. At britene har vært styrt av evneveike internettroll de siste fem årene har medført at de nå står med pikken i postkassen, men de har ingen nøkkel så der må de stå inntil videre. Det er som sagt vanskelig å forstå hva de tenkte på da de iverksatte kampanjen for utmelding av EU. Det er jo ikke slik at de kan heise anker og seile hele landet sitt til noen annen slags plassering i geografien, så de er nødt til å forholde seg til alle deres mest åpenbare handelspartnere står i EU og forhandler som en “blokk” heller enn som frie og selvstendige stater — som imidlertid har kriget mot hverandre – ganske intenst til tider – i to tusen år før noen endelig reiste spørsmålet om man kanskje ikke burde prøve noe annet. Derfor eksisterer EU. Det er først og fremst et fredsprosjekt.
På et dypere nivå tror jeg dette handler om “folkelig hat mot byråkrati” som muligens er fundamentert i noen slags “naiv anarkisme” av det samme slaget som motiverer tenåringsopprør eller som når femåringen skal flytte hjemmefra men alt dette betyr i praksis er at de vil bo i et telt i hagen og “bestemme over seg selv”. Hva skal man si? Man står jo der med en opprørsk protestbevegelse som ikke har den minste fette peiling på noe som helst annet enn at “de vil ikke bli styrt”. Men det er det jo ingen som vil. Likevel er vi nødt til å ha noe slags opplegg for hvordan vi skal omgås hverandre i den praktiske hverdagen. Hvordan skal vi løse dette dilemmaet? Din frihet stanser jo der min frihet begynner, og omvendt. Har du prøvd å bo sammen med andre folk? Det lar seg ikke gjøre uten at man har utformet et avtaleverk som alle respekterer, og selv da vil det oppstå alskens urimeligheter og konflikt. Det går i praksis ikke an å drifte en moderne stat uten et omfangsrikt byråkrati med fullmakter nok til å være effektive i jobben. Det er ikke et saklig argument at byråkratene ikke er “folkevalgte”. De har uansett ikke den typen mandatområde, de er bare saksbehandlere som flytter papir i en allerede ferdig bygget labyrint. Det spiller ingen praktisk rolle i dagens samfunn om byråkratene sitter i Brussel eller i Kautokeino. De har uansett ingen selvstendig beslutningsmyndighet, de jobber i henhold til direktiver som er fastsatt gjennom den parlamentariske prosessen. I prinsippet kunne en kunstig intelligens gjort mesteparten av alt byråkratisk arbeid, men jeg tror ikke dette alternativet fremstår som særlig fristende for de mentalt kastrerte åndsamøbene som vil ha noen slags “nasjonal samling” til forsvar mot globaliseringa og “den internasjonale jøden” (som i våre dager imidlertid kalles migranter, falske flyktninger og mye annet). Altså, saken er at dette er såkalt “enkle mennesker” som er mer eller mindre vettskremt av propagandaen som kommer gjallende fra svære megafoner døgnet rundt. De er ikke sofistikerte. De har ingen selvstendig forstand. De har ingen forutsetninger for å kunne “sette seg inn i sakene” noe mer enn bikkja di kan lære å spille sjakk. Alt de har er frykt. Og stemmerett.
Dagens gladnyhet – det er ironisk ment – fra USA er at deres Høyesterett nå har bestemt seg for å ta en sak som handler om at byråkrati er grunnlovsstridig, eller mer spesifikt at deres “finanstilsyn” – som kalles “the securities and exchange commission” – ikke har noe lovlig grunnlag for å stille seg i veien for diverse “privat initiativ” i forretningslivet. Det bærer i retning av at Kongressen – som mer eller mindre er det samme som vårt Storting – må fatte alle avgjørelser i alle saker som berører finansforhold, uten å “automatisere” noe av det gjennom et forutsigbart lovverk som regulerer markedsforholdene. Markedet skal jo være “fritt” i henhold til saksøkers påstand. Etter deres mening er alle saker unike, fordi alle mennesker unike, og det ene med det andre. Selvsagt er dette så fornuftsstridig at alle med to aktive hjerneceller får vondt i hodet av å tenke på det, men amerikanerne er veldig følelsesmessig engasjert i “rettighetene” sine, slik at det er forholdsvis enkelt å vinne frem med politiske saker som er vinklet i retning av frihet fra statlig styring og direktiver som er vanskelige å forstå. Samtidig har de såkalt konservative lyktes med å plassere ideologisk blinde – og helt latterlig korrupte – dommere i Høyesterett, som så langt blant annet har rukket å fjerne kvinners føderalt lovfestede rett til selvbestemt abort. Det er nå opp til de enkelte delstatene å bestemme hva slags regler som gjelder og opptil flere av dem ønsker å sidestille abort med overlagt drap i sine lovverk. Det er ingen ovedrivelse å si at de ikke forstår problemstillingen — men det er heller ingen overdrivelse å si at dette er noe de har kjempet for i femti år, med metoder som ikke ligner grisen. Det er noe religiøst og slik sett er det på linje med hva man kan forvente fra mullaher i Iran snarere enn opplyste mennesker i et moderne demokrati. Mange kommentatorer har sagt at den nye “abortsituasjonen” ligner på det som skjer når en hund har jaget etter en bil i lang tid og så endelig får tak i bilen. Hva skal den gjøre nå? En ekte hund ville sannsynligvis snust litt her og der før den til slutt pisset på bilen og gikk sin vei, som om dette var planen dens hele tiden, men mennesker er mye mer kompliserte enn som så. De som noen gang har lurt på hvordan det var mulig for en bande gangstere som nazistene å overta makten i Tyskland og kjøre hele driten rett til helvete kan bare følge med på det som skjer både i USA og Storbritannia. De har kursen ferdig staket ut.
