Det er en vanlig menneskelig livserfaring at det begynner å bli tettere mellom dødsfallene blant folk man kjenner når man blir eldre. Selv har jeg imidlertid hatt den typen livsstil hvor det å bli drept er en aktuell mulighet i hverdagen gjennom mesteparten av livet, så det er lenge siden jeg “mistet dyden” sånn sett. Likevel kommer det overraskende noen ganger, som her forleden da jeg fikk vite at en perifer bekjent nylig døde etter å ha “tapt kampen mot kreften” som man sier. Forrige gang jeg så ham – like før pandemien gjorde alt til The Twilight Zone – var han en mann i slutten av femtiårene som tilsynelatende var i god form og ved godt humør. Men nå er han altså død. Hadde han kreft forrige gang vi møttes — eller altså den siste gangen vi møttes i dette livet, som det jo blir? Det vet jeg ikke. Vi snakket aldri om “helseting”.
Du vet at du lever i en postmoderne verden når du få sånne nyheter på epost.
Hvordan skal man ta det? Hvis jeg skulle ha gjettet ville jeg trodd at denne vedkommende ville ha blitt både 70 og 80 år gammel, men på den annen side skjer det jo degenerative ting i kroppen når man passerer femti. Kreft er alltid veldig skummelt — men man kan vanskelig si at det er noe sjokkerende og radikalt. Til og med ganske unge folk kan plutselig dø av kreft. Statistisk sett er det jo “et vanlig fenomen” men ikke noe man ønsker å få slengt på bordet til stadighet. Jeg antar at jeg bare må venne meg til det. Flere slike nyheter vil komme. Og en dag kommer det til å være meg de snakker om. Når og hvordan kommer døden? ingen vet. Det er sannsynligvis best sånn.
