Kebab er en tyrkisk spesialitet som består av tynnskåret lamme- eller fårekjøtt og grønnsaker stekt på spidd (shish kebab). Iskender kebaber består av tynne kebabskiver lagt oppå oppskårne pitabrød og tilsatt yoghurt med hvitløk. De serveres gjerne med ris eller bulgur og salat.
(Store norske leksikon)
Selve ordet betyr visstnok “stekt kjøtt” og henviser spesifikt til noe man kan slenge sammen ganske raskt, mens man er på farten. Vi kan godt si på samme måte som mye annen typisk gatekjøkkenmat; det skal være ukompliserte greier som kan tilberedes raskt og serveres enda raskere. Det er diskutabelt om det går an å være en “kjenner av kebab” men det har uansett vært folk med “meninger om mat” som har sagt at kebab er på sitt beste når den er litt uvørent tilberedt over trekullgrill. Sånne ting blir ikke bra hvis man er for flink i faget og tenker at man kan “forbedre” dette produktet. Da tenker man helt feil. Man kan ikke komme særlig langt med å “forbedre” pizza heller, eller pølse med brød for den saks skyld. Alle disse produktene er jo utviklet for å være enkle, kjappe og ofte restebaserte. Det finnes ingen seriøs vei fremover for noen “gourmetlinje” for gatekjøkkenmat. Hele konseptet er bare tøysete.
I utgangspunktet er jeg svært skeptisk til mystery meat, men jeg stoler – kanskje litt naivt – på at den norske matvarekontrollen har sikret råvarekvalitet, lagringsforhold, fremstillingsprosedyrer og så videre ihvertfall hos de store kjedene. Det virker derfor uproblematisk å kjøpe “kebabkjøtt” – i praksis ferdig krydret farse – på superen for å slenge sammen noe kjapt hjemme. Klokken er snart ett og kebaben jeg skal ha til lunsj er dagens første – og eneste – måltid, tenker jeg. Kanskje jeg spiser et eple mot kvelden. Vi får se. Ihvertfall drikker jeg noe mer vann enn til vanlig. Er dette sunt? Det driter jeg i, saken er at jeg oppnår det jeg ønsker. Livmålet begynner å “dra seg til”. Det finnes et element av forfengelighet i dette. Selvsagt gjør det det. Men det viktigste er å “føle seg lettere” når man går i trapper og den typen ting. Heis bruker jeg jo aldri, med mindre jeg har med meg en pall eller noe. Det får være grenser for moderne tøv. Alt som befinner seg høyere opp enn fjerde etasje er steder jeg aldri besøker. Jeg nekter jo også å gå opp mer enn fire trapper. Hva du enn har der oppe kan du få ha i fred for meg. Jeg bor her nede. Altså på jorda.
Uansett, leveringsmetoden for denne dosen av stekt “kebabkjøtt” – jeg tror det er fårekjøtt – er en wrap, altså en hvetetortilla; som får en dæsj “sterk kebabsaus” (fra den samme produktlinja) før jeg legger på løk, syltede jalapeños og salat, som igjen får seg en sprut med hvit rømmedressing før jeg til sist legger på det stekte kjøttet, ruller opp greia og sier – på fransk – bon apetit monsieur. Opplegget er at når man spiser lite så er det akkurat som om kroppen blir litt i overkant takknemlig og smiskete etterpå. Man føler seg “nypult” som folk sier, og selv om man strengt tatt bare har foret beistet med “middelmådig mat” føles det som det beste man kunne ha fått der og da. Herregud. For et drama. Men vi kjører på. Ihvertfall i et par uker til, så får vi se. Det er jo ganske svimmelt å ikke spise. Kroppen tærer på seg selv, eller altså de “reservene” som den satte av på den tiden da den var bedre vant. Hva heter det? Ketose? Søtnose? Tante Pose? For noe tøv. Det har uansett falt inn i en slags “rytmisk likevekt” nå, men det var faen meg litt hårete i begynnelsen. Kroppen er jo fette idiot. Bare et dyr. Den skjønner jo ikke hva som foregår og reagerer nærmest med panikk. Ihvertfall opplevde jeg at jeg fikk veldig sterke “oppfordringer” om å finne meg noe å spise, så å si hele tiden. Jeg vil karakterisere det som “minuttberedskap” å holde styring på greia. Du må være på vakt i minst en måned. Ingen nåde. Ingen pardon. Programmet skal gjennomføres. Punktum.
Det er snart på tide å lage Chili Colorado. Fra krydderbutikken på nett har jeg fått i posten en pakke med assortert tørket chili. Som alle vet foregår det jo en ytterligere utvikling av smaken i disse fruktene når de “behandles” på ymist vis etter innhøsting, hvorav tørking er den suverent mest vanlige men også røyking, salting og annet blir praktisert. Jeg anbefaler at man leter opp en oppskrift på nettet – de har for eksempel en veldig bra en på YouTube – hvis man er nysgjerrig på denne “varianten” av chiliretter; sett fra et norsk perspektiv. Der disse tingene kommer fra er jo sånne retter som denne nærmest for “gatekjøkkenmat” å regne: En sleiv chili oppi en tortilla, rull opp og spis. For å dra en sammenligning kan vi observere hvordan smakene utvikler seg over tid også i produkter som spekepølser, skinke, ost og så videre. Det gir uansett en helt annen opplevelse av smaksbildet når man lager chili basert i tørkede pepperfrukter. Selv satser jeg på anchos, pasillas og guajillos. Det tradisjonelle trekløveret. Jeg har uansett sikret den delen av ingrediensene nå. Herfra og i et par uker fremover gjelder det bare å holde øynene åpne for et tilbud på storfe høyrygg, bibringe eller noe. Du vet. “Suppekjøtt”. Jeg antar det kunne vært interessant å eksperimentere med oksehaler. Vi får se. Noe vil dukke opp. Chili Colorado er uansett en passende måte å avslutte dette programmet for “reduksjon av kroppsmasse” for denne gangen. Med en selvtilfreds mine kan jeg nå løfte min moralske pekefinger og si at jeg gjorde alt bare med vilje – eventuelt trass, om du vil – det var aldri noen sprøyter, piller, kremer eller andre hjelpemidler fra legemiddelindustrien involvert i denne prosedyren. Ingen rådgivende kroppsingeniør. Utfordringen består vel i om man har hjerte til å nekte seg selv mat når man gråter så sårt og ber så pent, men jeg var altså helt hjerteløs sånn sett. For en kødd. Jeg hater meg selv — men jeg føler også en veldig “tiltrekning” mot denne bisarre følelsen av “selvovervinnelse” som man kommer ut med i andre enden.
