Macbeth (engelsk originaltittel: The Tragedy of Macbeth) er et tragisk drama av William Shakespeare, antatt første gang framført i 1606. Stykket dramatiserer de skadelige fysiske og psykologiske effektene av de politiske ambisjonene til de som søkte makt for sin egen del. Av alle de skuespill som Shakespeare skrev under styret til kong Jakob I, konge av både Skottland og England, som var beskytter av Shakespeares skuespillerselskap, er det Macbeth som klarest reflekterte dramatikerens forhold til sin konge. Det ble utgitt første gang i First Folio i 1623, muligens fra skuespillernes dreiebok, og det er hans korteste tragedie.
(Wikipedia)
Jeg tror ikke de som tvangsforer skolebarn med litterære storverk de har dårlige forutsetninger for å forstå egentlig tjener litteraturens sak, i den grad noe slikt finnes. Shakespeare er kanskje ikke blant de mest aktuelle i et norsk pensum, men Ibsen er jo også blant de største verdensnavnene innenfor tradisjonelt teater og han er heller ikke blant de forfattere som er filosofisk enklest å forholde seg til for de som har liten eller ingen selvstendig livserfaring. Man ender med den typen tjenester som bjørnen tilbyr. Folk blir jo for fanden gjort “allergiske” mot all serløs litteratur i etterkant av dette tvangsregimet. Man blir tidlig påført det inntrykk at det finnes en “pliktmessig” verden av kunst som eliten har satt sammen for å feire sin egen intellektuelle overlegenhet, og som står i motsetning til mer lystpregede kunstopplevelser som revy, satire og annet som er designet for å være mer morsomt enn “tankevekkende”. Eller lavkulturen, om du vil.
Ikke minst gjelder dette i musikkens verden, hvor selve begrepet “populærmusikk” – som vi nå stort sett bare kaller pop – er like sterkt hatet fra alle retninger, som om det å lage “glade sanger” – eller deres motsetning – på en likefrem måte i seg selv er noe mistenkelig. Selv har jeg – etter min mening åpenbart – ikke noe imot “flinke instrumentalister” som gjør greia si. Som alle vet pleier jeg å henge på en sang til slutt i bloggpostene og de som spiller dem er ofte både ganske “snirklete” og “skamløst flinke” i fremføringen sin, mens andre ganger kommer det kanskje noe tradisjonelt tregreps råkkenråll. Til og med disco. Jeg eier ikke skam sånn sett. Det har jeg forsåvidt aldri gjort. Hvis jeg liker en smak, lyd, lukt, følelse eller “synshildring” så liker jeg det. Hvis ikke, ikke. Ferdig diskutert. Jeg bruker ikke intellektet til å orientere meg i slike saker. Eventuelt så kan jeg prøve å “analysere” hva et kunstprodukt består av og hvordan det er laget, eller kanskje noe om forholdet mellom betrakteren og det betraktede, samt den typen ting forøvrig, men dette vedkommer strengt tatt ikke mine egne følelser om saken. Det finnes slik sett mye jeg anerkjenner som “interessant” selv om jeg personlig ikke synes noe særlig om det.
Jeg vil karakterisere den følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett Macbeth for første gang – på engelsk – som “lamslått imponert”. Dette er ikke småsaker. Jeg mener, jeg vet ikke hvem William Shakespeare “egentlig” var – selv om jeg (som så mange andre) føler noe vagt om at Edward DeVere kanskje virker som den mest sannsynlige kandidaten – men jeg kan si med stor sikkerhet at den som diktet opp denne affæren visste en ting eller to om menneskelig psykologi. Starten på stykket – med de tre heksene og “spådommen” deres – er genial. Man skjønner allerede da at dette ikke kommer til å ende bra. Og verre skal det bli — men poenget her er ikke å si noe om hvem Shakespeare var – og ikke var – eller engang å si noe om selve teaterstykket Macbeth. Istedet skal jeg si noe om “dikterens sannhet” med utgangspunkt i det faktum at Macbethad Mac Findlaech var en ekte historisk person, konge i Skottland mellom 1040-1057, men likhetene stanser der. Noen påstår at karakteren Karl Hundason i Orkneyinga Saga – fiende av Torfinn Sigurdsson – er identisk med Macbeth, men dette kan verken bevises eller motbevises ved det nåværende tidspunkt. Imidlertid gir det et interessant bakgrunnslys til det at Macbeth, i stykket hans Shakespeare, møter de tre heksene når han er på vei hjem etter å ha konfrontert en norsk angrepsstyrke. Ellers er det å si at den historiske Macbeth var kjent som den røde kongen fordi han hadde langt, flammende rødt hår, ikke fordi han var så blodtørstig, og han huskes som en etter måten god konge i hva som bare kan karakteriseres som “interessante tider” preget av stadige voldelige skifter av maktposisjoner i det som teknisk sett ennå ikke het Skottland, men la oss ikke være pedantiske. Det var i dette området.
Hva har Shakespeare til felles med Homer? Begge skrev om begivenheter som skjedde fem hundre år før deres egen levetid. Dessuten har begge “omstridt identitet” men det skal vi som sagt ikke gå inn i. Det mer interessante spørsmålet er jo om begge også var diktere, i den forstand at de både fant opp ting og “pyntet på fakta” for å få historiens format til å passe til et moralsk budskap som er bygget inn i tekstens handlingsforløp, karakterenes utvikling og så videre. Shakespeares Macbeth – jeg vil karakterisere stykket som “et psykologisk drama”, om ikke en thriller – befinner seg et godt stykke unna det historisk korrekte, men så prøver han heller ikke å fortelle en sann historie om ting som faktisk har skjedd i virkeligheten, men å belyse hva som foregår inni en person som bare strekker seg etter “makten” og lar alle andre hensyn fare. Til støtte i dette formålet “lånte” Shakespeare en historisk skikkelse som ingen uansett visste noe om ved den tiden (det antas at stykket ble oppført første gang i 1606), men England hadde nettopp – som nevnt i sitatet ovenfor – fått en skotsk konge etter at den ekstremt langtidsregjerende – og geskjeftige – Elizabeth I Tudor døde i 1603, uten å etterlate seg noen legitim arving til tronen. Det var litt drama og intriger rundt hvem som skulle etterfølge henne, men de som støttet huset Stuart vant som kjent frem. Det er et litt meningsløst spørsmål om Shakespeare var “politisk”. Er mennesker politiske dyr? De moralske dilemmaene som preger “høye stillinger” er i prinsippet de samme som de alltid har vært. Hvis man toner ned trolldommen og de morderiske aspektene så kan Macbeth fungere også som en moralfortelling om konkurranseforhold i en moderne bedrift eller offentlig etat. Det å “dolke hverandre i ryggen” er jo noe som ambisiøse mennesker gjør til stadighet, dersom dette fremmer deres egen posisjon i konkurransen, uansett hvor mye “best friends forever” de må ha vært ved et tidligere tidspunkt. Sånn sett er det mange som har overgått Shakespeake når det gjelder bare det å pønske ut intrigant jævelskap – jeg er selv partisk i forhold til Patricia Highsmith og “The Talented Mr. Ripley” – men det er vanskelig å overgå den uhyggelige stemningen som preger hele forløpet i Macbeth, forutsatt at stykket blir fremført av et bra ensemble.
