Korrupsjon er det å bestikke eller ta imot bestikkelser og derved få eller gi en utilbørlig fordel i anledning sitt arbeide. Korrupsjon er straffbart. Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel i inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Om korrupsjon gjelder et beløp på over 100 000 kroner, eller involverer offentlige myndighetspersoner som for eksempel politiansatte eller personer med særlige offentlige ombud, vil handlingen normalt bli regnet som grov.
(Store norske leksikon)
For noen dager siden snakket vi her i spalten om semiotikk, altså læren om “tegn” og deres betydning innenfor kulturen. Hvis man uten å si noe mer gir noen en konvolutt med et ikke ubetydelig pengebeløp oppi – la oss si tyve tusen – er dette en handling som betyr noe, men hva betyr det? Hvis du for eksempel jobber som saksbehandler innenfor plan- og bygningsetaten er det sannsynligvis en veldig dårlig idè – i betydningen kriminelt dårlig – å ta imot denne konvolutten. Alle som ser på situasjonen utenfra med nøytrale betrakterbriller vil gjette på at det handler om å kjøpe seg noen slags særfordeler tilknyttet saksbehandlingen. Det er et klassisk eksempel på korrupsjon. Selv om man eventuelt har en annen historie om hva meningen var med å gi og ta imot disse pengene vil dette sannsynligvis bare bli oppfattet som løgn og bortforklaringer. Noen ganger er en ting akkurat hva den ser ut som.
Nå som Lula er tilbake som president i Brasil bør vi kanskje se på Lava Jato – “bilvasken” – som er årsaken til at han havnet i fengsel, men også hvorfor Dilma Rousseff ble avsatt og Bolsonaro etterhvert kom til makten. De sa det handlet om korrupsjon – sentrert rundt økonomien til det statlige oljeselskapet Petrobras – men det viser seg at påstandene koker ned til at de “kjøpte stemmer” ved å gi penger til de fattige gjennom det såkalte Bolsa Familia-programmet: Folk fikk litt ekstra sosialhjelp – rundt en femhundrelapp i måneden, eller nok til en pose (“bolsa”) matvarer – mot at de vasket øra på ungene sine og sendte dem på skolen. Tanken var å bare begynne et sted for å rydde opp i Brasils enorme fattigdoms- og kriminalitetsproblemer, men den politiske høyresiden definerte det som et forsøk på å kjøpe stemmene til denne samfunnsgruppen ved å gi dem penger de ikke har jobbet for. Samtidig opplevde Brasils “øvre middelklasse” en innstramming i sine økonomiske betingelser, som de var mer enn villige til å identifisere som konsekvenser av sosialisme, det ene med det andre, det er jo aldri særlig vanskelig å hisse opp folk, selv når de ellers har det bra, så Lava Jato var en kampanje i fremgang, offisielt rettet mot politikernes korrupsjon, men kanskje egentlig litt mer rettet mot Lulas politiske “utjamningspolitikk” i sin alminnelighet.
Uansett hva man ellers kan si om Brasil er det et fysisk faktum at de har “særlig forvaltningsansvar” for Amazonaskomplekset. Deler av den Søramerikanske regnskogen går også over grensene og inn i andre land, blant annet Colombia og Peru, men den overlegent største delen av akkurat denne kaka ligger innenfor Brasils statsgrenser. Det er en internasjonal sak av presserende viktighet at de ikke høgger ned og brenner opp denne regnskogen, fordi den har en regulerende effekt på klodens klimasituasjon. Imidlertid finnes det – selvfølgelig – interesser som ønsker å “utvikle” disse landområdene av økonomiske årsaker. Bolsonaro var deres mann, Lula i mindre grad så. Sistnevnte er først og fremst “folkets president” — men ingen kan ha noen slags politisk maktposisjon noe sted uten å ta hensyn til de som kontrollerer pengene. Det blir jo som i den gamle vitsen om den gangen organene kranglet om hvem som var viktigst. Hjerte, mage, lunger, lever og nyrer hadde alle sin tur til å presentere saklige argumenter, men så bestemte plutselig rasshølet seg for å nekte å samarbeide mer. Dermed ble alle de andre ganske raskt ganske dårlige, som man jo blir når man ikke “får det ut av seg”. Det er derfor vi senere sier at “rasshølet vinner alltid”. Det eneste vi kan gjøre er å forklare det at hvis ikke alt det andre fungerer på en bra måte vil heller ikke rasshølet kunne ha noe bra liv. I økonomisk terminologi betyr dette at man gjør bedre forretninger i et marked som er preget av at folk har penger som de akter å bruke på ditt og datt, hva vet jeg, de beveger seg nå ihvertfall rundt på markedsplassen og vurderer tilbudene de ser. Det er ikke bra for noen at det finnes fattigdom og nød i samfunnet. Det blir bare trøbbel av sånt. “Fred og velstand” er ikke uoppnåelige politiske utopier, det er rimelige og pragmatiske krav om visse standarder i livet. Imidlertid erfarer jo alle at alt blir “uoppnåelig” hvis man aldri gjør noe for å oppnå det. Det eneste som skjer helt av seg selv er mannskit. Når har man noensinne flaks?
De skiller mellom aktiv og passiv korrupsjonskultur, hvor den aktive preges av at folk ber om “drikkepenger” for å gjøre jobben sin, mens den passive er når korrupsjonen er så etablert at folk ikke engang gidder å løfte blikket før man vifter med noen penger foran dem. Norge har slik sett en aktiv korrupsjonskultur. Det er nesten aldri noen god idè å presentere den tidligere nevnte konvolutten med tyve tusen kroner for å “få fortgang i saken”, det vil sannsynligvis ikke ende bra for deg, du må vente til det kommer noen som er “aktiv”, det vil si når det blir sånn at de bent frem ber om penger (eller andre ting) for å prioritere deg foran andre. I andre land fungerer det imidlertid sånn at man allerede i utgangspunktet antar at man må betale for å få ting gjort, i ethvert ledd av enhver prosess, så man bare gjør dette uten å mukke. Det er sånn verden fungerer. Dette er normalt. Passiv korrupsjon er i prinsippet det samme som man gjør hvis man ankommer et hotell og fra første øyeblikk av gir alle en femhundrelapp i drikkepenger. Uansett hvem de er, hvis du er i kontakt med dem på noen måte, bare gi dem penger. I løpet av kort tid vil alle behandle deg som selveste kongen, som jo var poenget hele tiden. Det er sånn smøring fungerer. Du kan sitte tolv timer i kø og fylle ut hundre skjemaer, eller du kan gi noen en konvolutt med penger, så ordner de opp for deg. Hvis det er inneforstått at det er sånn ting fungerer lever man i en passiv korrupsjonskultur. Det lyder litt bakvendt, men det er logisk nok. Samtidig er det sannsynligvis noe man må si, noen slags magiske ord. Her er en gave til deg og familien fordi du er flink og gjør en god jobb. Jeg vil ikke anbefale folk å prøve dette i forhold til norske byråkrater – det kan “gå bra” men mest sannsynlig det stikk motsatte – men det finnes mange land i verden hvor ting fungerer omtrent sånn. Kanskje lønna til de offentlig ansatte er så latterlig lav at det i praksis blir som på serveringssteder i USA: De ansatte får en minstelønn ingen kan leve av, men det er alminnelig forstått at de lever av drikkepengene, så de har en “passiv kultur” for dette slik sett. Kundene må “bestikke” dem for å jobbe. Jo bedre man betaler, jo bedre betjening får man.
Det er noen ganger litt utydelig hvor grensene går. Hva er akseptable “drikkepenger” og hva er korrupsjon? Jeg tror ikke det er problematisk i forhold til jussen å for eksempel “legge igjen tips” på denne måten i kommersielle sammenhenger — selv om det er bra fette opplagt at alle vil prioritere deg i kundebehandlingen sin når du er en “sjenerøs sjentelmann” på dette viset. Nå kommer han som alltid gir alle masse penger. Hva kommer til å skje? Du vil få den beste behandlingen stedet har å tilby. Men er det korrupsjon? Vi kan i det minste si at det er sånn korrupsjon fungerer, aktivt eller passivt, som en “sorteringsmekanisme” i forhold til rang og prioritet overfor det systemet man forholder seg til. Vi kan grovt sett si at hvis det går an å kjøpe fordeler så er opplegget korrupt. Men er det forbudt? Det er lov å kjøpe fordeler i forhold til roomservicen på et hotell eller hos frisøren, men ikke i forhold til plan- og bygningsetaten. Det er åpenbart en fordel for “de som har penger” hvis man for eksempel kan kjøpe seg prioritet i forhold til helsevesenet, eller betale seg ut av “vanskeligheter med loven”, eller hva som helst annet som må kategoriseres som typiske hverdagsproblemer fra det offentliges perspektiv, selv om de ikke er hverdagslige for de som opplever problemet. Imidlertid er ikke Norge tradisjonelt en sånn type samfunn som deler ut billetter på “business class” til de som betaler ekstra. Hvis problemet ditt er at du trenger pass så finnes det ingen “spesiell passkø” mot et særlig honorar. Du må bare stå der og vente sammen med resten av bermen. (Det vil si, jeg antar de har noe slags opplegg for å skjerme “særlig eksponerte individer” som bare vil vekke uro i venterommet med sitt synlige nærvær, men jeg tror ikke de må betale noe ekstra for dette.) Det private næringslivet har et visst handlingsrom for “smøring” som er – eller i det minste skal være – fullstendig fraværende fra offentlige tjenester. Likevel har de skarpe grenser også i det private, av typen “kanten av stupet” målt etter hvor viktig det er å være på riktig side av streken. Det finnes ingen fast grunn på den gale siden. Bare et langt fall gjennom konsekvensenes kafkaeske dimensjon.
