Er “tortilla-pizza” mye vanligere enn jeg tror?

Pizza er et flatt brød av gjærdeig som tradisjonelt dekkes av tomatsaus, ost og eventuelt grønnsaker, kjøtt eller sjømat, og stekes i ovn. Pizza finnes i dag i alle verdenshjørner, men kommer opprinnelig fra Napoli i Italia. I 2017 ble napolitansk pizza ført opp på UNESCOs verdensarvliste.

(Store norske leksikon)

Det er ukjent hvor uttrykket opprinnelig kommer fra, men de gustibus non dispotandum var et etablert ordtak allerede i romertiden, og betyr i oversettelse at “smak lar seg ikke diskutere”. Hvis jeg selv liker pizza og noen annen ikke gjør det så er det ingen av oss som “har rett” i noen objektiv forstand, så det er ikke noe poeng i å diskutere saken. Hva skulle eventuelt enighet bestå i? Når det er sagt så er det etter min mening ikke “ordentlig pizza” når man har tykk bunn og steker den i form med opptil flere centimeter tykt fyll, toppet av hva man bare må kalle “ostelokk” (som selvsagt gjør pizzasausen idiotisk varm i alt for lang tid etterpå). Jeg liker tynn pizzabunn med ikke alt for mye fyll strødd oppå. Du vet. Det man ofte kaller “italiensk pizza”. Mamma mia. Det der andre er jo strengt tatt en pai som ligner pizza bare i den forstand at man går for en ganske lik smaksopplevelse, så får det heller være hva det er. Saken er uansett at når man skal lage sin egen pizza i sitt eget hjem så finnes det noe varianse i hva slags produkt som fremkommer. Stort sett er vel ikke dette mer komplisert enn at folk lager slik pizza som de selv liker, eventuelt det beste de klarer å få til i samme retning, hvor mye selvsagt henger på at man klarer å få til en bra deig, eventuelt at man kjøper en ferdiglaget pizzabunn. Dette siste har jeg selv bare dårlige erfaringer med, men verden er jo full av kokker som er vesentlig mye flinkere enn meg, så det kan godt skyldes min egen inkompetanse.

Uansett har det blitt slik at jeg noen ganger lager “tortilla-pizza” fordi dette går raskt og bunnen er minst så tynn som jeg liker den. På det lokale supermarkedet fører de både varemerkene Santa Maria og Old El Paso innenfor det typiske “Tex-Mex” produktsortimentet. Begge disse varemerkene selger i hovedsak de samme tingene, men av ukjente årsaker forlanger Santa Maria bare 22 kroner for en pakke med seks store hvetetortillas, mens Old El Paso forlanger 36 kroner for hva som ser ut som akkurat det samme. Hva er det jeg ikke forstår i dette bildet? Imidlertid er det ikke verd å kaste bort noe tid på å fintenke over saken, så jeg arkiverer den bare sammen med alt annet som jeg er for evneveik til å forstå i dette universet og går for det billigste alternativet. Siden smører jeg bare litt pizzasaus på¨tortillaen og strør over med ost, løk jalapeños og oppkappet chorizo. Ti minutter senere er den serveringsklar. Jeg har prøvd diverse varianter av frossenpizza, men har endt med å konkludere at jeg kan lage bedre mat enn dette med ræva. Det går like raskt å lage tortilla-pizza og resultatet blir vesentlig mye bedre. Dette opplegget er noe jeg fant på av meg selv en vakker dag da jeg sto med en hvetetortilla i hånden og tenkte hmmm. Det er “egentlig” meningen at man skal bruke dem til å lage wraps – som jeg også gjør noen ganger – men hvorfor ikke eksperimentere litt? Siden har jeg oppdaget at ikke bare var idèen min dypt uoriginal, det er også vanlig å lage tynn pizza med hvetetortillas og annet som brukes til å lage wraps, kebab og denslags. Herregud. Det er sjelden noen god grunn til å føle seg smart, særlig ikke innenfor emneområdet matlaging, hvor det meste allerede har vært prøvd. Hvorfor skal man tro noe annet? Dette med mat er jo noe folk har holdt på med hvor lenge som helst. Til og med dyrene har såpass næringsvett. Kosthold er definitivt det dynamiske grunnlaget for alt annet i livet. Hvis man lar være å spise i et par dager ankommer man raskt et slags “stadium” som er litt delirisk, når alt man kan tenke på og fantasere om er mat. Siden blir det verre, men det er ikke noe vi skal fokusere på her og nå.

Folk i dag går bare på nettet for å finne oppskrifter og annen relevant informasjon om mat, men sånn har det ikke alltid vært. På 80-tallet samlet jeg av en eller annen grunn på kokebøker, særlig av den typen man må henvende seg til antikvariater for å finne, slik at man kan trygt si at jeg en stund hadde “ganske mye rart” innenfor sjangeren. Jeg husker ennå hvor oppstemt jeg ble den dagen jeg fant en bok som heter Bordets Glæder, skrevet av Kitty Wentzel og Øvre Richter Frich, utgitt i 1925. Sistnevnte er som alle vet forfatter av bokserien om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld, som mildt sagt fremstår som “litt politisk ukorrekt” per i dag, men det blir en digresjon. På 1920-tallet i Norge var det ingen som reagerte på formuleringer som det forbandede lille jødekræk og mye annet i samme gate. Det man kan kalle “høyborgerskapet” – som begge de nevnte forfatterne tilhørte – var ganske nedlatende og fæle mot alle andre på den tiden. Forsåvidt kan man hevde at mentaliteten består den dag i dag, men ordbruken er i det minste annerledes, poenget er uansett at Bordets Glæder er ganske fresk i frasparket og kvass i formuleringene sine, men likevel morsom på en litt pervers måte. Blant annet lanseres begrepet “sinnets vitaminer” som beskrivelse på den formen for personlig velvære som man opplever når maten er god og stemningen ellers er bra. Det var jo på den tiden boka kom vanlig med alle slags “sanatorium” og kursteder – i praksis datidens spa – som alle hadde diverse tabeller for matens næringsinnhold og det ene med det andre, men forfatterne fnyste av dette og påsto istedet at det viktigste er – som tittelen sier – gleden man opplever ved matbordet. Selv vil jeg imidlertid snu konseptet og innta en negativ fokus gjennom å si at det verste i dette bildet er den formen for misfornøyd skuffelse som man noen ganger opplever over maten selv om man personlig har kontrollert alle ledd i tillagingsprosessen (som meg selv og den tidligere nevnte frossenpizza). Hvem skal man liksom skylde på da? Det er ikke engang “velment eksperimentering” som kom ut litt galt – noe som jeg må innrømme skjer med meg av og til på kjøkkenet – det er heller produktet av at man tenkte det skulle være “lettvint”. Du vet. Spare seg for arbeid og alt det der. Sånt ender sjelden bra.