I 1670 utga Baruch Spinoza (1632—1677) et teologisk-politisk skrift med en uvanlig direkte religionskritikk av både jødedommen og kristendommen. Han avviste blant annet alle forestillinger om undere og profetier, og om en gud som lytter til menneskenes bønner. I hovedverket Etikk lanserte han en panteisme som teologene mente var ateistisk, og «spinozisme» ble sterkt fordømt. Spinoza ble en viktig inspirasjonskilde for en gryende fritenkersk tradisjon som besto av ateister, deister, unitarer og andre religiøse dissidenter. Fritenkerne la sterk vekt på den menneskelige fornuft og godtok ikke religiøse dogmer og andre utsagn som ikke kan gis en rasjonell forklaring. Noen av dem, som Thomas Paine (1737—1809), var også forkjempere for ytringsfrihet, trosfrihet, menneskerettigheter og demokrati. Mange fritenkere løp en stor personlig risiko ved at de kunne bli anklaget for blasfemi, som ble straffet strengt. Fritenkerne formulerte seg ofte polemisk, slik Richard Dawkins med flere gjorde på 2000-tallet, da de i skarpe ordelag kritiserte fundamentalistisk kristendom spesielt og teistisk religion generelt. Det var en gjenoppliving av den fritenkerske tradisjon som fikk betegnelsen nyateisme.
(Store norske leksikon)
Under et “ordskifte” her forleden var det noen som sa til meg at de er religionsmotstander, noe jeg syntes var komisk der og da, fordi det å være en “motstander” av noe betyr jo at man tar det seriøst — noe jeg selv ikke gjør med religion, eller rettere sagt de som frivillig velger å være en del av dette evneveike våset. Det er jo mange som ble tvunget inn det mens de var små – hvilket vil si at de var utsatt for overgrep som barn – og disse må behandles som alle andre pasienter som lider av dypt alvorlige vrangforestillinger som langtidsvirkning av å ha hatt omgang med psykopater. Jeg oppfatter religion først og fremst som et psykiatrisk problem. Å være “motstander” av religion gir følgelig ikke mer mening for meg enn å være motstander av paranoide psykoser. Eller for å si det slik; jeg kan for eksempel godt si at jeg er “motstander av forkjølelse”, på det grunnlag at det er jo ingen trivelig opplevelse, men jeg føler ikke at argumenter hjelper mot forkjølelser. Andre tiltak bør vurderes. Du vet. Det vi på et veldig generelt nivå kaller smittevern.
Er jeg en motstander av toskeskap? Ja det kan man godt si. Føler jeg at jeg kommer noen vei med motstandskampen min? Nei det synes jeg ikke, bortsett fra at jeg har blitt snillere og mildere på mine gamle dager. Mindre fordømmende. Sånne ting. Dette handler imidlertid ikke om sympati, aksept eller “humanisme”; det handler om at jeg gir faen. Det er ikke mitt problem. Funksjonelt sett gir det imidlertid det samme resultat som en mer “positiv” holdning: Jeg passer mine egne saker og lar andre folk være i fred med seg og sitt. Dette er i harmoni med samfunnets holdning til psykisk helse. Man skal ikke normalt “behandle” de som lider av vrangforestillinger, så lenge de ikke oppfører seg utagerende og dannet et “urosentrum” som andre galninger flokker seg rundt, enten som tilhengere eller motstandere, som i så fall blir et ordensproblem som politiet må ta seg av. Ifølge legenden hengte romerne religionsstifteren Jesus på et kors for å dø. Vi gjør ikke sånt lenger. Hvis Jesus kommer tilbake nå havner han heller i en polstret celle på galehuset, pumpet full av bedøvende medikamenter. Dette er selvsagt satt litt på spissen, men i prinsippet er dette hvordan historien ender for “brysomme typer” nå i dag, i motsetning til i romerrikets dager. Samfunnet må jo beskytte seg mot sine fiender, uansett “hvorfor” de prøver å rive ned det alle andre prøver å bygge opp.
Religion oppstår i skjæringspunktet mellom uvitenhet og arroganse. Uvitenhet er noe vi alle lider av. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder trallalei. Spørsmålet er hvordan vi takler problemet. Det er her arrogansen kommer inn i bildet, i form av den vrangforestilling at mennesker har evnen til å kjenne, forstå og samhandle med “det guddommelige”; forstått som kosmologiske styringsfunksjoner som har noen slags bevissthet og personlighet, og som er mottagelig for tigging og bestikkelser. Hvorfor tror folk dette? Jeg vet ikke svaret, men jeg tipper at det handler om angst. Denne litt “eplekjekke” arrogansen som typisk preger mennesket i sin rolle som “skapningens herre” handler visstnok om et særlg politisk mandat gitt av Gud, altså som vi ser en klassisk paranoid tvangsforstyrrelse men likevel helt alminnelig. Vi kan bare si som Karius og Baktus: Ikke gjør som stemmene i hodet sier, Jens. Problemet her er som alle kan se “appellasjon til en metafysisk autoritet”. Man begynner med å postulere Gud. Deretter følger man opp med en påstand om at Gud har gitt deg en beskjed. Din jobb er å bringe “Guds ord” til alle folk. Dette er en hellig oppgave som du må utføre etter beste evne. Ser du problemet her? Det religiøse opplegget skiller seg fra de mer personlige variantene av paranoid tvangsforstyrrelse bare i antall “medlemmer” av fantasien, ikke i karakter. Jeg er selv ikke mer “motstander” av det ene enn det andre. Imidlertid er jeg skeptisk til at folk som er “bekjennende og aktivistisk religiøse” skal gis politisk makt. Det virker ikke trygt. De er jo psykotiske. Hvis man har evnen til å tro på det ene dusteopplegget så har man også evnen til å tro på det andre. Grensene er allerede sprengt. Galskapen er allerede en etablert manifestasjon.
For en tyve års tid siden var jeg medlem av et nettbasert “skepsisforum” hvor tanken var at man skulle gå i dialog med både de tradisjonelt og de mer “moderne” religiøse (det siste forstått som tro på diverse “new age” greier). Fordi det var engelskspråklig var nettstedet selvsagt preger av en sterk amerikansk tilstedeværelse — og det er bent frem imponerende hvor mye detaljert sludder og vås folk tror på der ute. De har åpenbart brukt mye tid på å fininnstille fantasien sin. En litt rørende naiv hybris følger ofte av det at man er for dum til å forstå at man er dum; en mekanisme hos vår art som er så typisk menneskelig at det har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten. Men problemet ligger jo ikke i detaljene. Det handler ikke om “hva” man tror, men om “at” man tror. Det er rett og slett en naiv feilvurdering av ens egen evne til å forstå verden og dens innhold. Man ser på verden med barnets undrende øyne og trekker denslags slutninger som barn typisk gjør, det vil si noe som er totalt på jordet i forhold til begrepet “sunn realisme”. Men det er en spennende fantasi som får det til å knitre i hodet. Barn leker jo med sin evne til å tenke på noenlunde samme vis som de leker med sine seksuelle egenskaper. Og voksne begår ofte traumatiserende overgrep mot mindreårige på begge disse livsområdene. Undertrykking, trusler, sex og vold er mer alminnelige overgrep blant de troende enn blant de skeptiske. Vi har hvor mye bevismateriale som helst for dette. Mye i “den store kirken” men mest i den typen hemmelighetsfulle sekter som nesten alltid handler om høyst jordisk maktspill og persondyrkelse. Som jeg sa i forrige avsnitt: Galskapen er jo allerede et etablert faktum. Grensene er allerede sprengt.
