Politisk korrekthet, etter det engelske political correctness, på norsk ofte forkortet PK, er en nedsettende betegnelse på ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende eller diskriminerende. I dag blir begrepet hovedsakelig brukt som del av en kritikk av påstått rådende venstreorienterte oppfatninger i politiske eller sosiale spørsmål. Begrepet benyttes i identitetspolitisk debatt om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger, for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad.
Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt. I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene. Debattanter som mener at frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring av ytringsfrihet og villighet til å unngå at kritikkverdige forhold omtales.
(Wikipedia)
Det er etter min mening ukorrekt å si at jeg er politisk korrekt, til tross for at jeg støtter det politisk korrekte budskapet, eller rettere sagt, det blir korrekt å si at jeg har sammenfallende politiske strategier med motstanderne av det politisk ukorrekte, eller skal vi si det demonstrativt provoserende, det vil si slikt som troll driver med på nettet, av hva jeg antar er “årsaker” – jeg kjenner dem ikke – som i sitt sanne vesen og i sin sanne natur neppe er så noble som at de forsvarer retten til fri ytring. Eller vi kan snu det på hodet og si at hvis jeg er politisk korrekt så er jeg det på en veldig ukorrekt måte, fordi jeg er en så kompromissløs motstander av sensur som det går an å finne, men samtidig er jeg en like kompromissløs tilhenger av standarder når det gjelder informasjonskvalitet, debattklima og intellektuell etterettelighet.
For det første: Myten om “politisk korrekthet” som et kvelende sensurklima er noe forbanna sprøyt. At jeg – for å ta en relevant sammenligning – er tilhenger av seksuell frihet betyr ikke at jeg synes folk bør få lov til å gå rundt på offentlig sted med kuken hengende ute, mer eller mindre bokstavelig talt, og hvis noen krever at jeg må forklare og rettferdiggjøre denne … hva jeg antar er en moralsk posisjon (selv om jeg vil argumentere for at det egentlig handler om estetikk) så vil jeg avvise dem, erklære dem for å være idioter og si at hvis man behøver å få dette forklart så vil man neppe forstå forklaringen. Da er det allerede noe galt i hodet deres. De behøver å snakke med en psykiater og det er ikke meg. Jeg er filosof. De har verken råd til tiden min eller tid til rådene mine.
Standarden krever at jeg kjeppjager han som sprader rundt i nærheten av meg med kuken hengende ute og på akkurat det samme vis og av den samme årsak må jeg kjeppjage han som kommer med rasismen, homofobien eller “antifeminismen” sin hengende utenpå. Dette holder faen ikke mål. Ytring er et verb og handlinger har konsekvenser. Det er ikke ytringsfriheten din jeg angriper, din dust, det er den antisosiale psykopatien. Igjen, hvis du ikke skjønner dette trenger du å snakke med en psykiater. Ofte er det et åpent spørsmål om troll – både på nettet og ellers i livet – er sadistisk motiverte eller om det handler om penger. En trollerolle – så å si – er jo ofte en rask vei til mye oppmerksomhet, som gir mange klikk og derfor muntert klingende mynt. Sadister liker derimot å sette nedtur på folk, få dem til å føle ubehag, hisse dem opp, gjøre dem engstelige, det ene med det andre, poenget er at de liker sadistisk makt og opplever noen slags nytelse når de bruker den. Det er som å være hekta på narkotisk stoff. Alt handler om kicket, nytelsen, beruselsen, hele den pakka der. I grunnen veldig banalt.
Heller enn “politisk korrekt” tror jeg at det korrekte må bli å kalle meg en åndssnobb. Jeg driter i hvordan folk føler seg, for meg handler det om standarder. Hva vi gjør, hva vi ikke gjør, og hvorfor det må være slik. Jeg har det samme forholdet til informasjon som jeg har til håndverk (jeg er murer av fag): Hvis du ikke har tenkt å gjøre skikkelig arbeid har du ikke noe på arbeidsplassen å gjøre. Det er greit å være mindre god innenfor faget så lenge du skjønner dette selv og ikke setter i gang med noe du ikke kan fullføre, vi var alle amatører en gang. Det finnes jobber som egner seg for lærlinger og det finnes jobber som krever en mester. Det er viktig å forstå forskjellen. Kjenne sin begrensning, så å si. Etterhvert som man tilegner seg bedre fagmessige rutiner og standarder kan man ta fatt på mer krevende oppgaver.
