Alle har sin favorittversjon av det gamle motivet Salome og min er altså den til Gustave Moreau fra 1876, som vi ser ovenfor. Som alle ser er ikke dette en “naturalistisk” gjengivelse av situasjonen som endte med at de skar hodet av Johannes Døperen, men snarere et blikk på selve historien og hva slags funksjon den fyller hos folk. Hvorfor er vi så fiksert på det uhyggelige? Det er i prinsippet samme spørsmål som alle hører i noen slags versjon hver eneste dag: Hvorfor er det de dårlige nyhetene som selger best? Jeg antar vi kan si at “godt nytt er intet nytt” i den forstand at det krever ingen spesiell “beredskap” for å ha det bra, bare at man ellers slapper av og kobler ut, mens når det foregår skumle ting der ute så må man jo “sove med det ene øyet åpent” og det ene med det andre. Eller for å si det på en annen måte; vi har plenty biologiske responsmekanismer som trigges av fare, men bare èn som trigges av tilfredshet: Man sovner.
Stress defineres som “et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende” (Wikipedia) og de tingene som påvirker oss slik kalles “stressorer” på fagspråket, men selv har jeg alltid brukt ordet “stressfaktor” for å dekke denne kategorien av mening. Saken er uansett at vi mennesker ofte har et litt usunt forhold til ting som stresser oss. Vi vet jo at det eneste som venter på oss etter at vi har utryddet alle stressfaktorer er kjedsomhet. Hva skal man gjøre når man er ferdig med alt man hadde å gjøre? Det universelle svaret er at da spiser man en bolle og tar en time på øyet. Bedre lønn for strevet får ingen. Imidlertid er det i våre dager ganske vanlig at folk ikke får sove, fordi de plages av “løsrevne hoder som flyter fritt i fantasien” – eller kanskje det er bedre å si “stemmer uten kropp” – og de hvisker om alle vanskeligheter og trusler som flyr fritt løs der ute. Er det ikke noe jeg har glemt? Hvis det var opp til meg å gi Moreaus maleri en norsk tittel ville jeg kalt det vardøger. Du vet. Et varsel om noe som snart skal skje. Men selve ordet er en fonetisk adapsjon av det gammelnorske vardhug, som betyr noe sånt som “et sinn i alarmberedskap”, slik at selve “vardøgeret” er teknisk sett bare en psykologisk eksternalisering av ens egen sinntilstand.
Det går an å bli “hekta på stress” slik at man bevisst oppsøker alle mulige slags farer og vanskeligheter ute i grenseland for hva man tåler og kan håndtere. Jeg tror faktisk alle har slike talenter, minst til den samme grad som de blir lett henfalne til rusmidler og en løssluppen livsstil ellers, fordi hvordan skal man ellers forklare vår morbide interesse for “mordmysterier” og kriminaldrama, både av typen “true crime” og sånt som alle vet er oppdiktet? Det er bare det at de fleste er like “måteholdne” både med hvor ofte og hvor intenst de “går på fylla” som i hvilken grad de lever ut sin trang til å oppleve fare. Nok er nok, liksom. Hverdagen handler jo om helt andre ting. Du vet. Jobb, familie, penger. Bare der har du nok til å fylle døgnet hos de fleste med så mange bekymringer som de behøver før det føles naturlig å bare hyle mot månen. Det virker ellers som det finnes god forståelse ute blant folk for at det foreligger en korrelasjon mellom bruk av smarttelefon og en generell følelse av uro i hverdagen, imidlertid skiller folk som vanlig lag over detaljene. Dessuten er det sikkert noen ord som bør sies om folks typiske reaksjon på en påstand om at de er avhengige av noe: Øyeblikkelig og total fornektelse. Hvem jeg? Trukke det gitt. Den morbide interessen for “dårlige nyheter” handler egentlig bare om sunt engasjement i internasjonal politikk og “samfunnsforhold”. Det forekommer ingen nytelse av andres ulykke her. Intet misbruk av tragedier til å fremme min egen agenda, særlig ikke den som handler om å profilere meg offentlig som et individ som bekymrer seg for de riktige tingene, av de riktige årsakene.
Fordi jeg er som jeg er blir min første, instinktive – eller “automatiske” – reaksjon på enhver påstand om “dårlige mennesker” at de må ha fått i seg noe de ikke har tålt. Enten vi snakker om dårlige holdninger, moral, vaner, “tankebaner” eller hva som helst ellers som man kan – med rette eller urette – karakterisere som “dårlig” hos et individ, så er det første jeg ser på ernæringen deres. Sannsynligvis finnes det et helhetlig psykologisk mønster her, som handler om at man som håndverker aldri kan få et bedre resultat enn det materialene tillater. Ta for eksempel produktet Leca. Det er i prinsippet samme idè som klassisk murstein, og man får dem i alle slags formater til forskjellig bruk, men en “normalblokk” er 25x25x50 centimeter — noe alle øyeblikkelig gjenkjenner som et “logisk” format det er enkelt å oppnå et korrekt resultat med – forutsatt at man ellers er nøye med å få alt i lodd og vater – men på den annen side er det et lite fleksibelt materiale, som for eksempel egner seg dårlig til kurver, buer og annet som inkorporerer “rundhet”. Det er ikke murere som har funnet opp produktet Leca, for å si det slik, det er “utbyggere” som har dårlig tid med å ferdigstille for eksempel et boligfelt. På det samme vis er det faen ingen kokk som har funnet opp frossenpizzaen – aller minst en italiensk kokk – det er den samme formen for industritenkning som brakte oss produktet Leca som har slått inn i ernæringen. Altså noe billig og “passe massivt” som etterligner sånt som fagfolk lager, men materielt sett er det en bløff. Det er ikke ekte vare, men en industrielt fremstilt massekopi av et fagmessig konsept. Jeg vet at det er mer enn dobbelt så dyrt å leve konsekvent av sunn mat som det er å leve konsekvent av industriprodukter, men på den annen side oppnår man en helsemessig gevinst (selv om det teknisk sett er mer korrekt å si at man sparer seg for et helsemessig tap). De som selger folk disse tingene er ikke dine venner, mine venner, eller noens venner for den saks skyld, de er profittjegere som bare bryr seg om bedriftens bunnlinje — og deres eneste etiske standard er om ting er direkte straffbare. Alt som ikke er forbudt er jo tillatt i konkurransen om penger.
Glem covid. Det er over nå. Glem vaksinene. Med få unntak er de harmløse. Alt de gjør er å “trene” celleveggen til å produsere visse stoffer som en respons på visse stimuli. De psykiatriske senskadene etter “den mentale pandemien” som løp parallellt med selve smitten er grovt sett også bare en konsekvens av skruppelløs profittjakt innenfor “oppmerksomhetsøkonomien” ettersom evneveike troll – forutsigbart nok – suggererer seg selv inn i en stressnevrose over ting de ikke forstår. Sjamaner, astrologer, “krystallterapeuter” og hva vet jeg er imidlertid raske nok med å profitere på galskapen. Jeg mener, får man eller får man ikke kjøpt “magiske remedier” som er designet for å beskytte “astralkroppen” din eller noe? Herregud. Man er bedre tjent med å ta et kritisk blikk på egne matvaner. Folk spiser seg syke i mye større grad enn noen annen enkeltfaktor som påvirker helsa deres negativt. Kroppskjemien hos mennesket er ekstremt kompleks, og ikke minst individuelt variabel. Noen tåler melk og meieriprodukter helt fint, andre får fordøyelsesplager av det. Mel betyr heller ikke det samme for alle. Generelt sett vil man tjene mye på å kartlegge sin egen “glykemiske indeks” slik at man kan legge opp en strategi for å unngå sånt som i alt for sterk grad provoserer insulinsyklusen. Den enes brød er den andres død, så å si, for å snu et kjent ordtak på hodet. Uansett hva spørsmålet ditt er så er svaret mitt “ernæringen”. Først må vi se på hva som går inn i kroppen. Hva slags materialer bruker du til å bygge huset ditt? Hvis man ellers oppfører seg normalt og ikke slikker på noen miljøgifter eller noe, så klarer jeg ikke å se noen viktigere enkeltfaktor innenfor det helsemessige vedlikeholdsarbeidet. Du blir hva du spiser er en eldgammel påstand, som har tildels “magisk” innhold – at man overtar egenskaper fra de livsformene som man fortærer – men det er også en påstand som har det filosofene kaller selvevidens, det vil si at det er en åpenbar sannhet. Kroppen trenger mat for å gjøre arbeidet sitt. Matens kvalitet setter begrensninger for hvor godt kroppen kan utføre arbeidet sitt. Ser du? Hvis man kjører en lastebil inn i hjørnet av en klassisk grunnmur av naturstein så vil lastebilen gi etter, men hvis man kjører den inn i en lecamur så vil muren gi etter. Det er ikke uviktig hva slags materialer man bruker til å bygge kroppen sin med heller. Et sunnere kosthold vil gi en mer robust kropp i krisetilfeller, selv om man kanskje ikke merker noen særlig forskjell under normale forhold.
Som alle vet begynte de å bruke blytilsetning i bensinen fordi det gir “en renere flammefront” men dette har siden blitt faset ut på grunn av de alvorlige miljømessige konsekvensene av så store blyutslipp i naturen — og en ganske kinky konsekvens som har vært foreslått, men som neppe lar seg bevise eller motbevise i noen empirisk forstand, så det er litt “uvitenskapelig” sånn sett, er at kriminalstatistikken viser nokså tydelig korrelasjon med blyutslippene. Som alle vet blir man jo “psykopat” av blyforgiftning. Mer aggressiv og utagerende, mindre opptatt av konsekvenser. Det skader disse delene av hjernen spesifikt. De samme menneskene som teoretiserer rundt masseblyforgiftning i USA nevner også historiske eksempler, særlig bruken av blyrør i antikkens Roma, som selvsagt bare overklassen hadde råd til, slik at man kan forvente å finne en utpreget tendens til sadisme og “dårlig temperament” hos denne samfunnsgruppen. Er det noe hold i dette? Det kan ingen si, men det er definitivt verd å reflektere over. Det samme kan man si om overvekt. Har du vært i USA? De sier at det har blitt normalt å være overvektig i Norge også, men herregud. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han visesangeren sa. Hvis man ser på gamle amerikanske filmer så ser folk normale ut, men nå? De er nesten sjokkerende feite, for de som ikke er vant til sånt. Hvis du nå har tenkt å stille noe spørsmål, så henviser jeg til hva jeg nettopp sa: Det handler om ernæringen. Folk spiser industriprodukter som er så giftige at ikke engang muggen vi ha dem, og muggen er som alle vet ikke kresen. Den angriper det meste. Det generelle navnet på denne kategorien av industriprodukter – som etterligner det fagmessige konseptet “mat” men på en masseprodusert og i enhver forstand billig måte – er “ultraprosessert mat” og det finnes både ernæringsmessig mekaniske og kjemiske problemstillinger knyttet til slike produkter. De som er interessert kan grave i saken på egen hånd. Det er ikke vanskelig å finne informasjon. Og det er en vesentlig mer “matnyttig” måte å bruke tiden enn å fortape seg i evneveik spekulasjon rundt pandemitiltak og alminnelig sprøyteskrekk.
