Ved eller under 0 ℃ begynner blodårer nær huden å trekke seg sammen, og blod føres vekk fra ekstremiteter. Det samme kan også være et resultat av eksponering for sterk vind. Denne reguleringen bidrar til å bevare kjernetemperaturen i kroppen. I ekstrem kulde, eller når kroppen blir utsatt for kulde i lengre perioder, kan denne beskyttende mekanismen redusere blodgjennomstrømningen i enkelte områder av kroppen til et farlig lavt nivå. Denne mangelen på blod fører til slutt til forfrysning og dødt vev og hud i de berørte områdene.
(Wikipedia)
Det finnes folk som liker kulde, eller rettere sagt en kald værtype, men jeg ser ikke for meg at det å fryse kan være en nytelse selv blant de mest kinky masochister. Det særlig fine med kulde er at man slipper fluer og andre plagsomme insekter. Dessuten føles lufta på en måte liksom friskere og renere, enten dette er objektivt sant eller ikke. Har man gode klær og en bolig som lar seg oppvarme uten alt for store vanskeligheter så er ikke vinteren noen “big deal”. Herregud, man er da norsk. Årstidenes gang er hva det er. Det er klart at man kan klage – og mange benytter seg entusiastisk av denne rettigheten – men man har egentlig ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg de rådende naturforholdene så godt man kan. Du vet. Måke snø, skrape bilruter, fallulykker på glatta og det ene med det andre. Vinterens sjarm. Jeg gikk faktisk på trynet her om dagen. “Fallteknikk” er nyttig kunnskap om vinteren. Kunsten består i hurtig endring av fokus, fordi det er ikke selve fallet som er et problem. Det er landinga. Man skal jo helst ikke brekke noe.
Hele forrige uke lovte de at det skulle bli “minst 35 grader kaldt” her i dag, men det er faktisk bare 28. Altså fortsatt ganske kaldt, til en sånn grad at man bør helst holde seg innendørs og fyre hardt med ved, men det har mye å si at det holder seg på den riktige siden av tredve. De små tingene får uforholdsmessig stor betydning i ekstreme situasjoner. I går morges var det bare minus 16 så jeg passet på å proviantere for hele helgen da. Sprengkulda skal visstnok vare til og med mandag — så melder de gudfader meg røde temperaturer på dagtid i de fire dagene etterpå. Det skal bli interessant å se hva som skjer på riksveien da. De salter jo ikke nå for tiden, så vi kan si at toppdekket består av komprimert snø. Kjøreforholdene blir med andre ord slik at jeg vil holde meg langt unna vogntog fra Romania og den typen ting. Jeg kjente litt på bremsene i går. Det var ganske stusselig. La meg si det slik: Hvis bråstopp er et viktig poeng der og da så må man bare styre rett inn i snøkanten, for det tar sin tid å komme ned i null med piggfri vinterdekk oppå komprimert snø. Enden på visa blir at man bør holde minst tyve kilometer lavere hastighet enn på tørt sommerføre gjennom krappe svinger og så videre. Ikke alle forstår dette så det blir noe jobb for de som driver med bilberging når det er slikt føre. De heldige havner bare i grøfta, mens andre fronter med innkommende trafikk.
Hvorom allting er, jeg får ikke typisk mange kommentarer til blogginnleggene mine – altså, hva skal man liksom si? – men blant de jeg får hender det ikke uofte at jeg får ymse forespørsler om å “markedstilpasse” opplegget mitt. Men det kommer ikke til å skje. Jeg er jo ikke sånn som de andre barna. Har aldri vært det og ser ikke noe poeng i å prøve å bli det. Enhver må bare tilpasse seg hva enn skjebnen har målt opp for dem når det kommer til kinky karakteregenskaper og alskens andre personlighetsforstyrrelser. Hva annet kan man gjøre? Klage? Protestere? Det er ikke min stil. Jeg er mer opptatt av hva som er mulig enn av hva som er umulig. Hvis man ikke liker å fryse om vinteren så må man bruke sommeren på å legge seg opp et tilstrekkelig lager av fyringsved. Dette har vi visst hvor lenge som helst. Og hvis man ikke liker å krangle om alle mulige slags dusteting med idioter så må man bare holde seg unna de evneveike sutrekoppene. For meg betyr dette “markedet”. Et ord man kan bruke som synonym for helvete. Et sted som er fylt til bristepunktet av pengebrunstige fjøsnisser og alskens annet avskum som er ute etter å “hevde seg i konkurransen” eller noe annet evneveikt vås. “Helvetestilpasning” er med andre ord ikke aktuelt for meg. Det vi i mangel på bedre ord kaller “sivilisasjonen” er ikke min greie. Jeg er jo et dyr som lever i naturen, ikke et åndsvesen som svever rundt i en kulturell sfære som eksisterer parallellt med den fysiske virkeligheten. Jeg mangler rett og slett evnen til å tro. Selvsagt kan jeg spekulere om det meste, langt hinsides den “normale” intellektuelle horisonten, men jeg tror aldri på noe av dette. Det er bare fantasier. Mer eller mindre interessant men aldri “virkelig” på den samme måte som vinterkulde og sommerregn. Virkeligheten handler om å overleve vinteren slik at man kan erfare enda en vår. Resten er bare prat.
