Skrekkfilmen som ble til en sann spådom

Referanse: NRK.no

Psykologisme er det synet at psykologien er grunnvitenskapen for filosofien, og at derfor både logikk, etikk og erkjennelsesteori må bygge på den. Synet var utbredt i tysk og britisk tenkning fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Det første vektige angrepet mot psykologismen som filosofisk posisjon ble gitt av Gottlob Frege i “Die Grundlagen der Arithmetik” (1884). Frege påvirket også Edmund Husserl, som opprinnelig var psykologist, til å forandre standpunkt, og Husserl ble etter hvert en betydelig og innflytelsesrik kritiker av psykologismen. De fleste filosofer betrakter i dag psykologismen som en uholdbar filosofisk posisjon.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

(Store norske leksikon)

Det finnes visse grove fornærmelser – av den typen som føles som å “bli rammet av lynet” – som man kan bruke mot filosofer. Den verste er å si at “det der er bare en mening” (i betydningen “likeverdig med en hvilken som helst annen mening”) mens det nest verste er å si at “nå psykologiserer du bare” (i den forstand at nå snakker man bare ut ifra private følelser). Alle vet jo at bare idioter snakker om følelser. Hva er poenget, liksom. Galehusene er fulle av mennesker som druknet i sine egne – og noen ganger i andres – følelser. Det folk virkelig behøver er kald og klar displin, ikke enda mere sentimentalt fjas. Herregud. Hele samfunnet har jo degenerert til en gråtende orgie av krenkelser og sadisme; hvor man i det ene øyeblikk vektlegger all den urett man selv blir utsatt for, mens man i det neste oppfordrer til og opplever glede over all den urett som andre – spesifikt de man ikke liker – blir utsatt for. Sånn har det blitt. Til og med voksne menn sitter der og sipper som en annen jævla snørrunge. Herregud. Det hele er temmelig vemmelig.

Uansett, i artikkelen som det er linket til ovenfor snakkes det om at “media spiller på frykt” — og spillet handler spesifikt om å oppnå klikk og visninger innenfor oppmerksomhetsøkonomiens konkurransesituasjon, et fenomen som jeg selv har skrevet om mange ganger. Jeg savner kanskje en mer avgrenset definisjon av hva slags “media” man snakker om, men jeg tror kanskje at man uansett har et litt naivt syn på hva media egentlig er. Bare unntaksvis snakker vi om “journalistisk integritet” i forhold til ære, samvittighet og det ene med det andre. De fleste aktører i media er bare på jobb. Og hvem jobber de for? De som betaler dem. Og hvor får de pengene sine fra? Som du ser, vi snakker som vanlig om livets store sirkel. Hakuna Matata i Akersgata, med fire halvlitere og en burger på del lokale “ryktebørsen” for å avrunde dagen. Det er som regel ikke kontroversielt å si at journalister typisk psykologiserer mer enn de filosoferer. Det er jo fette åpenbart. Det handler om hvem de henvender seg til. Folk drives i det store og hele av frykt og derfor må man forvente at media spiller på det folk drives av, fordi de er avhengige av å fange folks interesse på en hvilken som helst måte som fungerer. Det handler mindre om hva de som jobber i og for media selv ønsker å produsere. På en måte blir det som med politiet. De må forholde seg til de sakene som finnes og jobbe med dem, heller enn å selv sette i gang noen frihåndsleting etter saker basert i “en følelse man har” om noe. Sånt er fiksjon og diktning. Årsak før virkning, ikke sant. Det sies ofte at journalister er de som skriver det første utkastet til all senere historieskrivning — men sjeldnere at journalister skaper historien. Heldigvis, får vi skynde oss å legge til. Hvis man selv provoserer frem en situasjon for å få noe å skrive om er man jo en part i saken, ikke en observatør. Selvsagt går det an å etablere seg som noen slags skandaløs “rølpejournalist” som folk forholder seg til mest på grunn av underholdningsverdien – de forventer ingen edruelig omgang med fakta – men dette er en rolle som det senere kan være vanskelig å komme ut av. Standupkomikere begynner ikke senere i Dagsrevyen, for å si det slik.

Uansett, det er som alle vet slik at frykt har en tendens til å materialisere seg, eller rettere sagt; fryktens objekt har en viss magnetisk effekt på oppmerksomheten til den fryktsomme, slik at det fremstår som et “særlig viktig” element av helhetsbildet. For eksempel vil en som er redd for hunder legge merke til dem – og forholde seg til dem – annerledes enn en som ikke opplever “berre ein hund” som bemerkelsesverdig på noen måte. Det samme gjelder folk som av noen slags årsak engster seg for “politimenn i sivil”. De følger nøye med på tingene rundt seg. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Det finnes ingen metafysisk tiltrekningskraft mellom frykten og dens objekt, men det finnes en (underbevisst) psykologisk mekanisme som styrer bevisstheten i retning av alt som kan ligne på det man er redd for. Hvis man ikke forstår forskjellen mellom årsak og virkning kan man lett danne seg et inntrykk av at frykten i seg selv virker tiltrekkende på det man frykter, mens det som egentlig foregår er at man har programmert (eller “trent opp”) sinnets “system B” til å søke etter en viss kategori av ting og varsle deg om alt som blir funnet. Når dette kommer ut av kontroll kaller vi det paranoia — som kan ha varierende alvorlighetsgrad. I dagens norske samfunn må vi regne det som normalt å ha i det minste et snev av paranoia, basert i at man har for løse definisjonsrammer for en eller flere kategorier av fryktobjekter. For eksempel ser jeg for meg at det å være redd for “klimaet” kan virke ganske forkrøplende på individer som har dårlig selvdisiplin på dette viset og heller fantaserer fritt om “det verste som kan skje” til alle døgnets tider, mer eller mindre bokstavelig talt. Det er jo på ingen måte urimelig å miste nattesøvn over hvor tåpelig politiske og økonomiske makthavere forholder seg til noe så alvorlig, men på den annen side er det fint lite man kan gjøre med saken annet enn å stemme på de som virker psykiatrisk oppegående mesteparten av tiden, gi og ta noen private særheter. Det samme kan man forresten si om det å være redd for “innvandring”.

Saken er at vi vet strengt tatt ingenting om menneskesinnet. Likevel har vi noen holdepunkter, som for eksempel at en typisk hjerne har omtrent nitti milliarder nevroner som hver især kan danne mange tusen interne kommunikasjonskanaler — slik at det blir fort store tall av det. Noen tror at kunstig intelligens kan være farlig fordi den er så mye “smartere” enn oss, men det gir ikke mer mening enn å frykte store gravemaskiner fordi de er så mye “sterkere” enn en typisk menneskekropp. En maskin gjør det den er laget for å gjøre. Verken mer eller mindre. I den grad den gjør “noe annet” så sier vi at den ikke fungerer som den skal, ikke at den har blitt besatt av en ond ånd eller hva det nå er folk fantaserer om. Mennesker har et “system A” som er den våkne bevisstheten og selvet, mens “system B” er underbevisstheten og den “autopiloten” man kan trene opp til å utføre matematisk sett svært komplekse oppgaver helt til de “sitter i kroppen” og man kan gjøre dem uten å tenke nøye gjennom alle ledd i operasjonen. Dessverre fungerer det på samme vis med paranoia og desinformasjon. Folk blir trent opp helt fra de er små til å respondere i henhold til visse mønstre som er kodet inn i “system B” (som man typisk erfarer som følelser, vage anelser og denslags) mens “system A” – den våkne bevisstheten – egentlig har lite å si i forhold til det som foregår på dette nivået. Det er ikke urimelig å hevde at kunstig intelligens handler bare om “system B” – et nettverk av nevroner som søker å løse de oppgavene som det blir pålagt, verken mer eller mindre – mens alt vi kaller intelligens strengt tatt sitter i “system A”. Altså mer en kunstig underbevissthet enn en kunstig intelligens. I den grad datamaskiner per i dag har noen prosessorkraft av typen “system A” overhodet så ligger det mer på nivå med en meitemark enn et menneske — og jeg klarer ikke å se at “en levende maskin” engang er noe som det går an å lage. Imidlertid kan vi jo fantasere om nærmest hva som helst. Sånn er menneskesinnet laget.