Jeg har forholdt meg til værvarslinga fra yr.no i mer enn ti år nå. Opplegget deres er godt nok til sitt formål, noe som innenfor min variant av spillteoretisk strategi er “optimalt”. Jeg behøver jo ikke noe som er bedre enn godt nok. Dessuten pleier forbedringer å bli mer kostbare jo mindre pragmatisk nødvendige de er. Tenk over saken. Det å bli “best” er en konkurranse mellom et utvalg kandidater som allerede er nær toppen innenfor sitt område. Det koster dem relativt sett enorme energimengder å forbedre seg ganske lite, slik at man kommer til et punkt når ting “koster mer enn de smaker” og i en verden av praktiske problemer kan dette identifiseres som når noe er godt nok.
Hvorom allting er, ved et tidspunkt begynte yr.no å oppgi ikke bare selve temperaturen, men også hva den “føles som”. Saken er at man merker forskjell på ti grader når det er tørt og vindstille og ti grader med regn og blåst. “Opplevd temperatur” fra en menneskelig synsvinkel er noe annet enn den tempetauren man måler med et instrument som ikke har noe følelsesmessig preferanseområde. Denne morgenen i Østerdalen oppgis på yr.no å ha en målt temperatur på minus fjorten, men det “føles som” minus tyve. Jeg skal ikke krangle. Det føles faktisk jævlig kaldt der ute. Jeg har erfart verre kulde men minus tyve er kaldt nok for meg. Du merker jo ganske raskt at hvis man ikke holder seg i bevegelse når det er så kaldt risikerer man å pådra seg frostskader. Sprengkulde er stressende for kroppen. Noen minutter går bra for de fleste, men når timene begynner å gå entrer man en svært reell faresone.
Spørsmålet er hva resten av vinteren vil bringe. Så snart det faller under minus femten eller deromkring lønner det seg å holde konstant fyr i vedovnen i dette gamle huset, men dette kommer med sine egne avveininger. Man forbruker jo fyringsveden ganske faderlig fort når det går oppimot hundre liter i døgnet (løslig målt i forhold til volumet i den store typen bag fra Biltema), men hva skal man liksom gjøre da? Jeg har aldri vært av den tapre typen som bare finner seg i all slags jordisk lidelse med et tålmodig smil. Faen heller. Jeg hater å fryse. Det gjør meg veldig anspent og aggressiv. De andre vintertingene har jeg god nok kontroll på. Du vet. Vinterdekk og den typen ting. Snømåking. Feite frø på fuglebrettet. Det vanlige, må vi vel nærmest si, siden det typisk blir vinter hvert år i Norge, særlig i Østerdalen. “Vær beredt” som speiderne sier. Det er det beste. De intelligente ser på kalenderen og kalkulerer ut hva som lønner seg i forhold til hva slags tidsskjema og budsjettrealiteter de har å jobbe med, mens de mer spontane personlighetstypene etterhvert oppdager at været forandrer seg slik at de blir nødt til å handle. Alle jeg kjenner har litt av begge deler i seg. For eksempel utsetter mange alt som har med jula å gjøre til langt uti desember selv om handelsstanden tydeligvis starter sin egen form for festing allerede i oktober. Sånn har det blitt. Aldri er det fred å få. November er snart slutt og da kommer alt det helvetes maset som desember måned er full av. Og hva sier vi da? God jul. Selv om vi vet at hele driten bare blir dyrere og dårligere for hvert år som går. Lenge leve ironien.
