Begrepet ontologi angir grunnleggende antakelser om, og orienteringer mot, verden og hvilke krefter som styrer verden. Ontologisk orienterte antropologer mener at slike antakelser og orienteringer skaper ulike virkeligheter, og at antropologi derfor må være ontologisk relativistisk. På et nivå har denne relativiseringen av virkelighet som en sosialt skapt helhet vært en grunnleggende del av tradisjonell sosialantropologi, og enkelte mener derfor at begrepet ontologi ligger tett opp til begrepet kultur. Ontologibegrepet skiller seg imidlertid fra kulturbegrepet ved at det hevder at vår erfaring av verden ikke går gjennom språklige eller tegnmessige representasjoner. Ontologibegrepet innebærer en påstand om at vår tilgang til verden er mer direkte kroppslig eller ikke-representasjonell – for eksempel gjennom sosialt lærte antakelser om hvilke vesener og krefter som finnes i verden og hvordan man må forholde seg til disse.
(Store norske leksikon)
Den siste setningen angir etter min mening et ontologisk problem bare i teorien, mens i praksis er det et moralspørsmål. Jeg skiller selv ikke mellom uvitenhet og “dårlig moral” når de frembringer identiske konsekvenser. Å være en dumskalle er med andre ord ikke vesensforskjellig fra å være ond. Det hander i begge tilfeller om hendelser som utgår fra noens vilje. Hva eksakt som motiverer gjerningsmannen er jo i utgangspunktet lite interessant fra offerets synsvinkel, for å sette det på spissen. Barn forstår dette instinktivt. For dem er det en svært alvorlig sak når noen er “dumme” — men senere glemmer man dette. Eller rettere sagt, man fortaper seg i detaljer under et velment forsøk på å forstå tingene i verden ut ifra et voksent perspektiv. Hvilke krefter er det som styrer skjebnen? Det virker jo ikke som om noens “gode hensikter” har særlig mye å si fra eller til. Skal man derfor oppgi “det gode” som metafysisk ideal?
Lovene som vi omgir oss med i samfunnet tar ikke hensyn til folks abstrakte “hensikter” men desto mer deres konkrete handlinger. Når man kommer til spørsmålet om straffeutmåling vil man selvsagt vurdere slike forhold, men selve skyldsspørsmålet handler bare om objektive og bevisbare fakta. Gjorde den tiltalte det som beskrives i anklagen? Aktoratet fremsetter sin påstand – under henvisning til bevismateriale sånn og slik – mens forsvareren kommer med sine argumenter og juryen sier ja eller nei. Siden er det opp til dommeren å bestemme hva som skal skje videre med den som nå har blitt kjent skyldig, riktignok guidet av visse standarder og retningslinjer, samt gjeldende rettspraksis. Med noe varians fra sak til sak er det stort sett slik det foregår. Alle fengsler i alle land er fulle av folk som føler seg urettferdig behandlet og de vil heller anke, klynke og klage til krampa tar dem enn å bare akseptere dommen og innrette seg deretter. Her tilkommer imidlertid et kinky problem i det faktum at et antall individer faktisk har avsonet lange fengselsstraffer etter å ha blitt uskyldig dømt i rettsstaten Norge. Det virker åpenbart at kvalitetssikringen ikke holder mål — og at den sannsynligvis heller aldri har gjort det.
Viggo Kristiansen er jo litt av et tilfelle. Han sonet tyve år i de strengeste fengslene vi har, uskyldig dømt for den verste kategori av forbrytelser. Dette er en eksotisk livserfaring som er få forunt, kan man si. Hva er noe sånt verd? Jeg leste at han ber om nitti millioner. Herregud. Er det alt han vil ha? En slump kontanter? Rund det opp til hundre, betal sporenstreks ut pengene og si hasta la vista til norgesrekorden for justismord, og gjør det i går heller enn i dag. Alle sider av dette sakskomplekset er så fæle at jo før man får hele driten ut av verden jo bedre. Det er hva jeg tenker — men når hører noensinne noen på meg? Eller en hvilken som helst annen filosof, for den saks skyld? Folk er litt i overkant opptatt av å “ha rett” og jeg sier jo alltid at dette aldri er noe aktuelt alternativ. Det er ikke sånn verden fungerer. Man tar alltid feil, spørsmålet er bare på hvilken måte og hva slags konsekvenser det vil få. Enighet er jo ikke det samme som sannhet og det eneste man kan vite sikkert om sikkerhet er at de som føler det med sikkerhet må være dumskaller, eller altså uvitende. Usikkerhet er jo en fundamental egenskap ved fysikken og selve universet, det er ikke noen menneskelig svakhet. Imidlertid kan vi si at “så sikker som man kan få blitt under de rådende omstendigheter” er det optimale utgangspunkt for handling når det er noe man må gjøre, som det ofte er. Det man naturlig bør føle når man observerer virkeligheten er usikkerhet og tvetydighet. Ting er sjelden hva de ser ut til å være ved første øyekast. Herfra kommer begrepet aktsomhet, som har en tendens til å bli slengt ut av vinduet hvis man er glad i å “ha rett”.
Jeg er – selvsagt – ikke enig verken i premiss eller anvendelse, men nålevende mennesker har typisk en nærmest rørende tro på fornuften. Men slik har det jo ikke alltid vært. For eksempel i middelalderen eksisterte ikke fenomenet “mental sykdom”. Man betraktet de gale på en fundamentalt annerledes måte. Hva enn de hadde ble betraktet som “gyldig kunnskap” men på en alternativ måte. Vil du vite noe om verdens galskap? Spør en gal person, ikke en psykater. De gale ser jo ting ingen andre ser. Hva eksakt er det som skiller det gale fra det geniale slik sett? Det er et kulturelt spørsmål mer enn et medisinsk. Den mest klassiske av alle filosofiske problemstillinger er jo kunnskapsspørsmålet. Hva går an å vite og hvilke kriterier bruker vi til å skille “gyldig kunnskap” fra gale menneskers fabulering? Myten om det rasjonelle mennesket oppsto forsåvidt allerede i antikken, men kom ikke til relevant anvendelse innenfor politikken før under renessansetiden, og da som grunnlag for “det store moderniseringsprosjektet” fra 1500-tallet og utover. Det var en kulturrevolusjon, støttet av det nye fenomenet – vel, ikke akkurat “nytt” i den forstand, men nytt som massefenomen – med “det skrevne ord”. Lesing og skriving var tradisjonelt noe bare filosofer, magikere og geistlige drev med — dessuten en og annen “gal” person utover landsbygda og på småsteder. Imidlertid spredte lese- og skrivekunsten seg dramatisk ute blant folk da den nye boktrykketeknologien kom på markedet, til manges store bekymring. Hvordan skal dette gå? Å innvie vanlige mennesker i språkets hemmeligheter er jo som å la barna leke med skarpe våpen. Det er stokastisk forutsigbart at det ikke kommer til å ende bra. Det har det da heller ikke gjort.
For øyeblikket er menneskeslekten ganske føkka. Vi har riktignok fått mange fine ting som gjør livet enklere og så videre, men vi har også fått problemer på en skala som ingen noensinne har erfart tidligere. Situasjonen gjør det nødvendig å “snakke sammen” fordi det går ikke an å gjemme seg noe sted for å unnslippe globale vanskeligheter. Jordkloden er stor men ikke så stor — og uansett hva du har hørt eller fantaserer om så kommer vi aldri til å etablere oss på andre planeter. At noe kan tenkes betyr ikke at det kan gjøres. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Mennesker har imponerende mentale krefter, men vi er også så evneveike at vi brekker tåa i dørstokken noen ganger når vi blir opphissede. Her kommer geniet! Det er patetisk, men sånn er det. Hva som går an å vite setter selvsagt visse strenge begrensninger for hva som går an å lære. Dessuten tilkommer stor individuell varians i forhold til evner, talenter og det ene med det andre. De fleste ender med å “passe sine engne saker” og har i grunnen nok med det. Mye å gjøre, mye å føre og snart er det jul igjen. Det går rundt og rundt. Sjarlataner forfører oss med tryllekunstene sine hver dag. Det er ikke sunt å tro på fornuften, men folk gjør det likevel. Hva annet har de? Gud? Gud er død. Eventuelt så er han opptatt med andre ting enn å “gjete kongens harer” i menneskenes verden. Vi er nødt til å rydde opp i elendigheta selv. Men kommer vi til å gjøre det? Det gjenstår å se.
