Informasjonsinnhenting resulterer i store mengder data, men denne informasjonen utgjør ikke etterretning som et produkt før den har blitt bearbeidet og analysert. Det er denne delen av etterretningsprosessen som skiller etterretning fra informasjon. Informasjon er all kunnskap vi kan tilegne oss, men etterretning er informasjon som møter fremlagte informasjonskrav og som har blitt bearbeidet og analysert for å møte disse spesifikke kravene. Etterretning som et produkt forekommer derfor først etter at hele etterretningsprosessen er gjennomgått.
(Store norske leksikon)
Mesteparten av alt etterretningsarbeid som skjer i denne verden handler om såkalt OSINT, det vil si “åpne kilder” (open source), i praksis at man følger med på alt som skjer i media, inkludert sosiale media. Hensikten med dette handler ikke så mye om å oppdage noe som om å følge med på hva som ligger der ute og hva slags oppmerksomhetsprofil ting har. Hvis det dukker opp noe interessant lager man en mappe på det og sender saken videre i systemet. I praksis det samme som journalister og etterforskere – både amatører og profesjonelle – gjør, bortsett fra det som er nevnt innledningsvis med “spesifikke informasjonskrav”. Etterretningsprodukter er ikke typisk beregnet på massepublikasjon. De er strømlinjeformet for å møte behovet til for eksempel statsministerens kontor eller utenrikstjenesten. Av denne grunn er det mye som blir rutinemessig stemplet som hemmelig, selv om informasjonen ligger åpent der ute. Det er fordi metadataene er hemmelige, det vil si at noen i det hele tatt bestilte et etteretningsprodukt i forbindelse med den eller den saken.
Begrepet kontraetterretning har fått en ny mening i internettets tidsalder, særlig når det gjelder strategisk utplassering av falsk informasjon for ymse formål. Det å være påvirkningsagent i 2022 minner litt om det å sitte i en bunker og styre et dronevåpen via satellitt. Man behøver ikke å ta på seg bukser for å gå på jobb, for å si det sånn. Alt skjer på skjermen. Man behøver ikke lenger å jobbe undercover og infiltrere fremmede lands samfunn for å nå frem til de påvirkelige individene man alltid vil finne i alle samfunn hvis man leter litt. Kaffe, sigaretter og en vigorøs formiddagsøkt på Facebook er hva det handler om i våre dager. Dette skulle gutta som var aktive på 60-tallet ha sett. Man kan skape opptøyer og endog borgerkrig i fremmede land bare ved å gå på internett og hisse opp grupper som allerede hater hverandre helt til det smeller. Yojimbo meets the Matrix kan man si hvis man er filminteressert. Fascinerende hva man får til med teknologi. Men det eldste spørsmålet av alle står fortsatt: Hvem tjener på dette?
De som fantaserer om konspirasjoner (selv om det teknisk sett ikke er konspirasjoner) stiller opp to falske grunnpremisser, enten bevisst eller ubevisst. For det første, de antar at det finnes noen som har kontroll. For det andre, de antar at de selv er i stand til å se og forstå hva som “egentlig” foregår hvis de bare finner den rette informasjonen. Ingen av delene er sanne, eller engang vagt sannsynlige. Spesialtrente eksperter på informasjonsanalyse – med tilgang til supercomputere i verdensklasse – kan jobbe døgnet rundt gjennom hele livet uten å noensinne forstå hva som “egentlig” foregår. Det er en jungel der ute. Det finnes alltid noen som har en plan som går til helvete og så har vi det gående. Det ene drar det andre med seg og før du vet det står hele hønseflokken og hyler. (Kan man si at høns hyler? Kanskje poesien eller teateret behøver hylende høns.) Grovt sett kan vi si at selve frontlinjen av “det som skjer” nesten aldri er under kontroll. Det at noe skjer betyr jo i seg selv at ting er i bevegelse, ergo ustabile. Kontroll er noe man har (eller ikke har) etter at festen er over og man er ferdig med å rydde. Da kan man evaluere resultatet. Det er først da det er aktuelt å konstruere et såkalt narrativ (som de påssmoderne sier), eller et etterretningsprodukt designet for massepublikasjon om du vil. En rapport. En uttalelse. Dette var opptakten, dette skjedde, slik ble resultatene, og dette er vår mening om saken. Så kan man stille spørsmål.
Det kan ikke gjentas ofte nok at menneskenes moderne – eller altså postmoderne – verden er et kaotisk arrangement. Denne galskapen lar seg ikke kontrollere — det beste man kan få til er å “surfe på de bølgene som kommer” og styre noen deler av sirkusopptoget til en viss grad og for en viss tid, men så skifter kaleidoskopet igjen og man har noe nytt som kommer. Og sånn går dagene. Som med alle kaotiske systemer er menneskesamfunnet “eksplosivt” — i den forstand at mange ting kan skje veldig raskt, basert i noe tilsynelatende smått og ubetydelig, men så baller det på seg. Teknisk sett kaller man det gruppekrystall når en idè – eller kanskje heller en besettelse – gjør at det oppstår en menneskemengde som inngår spontant forbund rundt dette formålet. (De som liker fysikk på roterommet kan observere hva som skjer når man slipper et krystallkorn ned i en mettet løsning. Gruppekrystaller er en metafor som handler om “forbindelseslinjer som oppstår spontant” og ofte tilsynelatende uforklarlig i ettertid.) Krystallen er det objektet som gjør at gruppen blir til en enhet. Individene gir slipp på sin individualitet for å “bli med på det som skjer” og hele opplegget kan utarte hvor mye som helst. Det finnes ingen farligere organisk skapning på denne jorda enn en opphisset menneskemengde. En noe mer rolig versjon er det vi kaller stokastisk terrorisme, det vil si når mange nok snakker lenge nok om en ting og tingen til slutt skjer. Agitasjon og propaganda vil gjenta og gjenta et mantra, hver dag og mange ganger om dagen, helt til det oppstår en “psykisk boble” hvor de som befinner seg inni bobla oppfatter det som normalt å for eksempel trakassere og terrorisere homofile. Så vidt de kan se er det jo alt alle snakker om hele tiden. Hva? Folk må jo tåle en spøk.
Bare falske profeter snakker om ytringsfrihet. De som har noe å si sier det, ytringsfrihet eller ikke. Det er dette som skiller ekte saker fra alt det dustete flåset folk driver med på nett. Ekte saker handler om ting som skjer i virkeligheten. Viktige ting. Informasjon som behøver å komme frem til de som bør oppdateres på emnet. Jeg vet ikke om det blir korrekt å kalle hatefull agitasjon for desinformasjon — jeg heller mer mot å bruke ordet “malinformasjon” siden det ofte handler om ondsinnede løgner, selv om det eventuelt bare dreier seg om et troll som bruker populære hatobjekter bare for å vinne klikk og følgere. Kanskje har de blitt hjernevasket av påvirkningsagenter, kanskje ikke, trollet er uansett den som velger å publisere malinformasjonen. Derfor har trollet i det minste et moralsk ansvar for konsekvensene av det de egger opp folk til å gjøre, selv om det skal mye til før det blir juridisk straffbart, eller rettere sagt bevisbart innenfor horisonten av en kriminell konspirasjon hvor noen har oppfordret noen andre til å gjøre noe straffbart på en nudge nudge wink wink type måte. Det blir for vagt, selv om de med bare minimalt godt trente øyne kan se hva som skjer.
