Hvordan bestemmer man et lands alder? Det spørs hva man snakker om. For eksempel er den politiske “Staten Norge” noe helt annet enn selve “Landet Norge”, mens “Konseptet Norge” – slik det er kjent blant folk – befinner seg et eller annet vagt sted midt imellom (dersom vi forutsetter at det var uråd å bosette Norge før etter slutten av forrige istid, altså fra og med omtrent 13.000 år siden). Vi vet for eksempel at diverse sjøfarende folkeslag betraktet norskekysten som “veien mot nord” og at det er dette som danner roten til selve navnet på landet. Selvsagt går det an å spekulere i om det fantes mennesker i Norge under den såkalte eemiske tidsalder (også kjent som forrige interglasiale epoke), men det virker vanskelig å bevise noe i noen som helst retning, ettersom innlandsisen jo skurte vekk mesteparten av alle de ting som eventuelt ville gitt oss noen pekepinner. Følgelig er vi nødt til å holde oss til slikt som kan bevises — og dermed er det mest korrekt å si at Norges maksimalalder er tretten tusen år, gi og ta litt i forhold til sesongmessige bosettinger langs kysten før istiden var helt slutt. Jeg vet ikke hvor presis man egentlig kan være med denslags. Det blir jo som å spørre om hvor lang norskekysten er, og forlange at svaret skal oppgis i millimeter. Det går selvsagt ikke an.
Spania er veldig annerledes. Det foreligger tekniske bevis for at mennesker har bodd i Spania i over en million år, slik at vi snakker i realiteten om “Europas eldste land” i en slik forstand. (Det er diskutabelt om Georgia er europeisk, men i så fall er de den eneste kjente “konkurrenten” til slik senioritet.) Vi kan ikke kategorisk utelukke at det kan finnes enda eldre menneskelige bosettinger i Europa, men vi har ingen bevis for noe slikt, eller engang noen saklig årsak til å reise påstand om det. Inntil videre kan det dermed bare fastslås at de eldste sporene etter mennesker i Europa er å finne i Atapuerca, Burgos, som ligger drøyt tredve mil rett østenfor der jeg bor. Nå er selvsagt en million år så latterlig lang tid at det går knapt an å “se det for seg” på noe meningsfullt vis, men vi kan i det minste si at dersom vi regner med fire generasjoner per hundre år, så snakker vi om førti tusen genetiske omstokkinger av menneskearten i dette tidsløpet. Altså godt og vel nok til at morfologiske karakteristika – altså folks utseende – rekker å endre seg i ganske dramatisk grad. Hva ville vi ha tenkt om et individ av kategorien homo erectus dersom vi møtte en av dem nå i dag? Jeg tipper at hvis de ellers var antrukket slik folk typisk er nå for tiden – la oss si for eksempel i en adidas sportsdress – så ville de fleste ganske sikkert ha tenkt at “han der har ikke vært helt heldig med ansiktet sitt, men ellers ser han jo normal ut”. Hadde de språk? Saken er omdiskutert, men vi vet at de må ha vært sjøfarende folk for å kunne etablere seg overalt der vi finner spor etter dem, og det virker urealistisk at noen skal ha vært båtbyggere uten å ha et avansert nok system for kommunikasjon.
Det interessante med den tidsalderen vi befiner oss i akkurat nå er at samtidig med fremgangen i oldtidsforskning har vi en ubønnhørlig pågående prosess med “menneskelig selvutryddelse” i den forstand at det miljøet vi baserer våre liv på er utsatt for en slik grad av stress at det for tiden er normalt å påstå at vi bare har kanskje 50-100 år igjen til hele mannskiten kollapser ned til “noen tusen år” med fundamental ustabilitet i naturprosessene, inntil noen slags ny balanse vil etablere seg igjen. Hvorfor har ting blitt slik? Jeg skal besvare med bare ett ord: Sivilisasjon. Du vet. Fremgang og utvikling innenfor områdene teknologi, sosial organisering og ressursutnyttelse. Mange oppfatter jo begrepet sivilisasjon som selve målet og meningen med å være et menneske, mens jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom. Vi har altså en fundamental uenighet her. Jeg skal ikke påstå at jeg “har rett” men at jeg har et gyldig poeng er vanskelig å motsi på noe saklig grunnlag. Imidlertid har jeg mange ganger fremkalt “opprørte følelser” hos diverse individer som liker å tro på sivilisasjonens udiskutable nytteverdi, med særlig vekt på at “mennesker er spesielle skapninger” mens jeg bare ser oss som dumme dyr. Hvis vi var bare halvparten så smarte som vi tror ville vi ikke stått til knes i mannskit på den måten vi gjør. Hva slags andre bevis behøver du? Eller et enda bedre spørsmål; hva slags argumenter har du til fordel for postulatet om at mennesker er intelligente skapninger? Nesten alle trekker frem “sivilisasjon” og de blir dritsure når jeg bare avviser det som evneveikt sludder. Men dette er ikke noe nytt. Sånn har det alltid vært.
Før jeg bestemte meg for å blogge på norsk – uten hensyn til om dette er “etterspurt” av noen – tilbrakte jeg omtrent tyve år med å blogge på engelsk. På det meste hadde jeg ganske mange lesere, som typisk delte seg mellom “fans” som sa de “likte hvordan jeg tenker” (jeg antar det til syvende og sist handler om å finne argumenter og formuleringer som på rimelig saklig vis illustrerer deres egen indre uro), og intuitive uvenner som kunne bli hvor opprørte som helst på grunn av den “blasfemiske” skrivestilen min, og da særlig dette med at mennesker er ikke vesensforskjellige fra andre pattedyr som flyr skrikende rundt i naturen. Vi har ikke noe formål i evolusjonær forstand — og vi er slett ikke “på vei mot noe” som skiller seg kategorisk fra livsløpet til et typisk dyr. Hva så om vi har en hjerne? Det betyr ingenting. Det er bare en bisarr egenskap som sannsynligvis har beveget seg i en mer strømlinjeformet retning på grunn av “seksuell seleksjon”, altså at de mest fantasifulle og/eller kløktige individene er de som har hatt mest formeringsmessig suksess. Er det ikke fortsatt sånn da? Visst er vi komplekse dyr, men altså fortsatt bare dyr. Ferdig diskutert. Det komiske høydepunktet for meg personlig var da noen begynte å sammenligne meg med amerikaneren Theodore John Kaczynski, best kjent som Unabomberen. Imidlertid er det en tøysete påstand å si at jeg er “menneskefiendtlig” og ute etter å ødelegge samfunnet og den typen ting. Sannheten er jo at jeg er uinteressert. Det krever en grad av engasjement som jeg ikke har for at man skal kunne bli en terrorist, eller hva som helst annen slags type som vil “forandre verden”. Herregud. Noe så patetisk. Jeg er ingen heltetype. Hva raker det meg om ting går til helvete? Jeg passer mine egne saker. Riktignok skriver jeg om ting jeg observerer, tenker og det ene med det andre, men jeg vil ikke ha noe slags psykodrama. Jeg er jo bare en ape.
Som alltid – interessant å følge tankene dine!
Jeg befinner meg vel i kategorien “litt av hvert” slik sett.