Falsk balanse er et begrep innen medieverdenen som beskriver en situasjon der man i forsøket på balansert journalistikk tegner et falskt bilde av virkeligheten. En av journalistikkens gylne regler er at man alltid skal la begge parter slippe til med sine synspunkter dersom det er uenighet om et tema. Falsk balanse oppstår i tilfeller der det er bred konsensus om en sak, men hvor man likevel lar marginale synspunkter ta stor plass og derved skape et feilaktig inntrykk av at det hersker uenighet om temaet. Skepsis til teorien om menneskeskapt global oppvarming er et av de mest kjente eksemplene på hvordan medier har formidlet falsk balanse. Det er bred vitenskapelig konsensus om at utslipp av klimagasser er en årsak til global oppvarming, men mange medier har likevel gitt stor plass til en liten minoritet av forskere som ikke støtter dette synet. Resultatet av falsk balanse er at myter som vitenskapen egentlig har avlivet likevel overlever lenge i befolkningen.
(Wikipedia)
Tidlig på 80-tallet ble jeg utsatt for “selgertrening” i hva vi kan kalle en jappekontekst, hvilket utlagt handler om at selgere skal selge – med alle metoder som loven tillater – og ikke filosofere om moral, skjebne og befolkningens sosiale vilkår. Vi driver ikke med politikk. Vi driver med penger. Psykologi er bare et aktuelt tema i den grad det kan brukes til å få noen på kroken og hale i land et salg. Vi snakker med andre ord om strategisk bruk av psykologiske virkemidler, hvor den store forskjellen fra militære applikasjoner av propagandavirkemidler ligger i at det er et poeng for selgeren at kunden holder seg i live slik at han fortsetter å kjøpe ting. Så ganske humant, kan du si, ihvertfall i forhold til hvordan påvirkningsagenter og spioner jobber. Alle skjønner jo at den beste forretningsmodellen er en monopolsituasjon – si for eksempel det lokale vannverket, strømforsyningen i bygda og den typen ting – hvor folk ikke har noen meningsfull tilgang til et konkurrerende alternativ. De må handle hos deg hvis de overhodet vil ha greia du selger.
Et par nøkkelord fra økonomisk teori er knapphet og prissensitivitet. Hvor mye finnes det å få kjøpt og hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale? Norge er et “sosialistisk” land i den forstand at vi skjønner det ikke er noen god idè å sette bort vannforsyning og andre politisk følsomme virksomheter til private næringsinteresser. Det er klokere å holde sånt på offentlige hender og “prise seg i null” med budsjettene. Hele poenget med privat kommersiell virksomhet er jo å tjene penger, men dette er et perverst motiv å stille opp mellom befolkningen og ting de må ha, hvorav det eksempelet jeg har brukt så langt er kommunale vann og avløpstjenester, men vi kan godt si noe lignende om strømforsyningen. De som tror sånt vil bli “mer effektivt” hvis det settes bort til private enten aner ikke hva de prater om eller de lyver deg rett opp i trynet. Hvor mye vet du om bygg og anlegg? Hva slags forhold har du til fysiske arbeidsoppgaver? Vi som av forskjellige årsaker er nødt til å leve i virkeligheten deprimeres av folks fantasier. Jeg skal gå med på at ting typisk blir bedre hvis man bruker mer penger på dem – gitt at man ikke er vimsete, det skjer i henhold til plan og styring – slik at man vil selvsagt finne “bedre helsetjenester” hvis man henvender seg til ymse slags private helseforetak, men da må man også betale honorarer ingen normale mennesker har råd til. Den offentlige helsetjenesten er det eneste realistiske alternativet for de fleste av oss. Jeg vil argumentere for at det burde være det eneste alternativet for alle, uansett deres økonomiske stilling, fordi de høyt prisede alternativene spesialdesignet for de rike befinner seg jo i en konkurransesituasjon mot det offentlige tilbudet om hva vi kan kalle “samfunnets talentgrunnlag”. Gi og ta noen idealister, vi må anta at de beste vil ha en tendens til å havne der de får best betalt. Vi skaper et klasseskille på dette viset.
Falske alternativ er et velbrukt knep innenfor salgsteknikk. Vi spør aldri hva du vil ha. Vi spør om du liker den røde eller den blå tingen best. Hva kan jeg hjelpe deg med? er et dårlig spørsmål. Du vet jo allerede svaret. Det vi egentlig ønsker å vite er hvor mye penger kunden har tenkt å bruke i dag og hvor mange av dem jeg kan slå kloa i. Nå snakker vi butikk. Det vi kan si om situasjonen er at den ene parten vurderer om de skal bruke penger og i så fall hvor mye, mens den andre parten ønsker at de skal bruke så mange penger som mulig. Hvordan forhandler man disse posisjonene? Det er hva man bør fokusere på. Kaldsalg er når man bare “trenger seg på” – for eksempel dørsalg i et nabolag – uten at noen har bedt om det. Da gjelder særlige regler som vi ikke skal berøre her og nå. Men hvis man står i en butikk og kunden kommer inn av egen fri vilje må man anta at de i det minste vurderer å kjøpe noe. Da gjelder det å gjøre noe som flytter oppmerksomheten deres fra “skal/skal ikke” og over på “den røde eller den blå tingen”. Altså en bevegelse bort fra spørsmålet om de skal kjøpe noe og over på spørsmålet om hva de skal kjøpe. “Sluttet handel” er etter at alt er ferdig (“closing the sale”) og dette er selvsagt et essensielt element i saken, men “åpnet handel” er minst like viktig. Du vet. Man må etablere kontakt med kunden og “overbevise dem” – helst med subtile metoder – om at riktig handling for dem her og nå er å bruke penger i din butikk. Det er ikke urimelig å si at salgsteknikk ligner på flørtekunst. Man er riktignok ute etter et annet resultat, men “menneskebehandlingen” er den samme. Folk må lokkes, ikke tvinges. Det handler ikke om hva du lover men om hva kunden “på egen hånd” regner ut i sitt eget hode – med litt hjelp og bistand – at du er i stand til å hjelpe dem med. God salgsteknikk er med andre ord ganske “indirekte”. Bruk FOMO (“Fear Of Missing Out”) men bruk det sparsommelig, for det er et mektig våpen. Det skal ikke mye til før det blir for mye og situasjonen erfares som tvang.
Salg er imidlertid et ord som brukes hyppig i overført betydning. For eksempel kan man høre folk snakke om at “de selger seg selv til en arbeidsgiver” – uten at det er ironisk ment – gjennom fin CV, smarte klær, modulert veltalenhet, en friskt duftende ånde med hint av mint og den typen ting. Klassisk horeteknikk. Selv ville jeg kanskje si at man bør vise vanlig folkeskikk, men ikke noe mer. Det du selger bør jo helst være noe du er i stand til å levere. Forretningslivet preges typisk av en kultur hvor det gjelder “å komme seg innenfor først, så kan vi rydde opp i detajene senere”, eller klassisk cowboymentalitet om du vil. Dette ligger i sakens natur. Hvis en privat, kommersiell virksomhet ikke tjener penger spiller det jo ingen rolle hva annet som er bra med dem; produktenes kvalitet, hvor flinke de er og så videre. Derfor vil ting typisk dreie seg mot å “sikre salget” som den til enhver tid mest dominante prioritet. Man må ha det i bakhodet uansett hvor man befinner seg, hva man gjør, og når på døgnet det måtte være. Åpenbart har man helt andre prioriteringer i offentlig sektor. Jevn leveranse er for eksempel noe folk typisk liker å ha når vi snakker om strøm, vann og internett. Derfor bør selvsagt alle disse falle innunder den offentlige forvaltningen. Det er ikke noe bra argument at de med dårlig råd kanskje vil akseptere lavere standarder mot lavere pris (mens de rikeste vil ha luksusutgaven). Selv om det ikke foregår i den bevisste delen av sinnet oppfatter de fleste likevel intuitivt at det er noe perverst forbundet med å stille opp profittbasert betalingsmur foran “livets nødvendigheter”. Helsetjenester, matvareforsyning og “nødvendig infrastruktur” har ikke noe på private hender å gjøre. Sakens natur krever robuste opplegg. Private næringsinteresser vil adri bevege seg hinsides hva som er “bra nok i henhold til normal historisk erfaring” mens det offentlige krever at ting må være robuste langt hinsides hva som er rimelig å forvente på kort sikt. Veien må tåle en hundreårsflom, for å si det slik.
Det er litt varians i hva folk fokuserer på, men de fleste er enige om at det er “noe galt med bildet” når alt blir dyrere og dårligere for “folk flest” mens det samtidig skapes et kobbel av nye milliardærer. Hva ville Sherlock Holmes ha sagt? Jeg antar folk har nok med sin egen personlige labyrint av distraksjoner og nødvendigheter, slik at de har egentlig aldri tid til å fintenke over sakene. Livsstilen krever “rask handling for å redde situasjonen” opptil flere ganger i uka, for ikke å si om dagen for de mest geskjeftige. Dessuten er det noe med at alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg. Hvis man har religiøse tilbøyeligheter kan man si noe om Guds plan, djevelens verk og det ene med det andre. Du vet. Fange mange enfoldige sjelers oppmerksomhet og lokke dem til å gi deg penger. Sånt skjer på nettet hele tiden og ikke bare i religiøs sammenheng. Det finnes influensere på størrelse med rockestjerner i dagens marked. De snakker om hva jeg bare kan karakterisere som “politiske følelser” mer enn politiske idèer. Ting ligger på et jævlig lavt nivå — men den frustrasjonen de fanger opp og utnytter er ekte nok. Hvordan føles det å være idiot? Merker man overhodet noen forskjell? Alle vet at det går an å gjøre dumme ting som medfører au-au, men selve toskeskapen gir ikke for eksempel hodepine eller noe. Det er i så fall noe idiotene påfører folk rundt seg, som er nødt til å forholde seg til dem. Ektefelle, barn, øvrig familie. Kolleger på jobben. Folk på nettet. De berømte ringvirkningene er en ekte ting. Generelt sett er det en del av symptombildet at en idiot ikke aner at de er en idiot. Hvis de var klar over dette ville de jo ha justert seg. Hva slags ansvar har vi andre? Nesten alle jeg kjenner – inkludert meg selv – føler ingen opplysningsplikt overfor “de andre”. Når og hvis det er nødvendig å forholde seg til en idiot jobber vi oss bare rundt problemet og justerer opplegget i henhold til de involverte partenes “minste felles multiplum” av innsikt og kompetanse. Eller “snakke til folk på et språk de forstår” som man sier. Vi må rett og slett bruke selvsensur overfor barn og evneveike personer.
Her er et ord: Kiralitet. (Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det er.) En svært alminnelig (og dødelig) politisk fordom er at det foregår noe kiralt i det politiske landskapt, typisk fremstilt som høyre og venstredreining i et utvalg av politiske saker og fremstilt som et hyppig forekommende motsetningspar. Det snakkes om holdninger, verdier og denslags, eller vi kan også henge bjelle på katten og si det handler om moral, mer eller mindre symbolsk fremstilt som “korrekte meninger” hos de høyrevridde og/eller de venstrevridde. Dypest sett handler moralspørsmålet om når og til hvilken grad det er greit å hetse, utnytte og utplyndre andre mennesker. De som svarer kategorisk aldri defineres som venstrevridde. De som befinner seg langs en gradient av tja tilhører høyresiden. Resten blir et smaksspørsmål. Moderate høyrefolk tenker det må være lov å “forhandle om lønn” og den typen ting. Kutte kostnader og det ene med det andre. Men de skygger unna både den dårlige smaken og fullstendig hensynsløs atferd (som i dette tilfelle betyr det samme). I den ekstreme enden av høyresiden finner vi de som tenker at slaveri er greit, men det bør kanskje handle om raser og hva de forskjellige rasene egner seg til. Sunnere fornuft finnes ikke, etter disses mening. Venstresiden har ikke typisk “kompleks moral”. Det er aldri relativt hva som er rett og galt. Enten du er en viktig person eller bare en slusk og døgenikt: Loven er alltid den samme. Man får ikke mildere straff bare fordi man er pen. Snarere tvert imot. Vi forventer bedre standarder hos de som sitter godt i det enn hos de som livet har behandlet hardt. Hvorom allting er, konsekvensen av å operere med “fast moral” er at resten av filosofien blir så mye enklere. Man behøver ikke å koke sammen noen slags mystisk suppe som “forklarer” hvorfor noen er bedre enn andre, fordi slik er det jo uansett aldri. Kategorisk aldri. Dette frigjør mye hjernekapasitet slik at man kan konsentrere seg om viktigere ting. Av denne årsak får man noen ganger inntrykk av at kunnskap er kiral: Den har en venstrevridd tendens. Imidlertid vil jeg argumentere for at dette er en statistisk anomali som fremkommer fordi de typisk tenkerne på høyresiden kaster bort tiden sin på å spekulere rundt uvesentligheter.
Vi avslutter med en gotisk sak (som nettopp ble sluppet):
