Det er et lurespørsmål. Vi kunne liksågodt ha spurt hvorfor de har to armer. Svaret er at de er mennesker. Statistisk sett vil mennesker typisk ha to armer i de fleste tilfeller. Og i den grad de snakker, er det overveldende sannsynlig at mennesker lyver. Ikke fordi de mener å lyve men fordi de har dårlige standarder for kvalitetssikring av informasjon og enda dårligere standarder for selvkritikk. Når det er sagt må det imidlertid tillegges at politiet i nesten samtlige tilfeller har vesentlig mye bedre rutiner for informasjonsbehandling enn vanlige sivilister fordi de er trent opp til å sikre spor og bevismaterialer før de begynner å trekke noen konklusjoner rundt “hva som har skjedd” (når dette er ukjent). Etterforskning er aldri enkelt og det hjelper ikke å være “kreativ” hvis man ikke også er metodisk og lidenskapsløs overfor oppgaven.
Problemet med mennesker et at du kan plukke en hvilken som helst tilfeldig utvalgt person “på gata” (eller hvor som helst ellers) og det vil være ekstremt usannsynlig at du ikke i løpet av få minutter kan avsløre hvordan de er fulle av løgn, bløff, usammenhengende idèer, overtro og psykotiske tvangsforestillinger. Nesten ingen – og da mener jeg definitivt færre enn èn av tusen – har gjort noen egentlig innsats for å bringe orden inn i tenkamentet sitt. De fleste nøyer seg med pynt. Hva som er sant er mindre viktig enn hva som er effektivt. Vi er sosiale skapninger av natur, mens det å være en ansvarlig samfunnsborger er et kulturelt valg vi må fatte med viljens hjelp, som regel på tross av hva naturen vår vil, hvert minutt av hvert døgn, hele livet. Bare de mest disiplinerte blant oss klarer dette. Det “vanlige” er å ha et lurvete og slurvete forhold til systematikk, standarder og regelverk, ofte med ad hoc fokus på å løse problemer her og nå, ved hjelp av improviserte opplegg og MacGyver-metoder, slik at maskineriet holder seg gående ihvertfall ut dagen.
Å føle seg sikker på noe er ikke det samme som å vite det. De fleste store feil mennesker begår i livene sine begynner med at de føler seg sikre på noe. Det er derfor kritisk tenkning er så viktig, særlig skarp selvkritikk. Hvis noe virker opplagt er det sannsynligvis noe du har oversett eller misforstått. Det er alltid mest sannsynlig at vi misforstår noe hver gang vi har såkalte aha-opplevelser. Av alle dusteting folk tror på i denne verden er det å “tro på seg selv” uten tvil det dummeste man kan velge. Det er en rekursiv – slå opp ordet – misoppfatning av forholdet mellom selvet og verden. Alle rimelig ærlige og realitetsorienterte mennesker vet når de har gjort skikkelig arbeid … og det var aldri fordi de “trodde på seg selv”, snarere det motsatte, fordi de var ekstra nøye og dobbelsjekket alle ting. Entusiasme er sikkert bra for noe, men hvis det man lager er noe som er nødt til å holde mål i den virkelige verden så er kvalitetssikring den eneste profesjonelt forsvarlige fokus som har lengre holdbarhetstid enn fersk melk. Til syvende og sist handler dette om gode vaner, hvilket igjen er et spørsmål om trening. Norsk folkeskole har som målsetting å sikre at de som har gjennomgått prosessen har blitt eksponert for et kvantum informasjon fastsatt i læreplanen, men skolen gjør lite til ingenting for å lære folk å tenke. Dette må man finne ut av på egen hånd.
