Stor omtrentlighet i presisjonen?

Som tidligere nevnt i denne bloggen, språket har ikke regler, bare konvensjoner.

Hovedpoenget med språket er å kommunisere, ikke å belære. Man er jo i en annen situasjon når man fortsatt går på skolen. Der blir det både røde streker i boka og trekk i karakteren innenfor norskfaget hvis man har et ukonvensjonelt språk. Det regnes som dårlig form (og dessuten ganske usaklig) hvis man kommenterer til noen i en voksen kommunikasjonssammenheng bare for å pirke i språket deres, så lenge det de sier ellers er forståelig. (Å be om ytterligere forklaring av et sakspunkt som er tvetydig på grunn av slurvete språk er imidlertid greit nok.) Dette er ikke noe jeg typisk gjør, selv om jeg observerer mye tvilsom bruk av det norske språket. Det er ikke mitt problem.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det heter særskriving når man på engelsk manèr bruker to ord der man i konvensjonell norsk bare skal bruke ett. Ord-deling skal generelt gjøres med bindestrek og helst bare når det er nødvendig for å understreke eller klargjøre et poeng. Å gjøre det hele tiden er et symptom på dårlig språkforståelse. Dette kan skyldes mangelfull opplæring, men det kan også grunne seg i en kognitiv dysfunksjon. Imidlertid tror jeg som regel det handler om slurv og latskap. Folk gidder ikke typisk å gjøre en innsats for å tilegne seg et formelt korrekt språk. Standarden “godt nok” får et tidligere innslagspunkt enn hva man ville sluppet unna med mens man ennå satt på skolebenken.

Allikevel må det poengteres at jeg i utgangspunktet føler mindre respekt for de som åpenbart ikke anstrenger seg for å ta ut skrivefeil og korrigere gal tegnsetting. Jeg får en følelse – hva man føler er ikke typisk noe man har høy grad av kontroll over – av at vedkommende også er slapp i fisken når det gjelder bruk av tenkamentet. Det er etter min mening ikke bare urealistisk, det er direkte frekt å forvente andres respekt når man ikke selv gjør så godt man kan, men bare dingler gjennom livet som en annen gratispassasjer som ikke behøver disiplin og fokus fordi andre for det meste holder orden på ting for deg. Om det er din mor eller tjenerskapet du vokste opp med vet ikke jeg, men noen har helt klart skapt inntrykk av at “det er ikke så nøye”. Ingenting er viktig. Går det så går det. Går det ikke så finner man alltids noe annet som går. Alle er like verdifulle i all sin gjerning og alt er like gyldig.

Som også tidligere nevnt i denne bloggen, jeg er ikke norsk. Jeg er trønder. Det trønderske språket er imidlertid ganske likt det norske, så det er vanlig konvensjon å bruke ett av de to likeverdige skriftspråkene vi har i Norge når man fremstiller skrevet tekst. Imidlertid har det blitt ganske vanlig blant trøndere å tøye språkkonvensjonene tildels ganske mye, jeg antar fordi man ønsker å markere trøndersk nasjonalisme. Problemet er bare at hvis man konsekvent skriver i en onomatopoetisk trøndersk form vil det bli bortimot ubegripelig for de som ikke forstår det trønderske språket. Må bættere itj vårrå karavolin sålles. Mange av mine egne slektninger gjør dette på vanemessig basis. Det er litt komisk men det er også litt irriterende. Ikke fordi jeg ikke forstår hva de sier men fordi språklige konvensjoner ligner litt på det å “kle seg for anledningen”. For eksempel, man kler seg ikke i batikk og staselige farger når man går i en begravelse. Det er dårlig form, uansett hvor viktig man ellers synes det er å markere sitt frisinn og sin unike personlighet.