Når alle spørsmål handler om høna og egget…

En vanlig vits innenfor fysikken er den om hva som skjer når den ustoppelige bevegelsen møter den ubevegelige kraften. Jeg antar at man i en mer militær sammenheng kan spekulere rundt hva som skjer når to uovervinnelige styrker konfronterer hverandre. Spesifikt så tenker jeg på en debatt som har oppstått i et engelskspråklig forum rundt Giorgia Meloni i Italia. Er det vesentlig å forstå hvem Meloni er eller er det mer viktig å se på hva tilhengerne hennes vil? Folk må jo ha noen slags oppfatning om hva de tror (eller håper) at Melonis bevegelse skal få til innenfor politikken, ellers ville de ikke ha stemt på henne, gitt at de i utgamgspunktet er interesserte nok i politikk til å stemme ved valg.

Svaret på den gamle gåten om hva som kom først av høna og egget er at alle høner betinger at det først eksisterer egg, men ikke alle egg krever at det først eksisterer høner. Såpass bør ethvert halvfornuftig menneske klare å utlede av alminnelig evolusjonsteori. Med andre ord, egget kom før høna. Det politiske klimaet som tillater en Meloni å vinne et valg eksisterer før det kommer noen Meloni. Høner har imidlertid ikke noe annet valg enn å legge egg for å sikre sin videre eksistens. Meloni må levere i forhold til det velgerne hennes krever, hvis ikke har hun ingen fremtid i den jobben. Problemet er bare at mye av det man lover i denslags politiske bevegelser er ikke “aksjonerbart”.

Hva gjør man konkret for å stanse en bølge av flyktninger som bare vil vokse mer og mer ettersom stadig mer intense klimakonsekvenser manifesterer seg i form av uår i landbruket med påfølgende hungersnød? Hvor skal de gå som mister sitt eget hjemland til flom og tørke? Vi kan ikke “hjelpe dem der de er” når det ikke lenger finnes noe “der” fordi på det stedet kan åpenbart ingen mennesker leve. Pussig nok er de to problemene jeg hører mest om fra italiensk hold for det første at det kommer for mange flyktninger, men samtidig bor det for få mennesker i hvor mange gamle landsbyer som helst gjennom hele Italia. Javel. Hva om man … eller blir det for åpenbart? Kanskje er det bedre å vente på at det skal komme Nordeuropèere med feit lommebok og romantiske fantasier om Italia.

Hvorfor finnes det fascistiske bevegelser på så mange steder akkurat nå? Det korte svaret er fordi folk har mistet respekten for “normale politikere”, først og fremst fordi det har blitt vanskelig å se hvor politikken slutter og de private næringsinteressene begynner. Det handler kort og godt om “den daglige korrupsjon” som alle kan se. Gutteklubben Grei som man sa i gamle dager, men nå er alt kvotert slik at det ikke lenger er rimelig å snakke om noen “gutteklubb”, det er nå den politiske klubben (hvori opptatt næringsinteressene). Det er et problem at en karrière innenfor politikken og en karrière innenfor det private næringsliv ikke lenger er gjensidig utelukkende størrelser. Folk går fra det ene til det andre, ofte også tilbake igjen – et trinn hit og et trinn dit (og no kjæm det je itte kan) – med den største selvfølgelighet, åpenbart uforstående om at bare mistanken om at det kan foreligge sammenblandede interesser er et alvorlig politisk integritetsproblem.

Hvis ikke belønningen for å være statstjenestemann ligger i selve tjenesten og tilfredsstillelsen av å gjøre en skikkelig jobb, har vi et alvorlig problem. Hvis lønna eller den personlige ærens sosiale stråleglans er viktigere enn plikten er man ikke noen troverdig statstjenestemann. Av alle mulige forklaringer på hvorfor vi nå erfarer et globalt fascistproblem velger jeg denne: Når man prostituerer politikken bør man ikke blir forbauset over at den snart bare er befolket av horer og halliker. Det ene følger det andre, som høner og egg.