Selv vil jeg derimot hevde at uansett hva slags tema jeg skriver om så handler alt om det samme: Kunsten å tenke, eller rettere sagt kunsten å tenke bedre. gitt at det alltid finnes rom for forbedring, og dette er viktig i et spill med små marginer, som jo er et like bra navn på livet som noe som helst annet vi kan kalle det. Filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøs skitprat. Det er ikke vanskelig å finne nærmest endeløse mengder av slikt. At du leser dette betyr at du er på nett. Quad erat demonstrandum. Det er bevist. Uansett hva slags emne man søker på vil man finne en litterær avgrunn uten noe distinkt forvinningspunkt. Det bare fortsetter og fortsetter.
Svaret er at man skal aldri tro på noe som helst. Religion ligner på narkotika i den forstand at det er en unyttig (og sannsynligvis skadelig) aktivitet som folk likevel hengir seg til fordi det oppfyller noe slags emosjonelt behov i psykologien deres. Det er et symptom, det er ikke selve sykdomsgrunnlaget. Fra de kristne mystikerne som finner viljens selvoppgivelse i bønnen, til muslimsk inderlighetsteologi hvor det å legge seg på kne for Guds vilje fremkaller ekstase, finner vi de samme elementer av individets ensomme søken etter det sublime. Folk er ikke fornøyde med det de har. De vil ha mer. Vite mer. Skjønne alt i hele verden. Folk er villige til å gjøre hva som helst for å bli frelst fra den nagende følelsen av tvil, ambivalens og usikkerhet som ligger i kjernen av den menneskelige tilstand.
Det finnes imidlertid ingen snarveier. Ingen enkle løsninger på kompliserte problemer. Svaret ligger i disiplin. Enten ved at du utvikler din egen selvdisiplin med de midler og metoder du har tilgjengelig eller ved at noen slags ytre tvangsdisipin vil bli tildelt deg av noen andre. Det absolutte minimum er at man som selvstendig voksenperson lever i tråd med samfunnets lover og ellers klarer å styre sitt eget liv. Du vet. Betale regningene, passe jobben, holde fred med folk. De vanlige greiene. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre med sitt liv hva man måtte ønske i dagens Norge. Dette er ingen selvfølge og ikke alle ønsker at det skal være slik. De har et alternativt moralsyn, hvor staten og voldsmakten etter deres mening bør brukes til å tvangsgjennomføre kulturprogrammer som ikke tar hensyn til individuelle variabler. De synes ikke at folk for det meste bør få gjøre som de vil, men tvert imot at folk bør “leve opp til” verdier og standarder som enten er direkte religiøse av natur eller som har mangelfullt utarbeidede – “vage” – juridiske kriterier i det teoretiske forståelsesgrunnlaget sitt og som derfor blir veldig situasjonsrelative og “skjønnmessige” når det kommer til praktisk håndhevelse av det aktuelle regelverket. Klassisk språkbruk hos slike metafysiske tåkefyrster er at de snakker om å “sende signaler” i en kontekst hvor det å være tydelig er det viktigste. På slikt vis kommer indiosynkratiske moralsyn og individuelle følelser inn i politikken. Derfra og ut er alt bare gjørme.
Det finnes ekte ting som må gjøres i den virkelige verden og det finnes vage, oppkonstruerte problemer som ikke egentlig har noen praktisk løsning. Hva skal vi bruke mesteparten av tiden og ressursene våre på? Man må i utgangspunktet være noen slags emosjonelt forflatet psyko for å ikke bli – med noe regelmessighet, nærmest som forkjølelse – mentalt syk av det postmoderne samfunnslivet. Som regel ikke på noe kritisk vis, man vil bare føle seg dårlig i noen dager før det går over av seg selv, men intet normalt utrustet menneske kan leve under den type press som er helt normal livsstil i vår tid. Vi er bare aper, vi er ikke guder, og vi er ihvertfall ikke maur. Mentale skader som kommer og går er like forutsigbare som lårstrekk og blåmerker hos profesjonelle fotballspillere i dagens verden. Performativt sett må man jo forholde seg til enorme mengder inntrykk og emosjonelle påkjenninger hver dag. Det eneste relevante spørsmålet er hvordan man behandler sine fortløpende strekkskader og overflatesår i psyken. Hvilke er de gode, mental helse orienterte tiltak som virker forebyggende hver dag, litt som hvordan en frisk spasertur nesten alltid er den beste vedlikeholdsmosjon? Etter min mening bør man så snart man kan og så godt man kan utvikle og vedlikeholde en sunn skeptisk sans. Du skal ikke tro, du skal vite. Mesteparten av alt mennesker sier er enten bevisst bløff og løgn, som regel med vinnings hensikt, eller det er ubevisst “indirekte løgn” som kommer av at de tror på eventyr. Litt avhengig av hvem de er i din sosiale sirkel bør du sannsynligvis lytte til dem, men du har ingen plikt til å tro på dem. Man kan være en venn uten å være en idiot. Vi vet at alle pådrar seg nevrotiske tvangsforstyrrelser og emosjonelt stormvær. Som regel er det smartest å bare vente til det gir seg.
