Frivol betyr overfladisk, respektløs (overfor noe opphøyd), tvetydig, lettsindig eller umoralsk.
(Store norske leksikon)
Det er alltid interessant når jeg føler meg “ikke helt enig” med ordboka. Hvem faen er jeg til å omdefinere språket, liksom. Jeg oppfatter det å være frivol som de øyeblikkene når man slakker på reglene, er litt laissez-fare og omtrentlig i vendinga, ikke tar det så nøye, og den typen ting. Vi kan si at jeg oppfatter frivol atferd som synonym til udisiplinert atferd. Og jeg hater udisiplinert, sjuskete og slurvete atferd, definert som når folk leverer noe som er dårligere enn omtrent ti prosent bedre enn det beste de har fått til noen gang før i livet. Likevel synes jeg det er greit å slappe av og la ting flyte litt når det ellers er fritid og man ikke har noe viktig å gjøre. Døse i hengekøya. La humla suse. Hvorfor ikke? Det sløve er ofte det beste de gangene man har tid og råd til det. Frivolitet er ikke nødvendigvis noe negativt — mer en slags belønning som man unner seg selv i forhold til de performative standardene man vanligvis opererer med. Slappe av med god samvittighet.
Hva jeg imidlertid aldri under noen omstendighet tolererer er overfladiskhet. Hva sier jeg da? Vade retro Satanas. Med mindre du faktisk er fem år gammel eller har papir på at du er psykisk utviklingshemmet så er det en utilgivelig synd å være dum. Det er en satanisk synd mot skaperverkets integritet å være idiot. Men hva betyr det? Hvem er idiotene og hvorfor blir de sånn? Den korte definisjonen er at idioter er mennesker som tror de vet noe. Deretter baller det på seg. Det kan bli hvor komplisert som helst, men alt begynner i et elementært prinsipp som vi kan kalle idiotiets innslagspunkt: Det er den spesielle følelsen man får når man tror at man forstår noe, også kjent som såkalte aha-opplevelser. Som regel handler det om en naiv mangel på kritisk sans, og i de fleste tilfeller når folk sitter og prøver å forstå hvorfor ting gikk på trynet for dem ved den eller den anledningen og på den eller den måten, så kan de spore det tilbare til et øyeblikk da de trodde de forsto noe, men dette viste seg å være en feilvurdering. Det virket som en god idè der og da. Jeg høres kanskje streng ut når jeg sier det på denne måten, men jeg tilgir som regel alle – bortsett fra meg selv, som jeg jo har makt over – for idiotiet deres. Det er sånn de har blitt trent. Ingen displin, ingen ære, ingen standarder. Herregud. Hva kan man gjøre med sånt? Ikke mye. De er fortapte sjeler.
Salving, rituell anvendelse av salve som sakrament eller som velsignelse. Salving har sin opprinnelse i gamle kulturer i Midtøsten, der både personer og gudebilder ble salvet. I Det gamle Israel ble konger og prester salvet. Messias betyr «den salvede». I Europa ble konger salvet ved kroningen. I Norge skjedde dette for siste gang ved Haakon 7s kroning i 1906.
(Store norske leksikon)
Relevant for påskeuken er selvsagt ordet Kristus, som imidlertid bare er en latinisering, via gresk, av den samme jødiske kongetittelen “Mashiakh” som ordet messias er utledet fra, slik at det er bare “mer av det samme”. Akkurat dette med salving er en bisarr skikk som man må anta handler om å albue seg inn i maktens innerste sirkel med religiøse våpen som manipulasjonsteknikk, men alt er bare psyko ritualer folk konstruerer for å oppnå økonomiske fordeler for seg og sine. Inngangsnøkkelen er det vanlige folkelige vimset. Angst og nevroser. Dårlig samvittighet fordi man vet at man er en slask men man klarer ikke å forbedre seg. Uvisshet rundt hva “maktene” består i og til hvilken grad man kan påvirke skjebnen. Hva må til for å få folk til å kjøpe forsikring på grunn av skader fra ting som faller ned fra månen? Der har du omtrent religionssifternes dilemma. Bare bløff og løgn, men de henvender seg til et ekte psykiatrisk problemkompleks. Hvorfor vil noen la seg smøre inn med noe slags stinkende guffelure foran et publikum av lallende idioter? Han som fikk navnet og tittelen Haakon 7, konge av Norge, måtte finne seg i denne rituelle ydmykelsen fordi kirken ved det tidspunktet fortsatt hadde makt til å påvirke folks oppfatning om kongens legitimitet. Skal vi ikke mikse inn noe med en tornekrone også? Da Harald 5 tiltrådte var det tilstrekkelig med en såkalt signingsferd, hovedsaklig bare å reise rundt og vise seg frem i land og fylke. Det er jo det formelle statsoverhodet vi snakker om, som imidlertid befinner seg i en slags “symbolsk” sfære, langt hinsides den daglige driften av landet, med alle de politiske og juridiske forretninger som tilkommer. Hva er kongens jobb? Han lever egentlig bare “på vent” så lenge de politiske forholdene er normale, men i særlige krisetider – forrige gang da den tyske okkupasjonen inntraff – tilfaller den reelle makten til å ta viktige avgørelser på landets vegne kongen. Det var blant annet derfor tyskerne jaktet så hissig på Haakon 7 da han flyktet via Elverum og det ene med det andre. Det var noe bombing og skyting involvert. Det er jo forsåvidt jubileum for den affæren om noen få dager. Les litt historie, din slyngel.
Mens vi snakker om saken, det vi skal frem til i dag er diabolicum; rituell menneskeofring. Egentlig betyr det “gudsoffer”, men guden har for øyeblikket tatt bolig i et menneske, slik at man gjennom å myrde dette mennesket på en innviklet og rituell måte forløser gudsmakten fra sitt syndefulle fall ned i menneskenes snuskete liv. Dette er veldig gamle fantasier. Vi snakker om mange, mange tusen år. Minst helt siden vi har hatt sivilisasjon som det normative prinsipp for sosial organisering, men vi har ikke noe som motbeviser en hypotese om at det kan være mye eldre. Vi finner jo mange hundre tusen år gamle beinrester vi i prinsippet kan klassifisere som en svært gammel “cold case” hvor noen åpenbart ble utsatt for en overlagt drapshandling. Omstendighetene er selvsagt ukjente, men skjelettrestene beviser at overlagt drap var dødsårsaken i dette individuelle tilfellet. Noen ganger er det også hva vi kaller “overkill”. De ble drept svært grundig slik at vi enten snakker om en psykopat som liker å torturere folk eller så er det noe religiøst som har foregått. Det går jo an å se på beinrestene om skader har blitt påført før eller etter dødsøyeblikket. Uansett, vi skal ikke dvele ved de menneskelige grusomheters verdenshistorie, snarere tvert imot. (Du kan for eksempel starte med å plukke opp Jens Bjørneboes “Bestialitetens trilogi” hvis du er nysgjerrig på det temaet.) Påskeuken, som i de katolske land jeg forholder meg til kalles la semana santa – den hellige uken – har et diabolsk tema slik sett. Guden har tatt menneskelig skikkelse og nå skal han myrdes på rituelt og bestialsk vis slik at mytologisk forløsning kan finne sted og profetiene oppfylles. I den vulgære dagligtalen oppfattes diabolos – “av djevelen”, men egentlig “en som sprer løgn og falske rykter” – som motsetning til khristos – den salvede – som har kommet for å lede folket til sin frelse, men det er mer korrekt å si at dette tilsynelatende motsetningsparet eksisterer i kraft av hverandre. At det finnes en konge betyr at kongeofferet har blitt en aktuell mulighet. For eksempel pleide mayaene å drepe kongen når det var dårlige tider. En syndebukk skal man jo ha. Hva kan man gjøre? Gudene er tørste. De skriker som fugleunger etter kongelig blod.
