Mannsutvalget la fram sin apport her forleden. Konklusjonen er at menn taper på alle fronter i samfunnet. Kan det være grunnen til at det er stort sett menn som flokker seg rundt feministhateren Trump, at det er stort sett sinte menn som møter opp på folkemøter med armene i kors og nedovermunn når det er tema som bompenger eller plassering av et asylmottak i bygda. Det er stort sett menn som er i opposisjon mot nesten alt og alle som media – politikere – forskning og vitenskap . Står på torget og brenner diverse,
Det er menn som blir skoletapere. Det er menn som får større og større problem med å tilpasse seg et velordnet demokrati. Det er menn med høyreradikale tanker og ideer som taper på sjekkemarkedet, kan det være grunnen til at kvinner skygger unna freppere? Har ofte lurt på, men ikke fått svar. Finnes det seriøs forskning på at kvinner er smartere og mer intelligent enn menn?
(Hentet fra kommentarfeltet.)
Alle husker selvsagt at John Lennon & The Plastic Ono Band i året 1972 slapp en låt kalt Woman Is The Nigger Of The World — som opprinnelig var et utsagn Yoko Ono kom med under et intervju i 1968 men som altså fire år senere ble en “fengende” tittel, som først og fremst fanget oppmerksomhet fordi de brukte det såkalte n-ordet, som er tabu i Amerika, både den gangen og enda mer i dag. Blant annet av denne grunn slutter Google å samarbeide i søk på tittelen fra og med dette ordet. Hvilket er interessant, men ikke relevant. Man finner uansett frem til sangens wikipediaside og ingen kommer til å gi deg en på trynet bare fordi du siterer en sangtittel, men det er jo åpenbart problematisk å snakke om folk på denne måten, det vil si bruke et “giftig” vokabular som i sin tid ble designet for å være nedsettende og ydmykende overfor de man snakker om, og som folk vanligvis – altså utenfor “visse kretser” – reagerer tildels sterkt negativt på.
Mann eller bjørn? Vi flytter nå oppmerksomheten til en uformell spørreundersøkelse som visstnok har gått på TikTok i det siste, hvor man som kvinne skal ta stilling til om man heller vil møte en bjørn enn en fremmed mann når man er alene ute på tur i villmarken — og det er tildels sterk storm i vannglasset over at så mange kvinner heller vil ta sjansene sine mot bjørnen. Hva betyr dette? Har menn et dårligere rykte enn de fortjener? Mange synes det, men de er også menn så jeg vet ikke om de er habile i saken. Det virker ikke som om kvinner – selv de som heller vil møte mann enn bjørn – har noe problem med å skjønne hvorfor noen av dem velger bjørnen. Menn er jo alltid farlige for kvinner, mens bjørnen under normale omstendigheter vil være uinteressert i dem. (Det må imidlertid poengteres at vi snakker om den typen bjørner man kan støte på i USA, eller i Fastlands-Norge. De man møter på for eksempel Svalbard er jo av et helt annet kaliber.) Fra mitt synspunkt er dette komisk. Ikke selve spørsmålet om mann eller bjørn, men hvor fornærmet det går an å bli på vegne av “mannen” fordi såpass mange kvinner synes at fremmede menn er lumske, uberegnelige og farlige skapninger.
Saken er at hvis det er – la oss si – èn prosents sjanse for at man skal bli voldtatt av en fremmed mann man møter så vet man jo ikke på forhånd eksakt hvem av de hundre neste man treffer på som det dreier seg om, slik at man må av taktiske hensyn anta at det kan være hvem som helst av dem. I akkurat dette spørsmålet er det bedre å ta feil hundre ganger i forhold til de som er “snille” enn èn gang i forhold til han som er slem. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Det er vanskeligere for meg å forstå hvorfor man tilsynelatende tar det som en personlig fornærmelse – man føler seg “krenket som mann” – at et antall kvinner tar personlige sikkerhetshensyn som kanskje er i overkant strenge, men ikke urealistiske. Det er jo ingen paranoid vrangforestilling at vold i samlivet, partnerdrap og så videre nesten alltid er begått av menn mot kvinner; til en slik grad at hvis en kvinne blir funnet drept så starter politiet alltid med å kartlegge hvilke menn hun kjente og hva slags typer de er, fordi de nesten alltid har blitt drept av en mann i nær omgangskrets. Statistikken er som den er. Det finnes selvsagt kvinner som hater menn også, men de er ikke typisk utagerende overfor menn av den grunn, de er mer “avvisende” og uvillige til å bruke tid på noe som helst som involverer menn, hvilket unektelig er en mer konstruktiv måte å tilnærme seg problemstillingen på.
Kommentaren ovenfor ble lagt igjen her om dagen – var det i går? – av Bien, som så vidt jeg vet er kvinne. Det er mye å ta tak i her, men la meg begynne med det siste: Er kvinner smartere og mer intelligente enn menn? Nei. Jeg er jo mann — og det finnes ingen som er mer intelligent enn meg. Fordi dette er en så usedvanlig smart ting å si har jeg nettopp bevist også dette på effektivt vis. QED. Jeg vet ikke noe om forskningen på området, men mitt generelle – og anekdotiske – inntrykk er at kvinner lenge ligger st stykke foran i “aldersbetinget” intelligens, i den forstand at de typisk blir “mer voksne” tidligere og benytter seg effektivt av dette på forskjellig vis, men forholdet jevner seg ut i løpet av tredveårene, slik at når folk runder førti så er begge kjønn sånn omtrent like evneveike på alle fronter. Når det er sagt så må det imidlertid også tillegges at jeg for det meste ikke opplever kjønn som noen vesentlig mye mer meningsfull kategori å sortere folk etter enn rase, altså helt usaklig i alle andre sammenhenger enn de som involverer aktiv bruk av kjønnet. For eksempel er det jo på alle måter kjønnsdiskriminerende når man “behandler kvinner som kvinner” på arbeidsplassen og i andre “nøytrale” sammenhenger. Samtidig er såpass mange menn såpass katastrofalt evneveike kløner i forhold til alt som har med “leken flørting og sensualitet” å gjøre at det er nesten bedre når de er kleine riddere med formelt språk, stivt ganglag og rykkete kroppsbevegelser enn når de slapper av og gjør seg komfortable i forhold til å stå litt for nært, berøre deg litt for mye, og det ene med det andre.
På den tiden da Yoko Ono formulerte dette med woman=nigger – altså i året 1968 – ble kvinner faktisk behandlet som “andrekjønnet” på alle områder av samfunnslivet. Diskrimineringen var universell og systematisk. Nesten alt vi tenker på som “kvinnebevegelsen” kom først på 70-tallet (selv om det naturligvis fantes mange feministiske tiltak også i “oldtid”, uten at vi her og nå skal ramse opp noe) og de har lagt ned et betydelig politisk arbeid i å frembringe de resultatene som foreligger i dag. Forholdene i Norge er “ganske bra” sånn sett, men helt på trynet i andre deler av verden. De er så å si fortsatt på 60-tallet i kjønnspolitikken sin, om ikke enda verre. Vi hører noen ganger om et “tilbakeslag” både i Norge og i andre typisk “vestlig liberale” samfunn — det vil si at mannen er visstnok det nye andrekjønnet nå. Sitatet ovenfor inneholder flere av de velkjente påstandene. Er alt dette sant – slik det typisk blir fremstilt – og kan det i så fall forklares som en (forhåpentligvis utilsiktet) konsekvens av feministisk aktivisme? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har selv aldri opplevd det slik og jeg synes ærlig talt synd på de evneveike fjøsnissene som gjør det. Hva er greia deres? Det finnes ikke noe mindre mandig enn å være sutrete. Jeg kan huske at kvinnebevegelsen hadde et slagord som sa “tørk tårene og knytt nevene” men jeg tror dette kanskje er et upassende råd å gi menn, selv om de eventuelt føler seg undertrykt og forulempet – krenket som mann – av de allmektige kvinsa.
