Revolusjon er en endringsprosess som er grunnleggende og foregår i løpet av meget kort tid. Uttrykket brukes særlig om politiske, sosiale og økonomiske omveltninger, som den franske revolusjonen i 1789. Av og til brukes revolusjon også om omveltninger i intellektuelle systemer. Man kan for eksempel snakke om vitenskapelige og kulturelle revolusjoner. Siden «grunnleggende endring» og «kort tid» er upresise begreper, kan det være vanskelig å gi «revolusjon» en klar avgrensning. Det synes å være en tendens til at kriteriene blir stadig mindre strenge. Selv omskiftninger som er nokså «overfladiske», for eksempel statskupp, hvor det stort sett dreier seg om skifte av makthavere, eller endringsprosesser som er raske, men kontinuerlige, som for eksempel utviklingen i synet på sex, kalles ofte revolusjonære. En så vid bruk av uttrykket revolusjon er ofte ikke ment å være beskrivende, men skal gjerne tjene et rettferdiggjørende eller dramatiserende formål.
(Store norske leksikon)
For å bedre forstå utviklingen i nyere tid kan det være en fordel å dele opp tidsepoken i et antall “blokker” av for eksempel tiårsperioder. Den viktigste uttalt historiske begivenheten vi alle er knyttet til er utvilsomt “verdensfreden” – veldig relativt sett – som fulgte etter slutten av Den andre verdenskrig, da meningen var å “forene nasjonene” blant annet gjennom tiltaket Forente Nasjoner (FN) i et felles prosjekt for å rydde opp og konfrontere menneskehetens fremtid på en bedre måte enn gjennom fiendskap, konkurranse og gjensidig utnyttelse. Jeg ber forsåvidt aldri noen om unnskyldning for at jeg er eurosentrisk til beinmargen, ofte på en sjåvinistisk og fordomsfull måte, men det er etter min mening selvinnlysende at “fred i Europa” er elefanten i rommet når vi diskuterer et tema som verdensfred. De europèiske nasjonene ligger langt foran alle andre i alt som teller innenfor emneområdet “menneskelighet”, særlig innenfor spesialområdet ondskap. Mange har prøvd å markere seg på ymse vis med alskens uhyrlig bestialitet både før, under og etter Europas storhetstid, og selv om vi ser alle disse og ikke mener å si noe til deres forkleinelse eller mangel på fullkommenhet er det likevel en udiskutabel sannhet at alle verdensrekordene for menneskelig ondskap tilhører Europa. Vi er best på å være verst. Vår vei er den kortest mulige vei til helvete.
Amerikanerne startet i utgangspunktet opplegget sitt i opposisjon til det typiske europèiske opplegget på den tiden, med “opplyst enevelde” som en ustabil politisk konspirasjon etter freden i Westfalia, organisert rundt et klassesystem hvor såvel privilegiene var arvelige som deres motsetning fattigdommen. Det var viktig for det unge USA å markere seg som “noe helt annet” (de kulturelt opplyste kan tenke på Monty Python og deres linje and now for something completely different) enn “den gamle verden” med all sin dekadanse og grusomhet. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes. Amerika har begynt å gjøre krav på verdensrekorder både som global maktfaktor og som noe slags narcissistisk selvforherligende opplegg for “nasjonal inspirasjon” som går langt hinsides alle andre i både symbolbruk og psykotisk “begeistring” for greia. Dette er ikke noe nytt fenomen i USA; det startet umiddelbart etter frigjøringskrigen mot Storbritannia på 1770-tallet og fortsatte gjennom Monroedoktrinen av 1823 da den daværende presidenten James Monroe utformulerte et strategisk opplegg for å motvirke “europèisk kolonialisme” innenfor hele den amerikanske interessesfære, som den gangen ble forstått som kontinental, det vil si det omfattet både nord, mellom og sør – samt den karibiske regionen – så langt som “Amerika” angår. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes, ikke minst fordi USA gjennom sin rolle som “verdenspoliti” selv har blitt en de facto kolonimakt, noe som ikke minst ble gjort obskønt tydelig i form av Vietnamkrigen, som bringer oss til dagens tema: Den britiske invasjonen.
USA har aldri stått så sterkt i verden som i årene umiddelbart etter Den andre verdenskrig — og ingen steder så sterkt som hos britene, som jo var (og er) forent i språk og det ene med det andre. 50-tallet var et “gjenoppbyggingens” tiår for alle som ble rammet av krigen 1939-1945 og finansiell bistand fra USA var svært viktig for svært mange. Det var slik amerikanerne etablerte seg som supermakt. Dette samlebåndet av økonomisk velvilje var hva som etablerte “amerikansk kultur” – sang, dans, musikk, “showbiz” – som dominant i de (relativt sett) nye mediene fjernsyn og radio. Det er vanskelig å forklare fenomenet rock’n’roll uten å snakke om Bell Labs og deres 1956 nobelpris for transistoren, som på kort sikt gjorde det kostnadsmessig forsvarlig for flere å eksperimentere med “elektriske uttrykk” innenfor kunsten. Uansett var britene “sultne” i forhold til den moderne verden, slik dette begrepet ble tolket av amerikanerne. Britene sugde kulturuttrykkene fra USA til seg og omfortolket dem innenfor en “britisk” sosial virkelighet, som ennå på den tiden var mer klasseorientert enn den amerikanske. De nye musikkuttrykkene ble definert som revolusjonære og et uttrykk for “opprør mot det bestående” over stort sett hele verden, slik at når vi kommer til 60-tallet har vi essensielt sett en hel generasjon som har “vokst opp i skyggen av Den andre verdenskrig” og som lengter etter noe annet enn det som gjorde de to generasjonene umiddelbart før dem så fullstendig fette sinnssyke. Tid, sted og omstendigheter forøvrig konvergerer i samlingspunktet “den nye musikken” som har blitt muliggjort av “den nye teknikken”.
På slutten av 50-tallet var det ingen som trodde at rock’n’roll noensinne ville bli noe annet enn en forbipasserende musikalsk trend på linje med foxtrot og charleston, men de undervurderte de større livsomstendighetene rundt seg og deres kraft til å påvirke kunsten (og forsåvidt andre veien også). Den andre verdenskrig var først og fremst en svært horribel og traumatiserende ting som har satt dype spor etter seg på måter vi ennå ikke helt forstår rekkevidden av (selv om vi forsåvidt kan observere konsekvenser etter Den andre verdenskrig utspille seg på bakkenivå den dag i dag). “Den britiske invasjonen” – (første bølge) – handler om et amerikansk kulturuttrykk som ble oppfanget og destillert av briter som siden gjeneksporterte varen tilbake til USA i form av The Beatles, The Kinks, The Animals, The Who, The Rolling Stones, med flere. Dette var selve “det swingende 60-tallet” hvor intet sted i universet var mer hipt enn London. Det er bare et tiår i tid som skiller Elvis i 1958 fra Led Zeppelin i 1968, men det er et lysår innenfor studioteknikk og lett tilgjengelige produksjonsmidler for musikkutrrykk. Det kan ikke engang sammenlignes på noe rettferdig realitetsgrunnlag. “Den andre bølgen” av britisk rock kan sammenfattes som “Deep Black Zeppelin” og den gjorde et minst like kraftig inntrykk på sitt amerikanske publikum. Siden har det såvidt meg bekjent ikke vært noen tredje bølge, men det er heller ikke nødvendig. De skjønner poenget nå. Dette er musikk men det handler ikke bare om musikk. Det er en revolusjon på det kulturelle nivå som drives mer av hva som er teknisk mulig enn hva som er estetisk ønskelig. Ved dette tidspunkt stanger vi mot grensene av hvor fort, hardt og intenst det går an å spille musikk. Hvem som helst som har tilgang til en PC har i realiteten tilgang til studioteknikk som ville krevd millioninvesteringer på 60-tallet.
