Egil Skallagrimssons holmgang mot Berg-Onund. Maleri av Johannes Flintø.
Overskriften er siste linje fra den norske oversettelsen av dette diktet. Det han sier like før er: Fra latterens hjem bar jeg diktet frem. Jeg kan ikke på rams alt Egil Skallagrimsson har skrevet men jeg husker ganske mye. Han var en interessant type. Man kan si at Egil var islending siden han ble født på Island (vær trygg på at dette da også er noe islendinger sier) men han hadde hva man nå kaller innvandrerbakgrunn. Begge foreldrene hans var født i Norge, men det var noe bråk med Harald Hårfagre som ballet på seg til en slik grad at de måtte flykte. Vi kan si at islendingesagaene generelt sett handler om de første par generasjonene av etterkommere etter flyktninger som kom til Island, men de er skrevet et par hundre år senere. Mye handler også om Norge. Det er interessant litteratur som anbefales.
Hvorom allting er, vi skal her og nå bare se på det som overskriften sier.
Når og hvorfor kan man regne med at alle forstår hvert ord av det som blir sagt?
Etter min mening aldri men jeg er kjent for å ha noen uoptimistiske tendenser noen ganger. Jeg liker å dobbeltsjekke ting. Særlig beskjeder. Kommer de frem? Blir de forstått? Slike ting. De som noen gang har hatt personalansvar for noen titalls mennesker forstår hva jeg mener. Du skal ikke anta at de forstår hva du sier. Det er alltid enklere å korrigere misforståelser før planen iverksettes. Som regel også billigere.
Noe som irriterer meg litt er når disse som er så sentimentale om Norge mitt kjære land ikke vet fetta om norgeshistorien. Niks og nada. Alt de har en noen slags mumling om Bjørnstjerne Bjørnson og barske menn som vandret ensomme ut i isødet. Herregud. Ikke rart det går til helvete med ungdommen. Vi lyver jo for dem. Kanskje ikke med direkte ond vilje, men i det minste på den måten at vi ikke kvalitetssikrer den informasjonen vi meddeler videre til dem. La oss si det er en unnlatelsessynd. Det er i utgangspunktet ikke vanskeligere eller mer krevende å tilegne seg korrekt informasjon enn det er å godta all mulig slags sprøyt som folk sier. Ihvertfall ikke rent teknisk sett. Vanskelighetene består i å innse at man tar feil. At man må være villig til å ofre noen følser som man har så inderlig kjær.
Nærmest uansett hva man observerer i denne verden er det mer enn nitti prosent sannsynlig at det førsteinntrykket man danner seg er galt. Imidlertid er dette alt man har å jobbe med inntil det kommer flere og bedre data. Informasjon som ikke blir oppdatert vil snart bli utdatert og de som tviholder på utdatert informasjon vil snart møte veggen. I overført betydning eller i mer direkte forstand, for vi lever ikke lenger i en verden hvor man kan slippe unna med daffe holdninger til etterrettelighet og etterprøvbarhet i det idèmaterialet som man bygger på når man tar sine beslutninger. Det har blitt for enkelt å dobbeltsjekke ting. Løgner har aldri hatt kortere levetid enn nå, selv om spredningspotensialet deres har økt drastisk. Et mer kritisk publikum er noe som vil fremtvinges av seg selv, av ren nødvendighet, fordi det nå svever så mange og så urimelige påstander rundt der ute at ingen lenger har tid til å lytte til “alle sider av en sak”.
Egil Skallagrimsson komponerte diktet som er linket ovenfor som en gave til Eirik Blodøks. Dette skjedde om natten mens Egil satt fanget i York, hvor Eirik var konge på den tiden, og ventet på å bli drept dagen etter. De var ikke gode venner de to. Men som skikken var den gang måtte en fyrste gi en likeverdig gave når noen skjenket ham et velkomponert dikt til hans ære — og dette var et godt stykke hinsides vanlig standard for hva man kunne forvente fra noen skald, så Eirik hadde ikke annet valg enn å la Egil gå. Islendingen Bergsveinn Birgisson – også en forfatter verd å lese – mener at diktene fra den gangen var ment å bli “rytmisk fremført” med tromming eller tramping for å markere takten og allsang i omkvedet. Jeg synes ikke det virker som en urimelig påstand. Som nåtidens ræppere. Imidlertid har jeg et lite oppheng i den siste linjen, det vil si denne bloggpostens overskrift. Så alle må hvert ord forstå. Hva er det han mener å si? Hva er “latterens hjem”? Jeg tror han mener å understreke at diktet må forstås som nid. Satire. Han hyller ikke Eirik, han disser ham.
