Mitt inntrykk av ADL – Anti Defamation League – i USA har vært så som så mange ganger. Ikke all kritikk av Israel er antisemittistisk av natur og man har lite politisk fortjeneste å hente på å fordømme enhver den som engang så mye som hvisker noe om at alt kanskje ikke er helt tipp-topp i forholdet mellom israelere og palestinere. Det er noe med at den sterkeste part i et slagsmål er den som har det moralske ansvaret for å bringe fiendtlighetene til opphør. Palestinere har mange saklige klagemål som bør lyttes til. At noen taler palestinernes sak betyr ikke dermed at de planlegger å ødelegge den israelske staten og myrde alle jøder. Det finnes nyanser på skalaen mellom Zvi Zamir og Reinhardt Heydrich, for å si det slik.
ADL har imidlertid fått en talentfull leder i Jonathan Greenblatt. Uansett hva slags operasjon man driver, fra en enslig slusks privatøkonomi til finansministeriet i et stort land, det handler om å gjøre det beste man kan få til med de ressursene man har til rådighet. Til sist er det uansett resultater alt handler om. ADLs arbeid er politisk av natur. Gode politiske resulater forutsetter at man blir tatt alvorlig og lyttet til av de som tar politiske beslutninger. ADL ble stiftet – først under navnet B’nai B’rith – for ganske nøyaktig 109 år siden, i september 1913, i tilknytning til prosessen mot Leo Max Frank (1884-1915), som endte med at han ble lynsjet etter mistanke om drap på en 13 år gammel jente som jobbet på en fabrikk hvor han var oppsynsmann, i Atlanta, Georgia. ADLs formål er å jobbe mot antisemittisme i det amerikanske samfunn og internasjonalt, gjennom opplysningsarbeid og politisk påvirkning.
Det er sannsynligvis umulig å forestille seg hvordan det oppleves for noen å bli hatet bare fordi man har trukket et lodd i livets lotteri som gjorde at man ble født som jøde. Vi som ferdes med norsk pass møter som regel aldri noen problemer ved noen slags grenseoverganger eller politikontroller noe sted i verden. Norge? Fredelig sted. Det var noe aggresjon for tusen år siden men ting har vært rolige siden da. Å være rik, nordisk og hvit har sine privilegier. Det må imidlertid være vanskelig å forholde seg til den mørke historiens skygge som hviler over det å ha jødisk identitet, enten man er israeler eller statsborger i noe annet land. Jeg klarer ikke helt å fatte det. Tidlig i oppveksten bladde jeg i bøker som handlet om Den andre verdenskrig, eller krigen som man bare sa den gangen. Siden har det jo vært mange kriger. Noen av disse bøkene hadde bilder. Nakne, avmagrede menneskelik lå stablet opp som tørrfisk langsetter brakkeveggene i konsentrasjonsleirene. Folk brukte hjullaster for å dumpe dem nedi massegraver. Fæle ting. Fæle mennesker. Fæl verden hvor slikt kan skje.
Noe annet jeg husker er olympiaden i München i 1972. Jeg var ni år den gangen og interesserte meg for vektløfting. Leif Jensen vant gull for Norge. Det var stor stas. Knut Knudsen vant også, i sykkelløp. Man fikk ikke kjøpt “guttesykler” med bukkestyre den gangen så vi skrudde løs det styret vi hadde og snudde det slik at det lignet mer på racersyklene. Så syklet vi omkapp. Det gikk ikke alltid bra. Noe annet som heller ikke gikk bra under olympiaden i 1972 var at terrorgruppen Svart september kidnappet og drepte tilsammen elleve idrettsutøvere fra Israel. Fjersynsbildene gikk over hele verden i sanntid, fordi dette var den første olympiade med direktesendt fjernsyn. Den olympiske komitè valgte imidlertid å fortsette med lekene, fordi, som de sa, noe annet ville vært ensbetydende med å gi terroristene seieren. Dette skapte imidlertid stor harme blant israelere og var utvilsomt med i beslutningsgrunnlaget da Mossad bestemte seg for å spore opp og henrette alle som de klarte å knyttet til denne aksjonen, særlig selveste lederen, Ali Hassan Salameh.
Slik gikk det til at marokkaneren Ahmed Bouchiki ble drept med tolv pistolskudd på Lillehammer den 21. juli 1973, foran øynene på sin gravide kone. Noen – ingen vet hvem – hadde tipset Mossad om at Ali Hassan Salameh skjulte seg i Norge under falsk identitet og jobbet som kelner ved Skogli Badesanatorium på Lillehammer. Følgelig satte de raskt sammen en gruppe som ble sendt til Norge for å ta seg av saken, og etter å ha spanet på Bouchiki i et par dager gikk de til aksjon og drepte ham mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin kone. Derfra og ut gikk imidlertid operasjonen deres mildt sagt i vasken. Ikke bare hadde de drept feil mann, basert i en overfladisk likhet av utseende, men tilsammen fem av agentene – imidlertid ingen av de som brukte våpen – ble pågrepet og trukket for retten i det som den gangen var så stort et mediasirkus som noen hadde sett. Men de fleste har glemt alt dette nå.
Siden gikk det drøyt tyve år før noen påpekte at Bouchikis enke aldri hadde fått noen form for oppreisning eller erstatning, verken fra Norge eller noe annet land, for det som skjedde på Lillehammer i 1973. Dette ble tatt tak i og medførte at enken og datteren, samt en sønn fra et tidligere ekteskap, fikk erstatning for drapet fra Israel, samt billighetserstatning fra den norske staten. Israelsk politikk er å aldri kommentere det sikkehetstjenesten deres gjør så det har aldri kommer noen offisiell bekreftelse på at det var de som stod bak aksjonen, men den tidligere Mossad-offiseren Mike Harari skal visstnok ha uttalt i israelsk presse at det var de som føkka opp denne saken og at de beklager dette, men sånn blir det noen ganger når man er i krig. Feil blir begått. Man får bare leve med det så godt man kan.
Internasjonalt regnes bruk av ordet “kulturmarxisme” som en underhånds referanse til den store jødiske verdenssammensvergelsen. Bare nynazister snakker om kulturmarxisme. Tanken er den samme som den alltid har vært, at hele forjævliseringa av samfunnet kan spores tilbake til jødiske media-kontrollerende bankfolk og deres spyttslikkende lakeier her i vesten, særlig alle sosialdemokrater. Globalisering og ny verdensordning – altså “nasjonenes oppløsning” til fordel for et multikulturelt samfunn – betraktes som en konspirasjon innstiftet med det formål å utrydde den hvite rasen. Det er naturligvis ikke klokt for en femøring, men sånn tenker man i disse kretsene. Ære være alle de som jobber mot antisemittisme og andre former for rasisme ut fra offerets ståsted, men hvis dette skal monne må normale hvite mennesker komme på banen og markere tydelig at nynazisme ikke typisk er noe “hvite mennesker” driver med. Det er bare et fåtall galninger som har mere hestepære enn lyspære oppå skuldrene sine. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å være redd for de hvite. Skjønt man kan ikke klandre dem for å være skeptiske. De hundre gangene det går bra oppveier ikke for den ene gangen det ikke går bra.
