Da vi var barn og gjorde noe galt fikk vi tilsnakk. Hvis vi som voksne gjør noe galt blir det omsnakk. Verden går fremover.
Man møter ikke ofte mennesker som virkelig gir faen. De fleste som sier at de ikke bryr seg prøver bare å gjøre seg interessante og “edgy” foran et ekte eller innbildt publikum. Jeg tror måten mennesker kommuniserer med internettet er i ferd med å skape en helt ny og radikal mennesketype som er mer performativt orientert og mindre opptatt av å være “ekte”. I vår tid handler det om å skaffe seg oppmerksomhet med alle midler. Hvis man ikke har et stort antall følgere er man uten betydning. Man er et null.
Blogging er ikke akkurat det hippeste man kan drive med på nett. Dersom følgere er alt man søker er det sannsynligvis bedre å etablere seg på tiktok, som jeg må tilstå ikke helt appellerer til meg. Kjæresten min bruker tiktok. Jeg har kikket over skulderen hennes noen ganger og det meste jeg ser virker fullstendig meningsløst, men det får henne til å le så da er det i det minste godt for noe. Selv legger hun ut korte videosnutter hvor hun mimer til memer, så å si, som regel velkjente linjer fra diverse telenovelas som går på fjernsyn i Colombia. Flere hundre tusen følger henne. Det er ganske koko. Det er lett å glemme hvor stort det spanske språket er. Og hvor lite det norske.
Markedsverdien av en internettbasert operasjon handler om oppmerksomhet. En som har mange følgere kan selge reklameplass i opplegget sitt. På denne måten beveger ting seg i retning av det nærmest uleselige (eller ikke-severdige) på grunn av all reklamen og det de såkalte influenserne ender med å være er agenter for et utvalg produkter som profesjonelle pushere plasserer der de tror et betydelig antall mulige kunder vil se denne reklamen. Det har oppstått en situasjon hvor “plattformer” stiller seg til rådighet for “innholdsprodusenter” uten at de som leverer plattformen har noe som helst slags redaktøransvar for hva slags innhold som blir produsert. Dette forklarer jo noen ting. Blogg.no har for eksempel ingen moderator. Her finnes intet politi. Alt handler om pushing av varer og tjenester. Anarkokapitalisme i frislepp.
Jeg ville neppe brukt YouTube hvis jeg ikke hadde muligheten til å kjøpe premiumfunksjonen, det vil si at jeg betaler 120 kroner i måneden for å slippe reklame. Det er det verdt. Man får litt samme følelsen på nett som med postkassen på 90-tallet. Hvis man ikke aktivt reserverete seg mot “uadressert post” ville man motta en massiv mengde unyttig papir hver dag. Sist gang jeg bodde i blokk hadde de en egen søppelkasse bare for dette og den var plassert rett ved siden av postkassestativet. Alle kunne se at det meste gikk rett nedi der. Allikevel var det faen ingen ende på hvor mye papir som gikk gjennom dette “samlebåndet”. De fleste kastet all reklamen rett i søpla uten engang å se nærmere på noe av det. Slik ser nihilisme ut i den materielle verden. Sløseri er det operative begrep.
Nyliberalisme (som noen kaller markedsliberalisme) er en slags bisarr form for kjøpmannsfascisme. Alt handler om samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Nylig så jeg avbildet en morsom grafitti: El neoliberalismo nace y muere en Chile. (“Nyliberalismen ble født og skal dø i Chile.”) Som alle vet begikk el generalissimo Agusto Pinochet statskupp mot den lovlig valgte presidenten Salvador Allende i Chile den 11. september 1973, med både taktisk og strategisk hjelp av CIA. Siden fulgte den vanlige terrorfasen, hvor et ennå mye omdiskutert antall mennesker ble arrestert, torturert og myrdet, eller de bare “forsvant” midt om natten. Men etter at de hadde kvittet seg med den lokale trusselen fra ventreradikale, homoseksuelle, kunstnere og andre degenerative elementer i samfunnet var det endelig klart for å innføre full rulle i det okonomiske opplegget. Frihet. Nå skulle alt bli bare bra. The Chicago Boys (som de ble kalt) var på saken.
Statskuppet i Chile genererte et antall flyktninger. Noen av dem kom til Norge. En håndfull av disse — eller rettere sagt, barna deres — var omgangsvenner av meg da jeg bodde i Oslo på 80- og 90-tallet. De snakket lite om Chile. Hvis man har noenlunde normalt fungerende sosiale antenner merker man jo om et tema er upassende så jeg pleide aldri å pushe saken selv om det interesserte meg å høre om forhold i andre land fra kilder som hadde organisk innsikt i situasjonen. Det blir liksom noe helt annet enn å lese en nyhetsreportasje. Generelt sett har jeg inntrykk av at flyktninger — selv om de “bare” er økonomiske flyktninger — ikke liker å snakke om situasjonen i hjemlandet. Bortsett fra de som finner kjærlighet i fremmede land er det jo nesten aldri noen god grunn til at man rømmer hjemmefra. Nordmenn som flyktet til Sverige under Den andre verdenskrig bar også sannsynligvis på mye sorg og uvisshet som var dårlig egnet til lettvint sosial konversasjon, og det er som kjent vanskelig å snakke om tema som man føler sterkt rundt uten å enten fremstå som sutrekopp eller noen slags hatefull kødd.
Sosiale saker koker ofte ned til menneskesyn. Et artig fenomen med oss mennesker er at jo mer like vi er, jo mer utålelige blir de forskjellene som gjenstår. Det er lettere å forholde seg til noe som er helt på trynet enn til noe som er nesten bra nok. I det praktiske dagligliv arter dette seg som en tendens til å “gi råd” om hva andre mennesker “burde gjøre” for å bevege seg mer i retning av perfeksjon. Men bare hvis man har noe slags vagt håp om at dette nytter. Det finnes filtere. Ting man aldri under noen omstendighet vil gjøre. Folk man aldri under noen omstendighet ønsker å forholde seg til. Alle har standarder for slikt. Noen ting har man bruk for. Andre ting er søppel. Sånn er realitetene. Ingen har tid til å gjøre alt de skulle ønske å gjøre i dette livet, man er nødt til å prioritere. Derfor er det mer effektivt å ghoste de som har så mange feil ved seg at de er uforbederlige. Slik sett er verden full av ikke-personer. Enhver form for kontakt med dem er bortkastet tid. De har sin egen skjebne og den berører ikke din. Slik oppstår begrepet toleranse i praksis. Man bare styrer forbi hverandre uten å engang anerkjenne hverandres eksistens. Klarer man ikke å tilegne seg denne egenskapen vil man neppe trives med å bo i en by.
Man legger merke til at mennesker oppsøker “kos” på nettet, foruten at de anskaffer ymse slags dyr som de opplever “vennskap” med. Det er ensomhetens angstskrik mens vi venter på å dø. Menneskehetens postmoderne tilstand er noen temmelig føkka greier. Reklamen blinker som juletrebelysning mens vi går rundt en danglebærbusk og kjøpefesten dundrer som kanonadene under Den første verdenskrig. Livet er ikke bare en fest, det er også en dans på roser. Nærmere bestemt nevroser. Alle har en gang vært et nysgjerrig og optimistisk barn som ikke visste noe om livets sorger. Siden kom fremskrittet. Blant det vi kaller kultursykdommer (for eksempel fedme og narkomani) bør vi også regne paranoid psykose, det vil si langvarige vrangforestillinger om selvet og verden. Det er ikke ualminnelig å betrakte seg selv som ganske vesentlig mye mer kompetent og bedre informert enn det man virkelig er, noe man aldri forstår fordi disse vrangforestillingene aldri behøver å bli utsatt for virkelighetstesten. Uansett hva slags syke idèer man har er det enkelt å finne støtte for dem på nettet. Det er mange som mener det samme som meg. Dette er forsåvidt ganske velkjente psykologiske mekanismer, men de er mildt sagt litt ute av kontroll nå for tiden. Man kan fornærme og trakassere folk på en måte som ville vært bent frem utenkelig ute i den virkeligheten hvor kroppen vår lever og dør. I den grad det finnes noe “åndenes rike” utenfor fantasien så er dette internettet. La oss kalle det en betaversjon av helvete.
