Det meldes at pave Francis nå har formelt sanksjonert velsignelser av samkjønnede partnerskap (mens ekte ekteskaps skap fortsatt bare kan inneholde motkjønnede par). Hva skal man kalle dette? Fremskritt? Herregud. I to tusen år har menn i kjoler surret rundt i Vatikanstaten og fantasert om å “tjene herren”, ta imot hans nåde og det ene med det andre. Tolket innenfor en horisont av psykoseksuell spillteori er det vanskelig å finne noe mer homo enn kristendom. Seriøst. Den eneste kvinneskikkelsen av betydning innenfor opplegget deres er jomfru og denne standarden av kyskhet forlanges og forventes av den kristne morsrollen, som jo er kvinners funksjon innenfor et patriarkat. Ikke den eneste, men den viktigste. Som alle vet er et stort antall feminine gudinner i diverse hedenske religioner “treenigheter” av den biologisk enkle grunn at alle kvinner lever gjennom tre aldre, som grovt sett er før, under og etter mensturasjonsårene. Utlagt betyr dette at ungpiker er handelsvarer, kvinner i fruktbar alder er avlsdyr, før kvinner fra og med overgangsalderen går over til å bli husslaver — mens mannen er alltid sjef. Gud er jo mann, ikke sant? Saken er derfor både biff og karbonade. Naturen her på jorda gjenspeiler Guds himmelske herlighets visdom. Halleluja og amen. Skulle det være noe mer du lurer på kan du bare studere skriften.
Kampanjen for å snu språket bort fra den seksuelle fokus som ligger i det foreldede begrepet “homoseksualitet” var ironisk nok mer eller mindre fullført da tiltakene mot AIDS fremtvang neologismen menn som har sex med menn (men som kategorisk avviser at de er homofile) som en spesifikk risikogruppe i forhold til HIV-smitte. Alle vitsene som ble slått rundt dette fenomenet den gangen er ikke morsomme lenger, men selve problemets kjerne eksisterer fortsatt: Begrepet homofili oppfattes som umandig, selv om det beviselig finnes en helt egen gruppe av svært homsete homser som dyrker “det mandige” langt inn i parodiens landskap. Det misogyniske ligger på lur et eller annet sted her. Mange menn liker jo ikke kvinner verken på den ene eller den andre måten. De trives best i ymse slags “mannsforbund” hvor de slipper å måtte forholde seg til dette imperfekte “andrekjønnet” og heller kan dele alt de er og har med kameratene. Hva skal man tenke om dette? Vi har forsåvidt begrepet “homososial” som begrep for de som foretrekker å vanke sammen med individer av sitt eget kjønn, men det er ikke i utstrakt bruk og folk har en tendens til å være skvetne rundt ethvert ord som begynner med “homo” så jeg er usikker på om det vil bli korrekt oppfattet og forstått. Dessuten er jo 99,99% av alle sosiale situasjoner i utgangspunktet “aseksuelle” i både intensjon og dynamikk, så hva skal poenget være med å introdusere begrepet menn som foretrekker menn for alle andre formål enn de seksuelle?
For noen år siden gjorde jeg meg upopulær blant alle da jeg foreslo at det å ha “en seksuell legning” – men ikke mer spesifisert enn dette – i prinsippet burde stilles opp som motsetning til det å være “seksuelt forknytt og nevrotisk”, slik at motsetningsparet blir seksuell/aseksuell heller enn hetero/homo. Det ser for meg ut som en mer fornuftig skillelinje å forholde seg til. Spørsmålet er jo ikke “hvem man foretrekker å vanke sammen med” men “hvem man foretrekker å ha sex med”. Vi kan si at paven gennom sin deklarasjon nå på mandag oppdaterte det katolske opplegget til de rådende forholdene på kjønnsmarkedet, slik at enhver som ønsker å inngå “forpliktende seksuelt partnerskap” av monogam – eller seksualmonopolistisk – karakter skal være klarert for kirkelig aksept og velsignelse. Selvsagt har ikke dette blitt like godt mottatt av alle katolikker. Dette med kjønn og karakter er jo et problematisk område av livet. Hvis man ikke har “en seksuell legning” kan hele greia blir hvor klein som helst, med kaldsvette, manglende selvtilit og det ene med det andre hver gang temaet kommer på bordet. Det kan virke som om mange “flykter inn i et monogamt partnerskap” like mye for å unnslippe seksualangsten som for å utvikle noe spesielt sammen med noen som man trives med. Sånn sett stiller jeg meg litt mistenksom til pavens motiver. Kirken er jo først og fremst et forretningsforetak. De tjener store penger på alskens nevrotikk blant mennesker, ikke minst deres seksuelle nevroser. Sånn er livet. Slitsomme saker men et klart bedre alternativ enn alle andre kjente muligheter som eksistrerer. Er det bra at paven “strekker ut en hånd” til de homofile på denne måten? Det vet jeg ikke noe om. For meg er det først og fremst komisk. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for.
