Nikolaus «Klaus» Barbie (født 25. oktober 1913 i Bad Godesberg, død 25. september 1991 i Lyon) var en tysk krigsforbryter og sjef for Gestapo i Lyon, der han stod bak drap, tortur og deportasjoner som skaffet ham tilnavnet «slakteren fra Lyon». Etter andre verdenskrig ble Barbie rekruttert av de amerikanske myndigheter for arbeid innen kontraspionasjen Counter Intelligence Corps (CIC). Barbie fikk forhøre fanger på amerikanske baser. I 1951 fikk Barbie hjelp av CIC til gå under jorden og flykte til Bolivia, der han bosatte seg i hovedstaden La Paz under navnet «Klaus Altmann». I oktober 1957 ble han boliviansk statsborger. I 30 år levde Barbie i skjul i Bolivia, der han bisto flere diktaturregimer med opplæring i tortur og avhør av opposisjonelle. I juli 1980 grep Luis Tejada med støtte av Barbie makten i landet med «kokainkuppet». Maskerte gruppemedlemmer fartet hovedstaden rundt i ambulanser, henrettet dissidenter, inntok regjeringsbygg og plyndret butikker og varehus. Forbrente, kastrerte lik av venstresidens politikere lå slengt i gatene, mens kokainselgere ble sluppet ut av fengslene og organisert i en paramilitær gruppe til støtte for de nye makthaverne. Barbie ble utnevnt til æresoberst i den bolivianske hær; men da det i oktober 1982 ble innsatt en ny, sivil regjering, var det ikke lenger bruk for ham. I januar 1983 ble Barbie tiltalt for svindel, og dagen etter vedtok Bolivias regjering enstemmig å utvise ham. 4. februar 1983 dro han med fly fra La Paz til Cayenne, hovedstad i Fransk Guyana. I en hangar på flyplassen leste en dommer tiltalen opp for ham. I 1987 ble han dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og deportasjon av 800 jøder og motstandsfolk til Auschwitz. Fire år etter domfellelsen ble han rammet av leukemi og døde 77 år gammel i sin fengselscelle.
(Wikipedia)
Det koster omtrent ti tusen norske kroner å fremtille en kilo kokain — gitt at man starter helt på scratch og kjøper inn alle råvarer og øvrige produksjonsmidler til “gjeldende markedspris” i et av de kokainproduserende landene i Sør-Amerika, at man allerede har det vi noe romslig kan kalle et laboratorium (men som egentlig bare er et utendørs vedfyrt grovkjøkken), og at man får jobbe i fred, det vil si uten at politiet eller en rivaliserende bande (noe som i praksis ofte betyr det samme) kommer og ødelegger opplegget for deg. Hvis vi imidlertid tar med i beregningen at de allerede etablerte kokainkartellene sannsynligvis har alle mulige slags rabatter, at operasjonen deres er strømlinjeformet og det ene med det andre, ender vi med en stipulasjon av produksjonskostnader for en kilo kokain på omtrent halvparten av dette, hvilket utlagt medfører at det ligger en investering på omtrent fem millioner inne i et tonn ferdigprodusert kokain, som i volum bør utgjøre noe sånt som “en pall” (men det er bare min gjetning ut ifra at en kilo kokain visstnok er på størrelse med en vanlig murstein). Alle kan google dette og regne seg frem til det samme i løpet av en ti minutters tid; all informasjonen ligger fritt og åpent ute på nettet.
Gitt at man ønsker å starte for seg selv i narkobransjen, hvor får man kjøpt en pall med kokain? Og hvor får man solgt det? Uten å vite noe om de rådende markedsforholdene vil jeg tippe at det i praksis er umulig å komme seg inn på produksjonssiden. Lokale banditter i jungelen, støttet av tungt bevæpnede, massivt finansierte og totalt hensynsløse karteller i byene, har monopol og ifølge ryktene jeg hører forsvarer de dette “med alle midler” slik at det å overta – eller utrydde – selve kokainproduksjonen virker som et dødfødt prosjekt. Det er en lukket bransje helt frem til “utskipningsstedet” og uansett hvordan man vrir og vender på saken er kokainøkonomien så viktig i produsentlandene at alt som er praktisk gjennomførbart i form av politiaksjoner mot laboratorier ute i jungelen, plantefelter med kokadyrking og så videre, ikke utgjør stort mer enn dyre actionfilmer – for alle slike aksjoner blir jo filmet fra alle mulige vinkler nå for tiden – som siden dokumenterer at lokale politiske myndighetene “gjør noe” med dette komplekse problemet — som starter med fattige jungelbønders beste sjanse til å tjene seriøse penger og ender med diverse gjester på fester som samler seg rundt noen striper med kokain lagt ut på det lokale sølvfatet. Hele logistikkjeden mellom han som dyrker kokaplanter i for eksempel Bolivia og han som sniffer kokain på fest i for eksempel Norge utgjør “kokainbransjen” og gitt at de nylig beslagla to tonn kokain i Norge – og nærmere femti tonn i Europa – kan vi si det er empirisk bevist at store penger sirkulerer blant bransjeaktørene. De fleste påstår at et gram med kokain skal koste omtrent en tusenlapp i forbrukerenden av det hele, hvilket betyr at den pallen med kokain som kostet fem millioner å produsere bringer inn en føkkings milliard i andre enden. Hvor høy IQ behøver man for å se tegninga her? Det er litt omdiskutert om de to tonnene med kokain som ble beslaglagt i Norge virkelig skulle til Norge eller om det var noe slags transittopplegg. Det vet bare de som eide varene og ingen vet hvem de er. Eller rettere sagt, alle vet hvem de er, man kjenner bare ikke alle identitetene til alle som deltar i kokainhandelen, og hvis man ikke kan bevise det man “vet” er det uansett ikke brukelig til noe mer enn fortsatt overvåkning og etterforskning. Selv når myndighetene vinner frem med en sak og klarer å ta ut noen innenfor kokainbransjen oppnår de i praksis ikke noe mer enn at eierstrukturene endrer seg må en miniskuløs måte ute i selve markedet. Produktet er jo så etterspurt og fortjenestemarginen så høy at rekruttering til kokainbransjen er det minste problemet de har. Selv om det blir stor ståhei hver gang de slår til mot noe slags “kartell” med internasjonal koordinering, hundrevis av arresterte “toppfolk” og det ene med det andre, så fylles dette hullet øyeblikkelig av nye godt trente og topp motiverte medarbeidere som bare ventet på sin sjanse til opprykk.
Alle vet at narkobransjen er et perverst utslag av de fundamentale kreftene som driver markedsøkonomien. Alle vet at når det går an å bli millionær på noen ukers høyrisikoarbeid med transport av illegale artikler så vil folk flokke seg rundt denne muligheten. Følg pengene pleier å være første bud for all etterforskning, hvorav jeg bare vet positivt at journalister sier dette, men jeg antar at politiet forstår det samme. Det virker selvinnlysende at når det er så absurd mye penger involvert – og dette er harde penger, det er ikke tryllepenger på børsen – så går det i praksis ikke an å stanse narkomisbruk i samfunnet ved å gå etter tilbudsleddet. Vi kommer alltid tilbake til det samme gamle spørsmålet. Hvorfor ønsker folk å ruse seg? Hvorfor er kokain så populært? Eller for den saks skyld: Hvorfor er alkohol så populært? Jeg ser ikke noen betydelig moralsk forskjell på det å ta seg en drink eller det å ta seg en stripe. Det virker det ikke som særlig mange andre gjør heller, men vi har likevel en ikke ubetydelig juridisk skillelinje mellom det ene og det andre. Hvorfor er det slik? Det er fordi politiske krefter ønsker at det skal være slik – de ønsker denne situasjonen med forbud – eller rettere sagt, de ønsker egentlig noe helt annet enn det vi har (som vel ingen egentlig ønsker) og de er prinsippfaste i forhold til å “sende et signal” (selv om det eneste signalet de faktisk sender sier “jeg er en evneveik fjøsnisse som ikke forstår hvordan verden fungerer”) om at de ikke liker at folk ruser seg, verken på det ene eller det andre men ihvertfall ikke det andre. Alkohol er jo lovlig som folk sier når de skal forsvare det uten sidestykke mest sosialt skadelige rusmiddelet vi har. Realistene lener seg mer i retning av noen slags “portugisisk” modell, hvor man ignorerer forbrukerleddet og alt snusket deres – det er et medisinsk problem, ikke et juridisk – men fortsatt reiser tiltale mot de som søker å drive dopomsetning motivert av profitt. Jeg vet strengt tatt ikke noe om hvordan politiet opplever situasjonen – ut over hva de uttaler til pressen og så videre – men det er vel ikke alt for vill gjetning hvis jeg antar det må virke meningsløst å bruke lovens maktmidler mot folk som ruser seg — så lenge dette er det eneste problemet. Først og fremst fordi det i en pragmatisk verden skaper bare enda flere problemer, men også fordi alminnelig rettsfølelse sier det er “galt” når politiet legger seg opp i folks frie valg, selv om de objektivt sett er dårlige valg. Vi har jo ikke moralpoliti i Norge, bare et ordensvern — som jobber ut ifra et budsjett. De må bruke ressursene sine på noe som nytter. Selv heller jeg mot den oppfatning at hvis man bare kunne si “ikke bruk rusmidler” så ville folk svare “åja” og følge opp med å ikke bruke rusmidler, så burde man si det. Men det er jo ikke slik verden fungerer.
