Hvis jeg ville kunne jeg bare peke på noen og si jeg liker denne bloggeren (eller det motsatte) og det ville bety omtrent ingenting for noen andre, annet enn at det ville vært “et kleint øyeblikk” for den jeg peker på. De har jo ikke bedt om noe sånt. Hva handler det om? Nå skal du få et tips: Alt folk sier og gjør handler alltid om dem selv. Det er bare kamuflert på en måte som gir et annet inntrykk. Barn og andre naive skapninger vil ikke se det — men de som har stått i livet en stund og lært hvordan menneskenaturen fungerer ser øyeblikkelig at dette er et manipulerende spill om makt, oppmerksomhet og kontroll. Du vet. Det går på hvordan man posisjonerer seg i informasjonslandskapet. Det eneste realistiske spørsmålet er om spilleren forstår hva de gjør, eller om de bare henfaller til “atferd som har fungert for dem tidligere” på ubevisst vis.
La oss begynne med såkalte altruister. Sånt finnes naturligvis bare i fantasien. Hva med Leger Uten Grenser og den typen ting, vil kanskje noen spørre. Det er jo kompetente fagfolk som oppsøker tildels livsfarlige situasjoner i de verste krigssonene som for tiden eksisterer for å “jobbe uten lønn” under forferdelige forhold. Er ikke dette altruisme? Nei det synes jeg ikke. Det vi observerer i slike tilfeller er personlig samvittighet som tvinger vedkommende til å “gjøre noe” i forhold til en situasjon de ikke får til å bare sitte og se på. Visst er det farlig og alt det der, men de ville hate seg selv hvis de ikke i det minste prøvde å utgjøre en forskjell i “moralsk god retning” når de observerer ondskapen. Sånn sett snakker vi i prinsippet om vanlig dugnadsånd. Noen har den veldig sterkt, men andre kanskje ikke så mye. Det at man i det hele tatt blir lege sier jo sitt. På den ene siden er det selvsagt et godt betalt yrke som gir status, men på den andre siden må man påregne et nærmest umenneskelig arbeidspress på jobben, uansett hvor den foregår.
Jeg vet ikke hva slags ord jeg skal bruke om utviklingen i USA for tiden, men korrupsjon rekker ganske langt. Det er noe degenerativt som river istykker hele samfunnsstrukturen deres med en kraft man ellers bare finner i krigføring og svært alvorlige naturkatastrofer. Hvor mye tåler de av dette? Det er det ingen som vet, men det bør ikke forbause noen hvis hele mannskiten bare kollapser i nær fremtid. Hva kommer da? Noen slags tilstand av anarki, i verste fall borgerkrig (som mange faktisk ønsker seg). Allerede har den amerikanske regjeringen – inkludert sine støttespillere – pulverisert så mye av sitt eget maktgrunnlag (eller saget over den grenen man sitter på, som det heter) at statsapparatet kan kollapse når som helst — og ingen vet hva som hender da. Imidlertid kan vi si med kategorisk sikkerhet at det kommer ikke til å bli som i nybyggertiden. Verden er jo ikke ung lenger, ikke engang den amerikanske delen av den. Det vi bør forvente er noe som ligner tilstandene i Russland på 1990-tallet, da alt bare var et salig kaos og statsmakten var en vits. Problemet med USA er imidlertid at det er så perverse mengder våpen i sirkulasjon blant sivilbefolkningen at jeg klarer ikke å se for meg noen fredelig avvikling av alminnelig lov og rett der borte. Hvor mye tåler de? Det er åpenbart et problem når regjeringen bryter loven etter eget smak og behag med en slags “innfallsmetode” som ikke preges av plan og styring — og siden bare ignorerer de det når rettsinstansene gir dem pålegg om å holde seg til spillereglene.
Hva slags opplegg må man ha på bakkenivå for å gjennomføre tvungen deportasjon av to millioner mennesker? Det var dette Trump lovte å gjøre da han stilte til valg og “mange” er ikke uventet svært entusiastiske i forhold til dette. Også her i Norge snakker de samme typene om illegale innvandrere og hvordan disse bør samles opp og “sendes ut av landet” slik som i USA for tiden. Ser du hva som skjer? Det er vesentlig mye verre enn da Guantanamo Bay var en ny ting på det politiske spillebrettet, fordi uansett hvor jævlig det stedet eventuelt var/er så har de i det minste jurisdiksjon der på stedet, men nå bare samler de opp folk – på tildels vilkårlig vis – og sender dem til en konsentrasjonsleir i El Salvador uten verken lov eller dom. De er ikke engang formelt tiltalt for noe. Og det finnes ingen prosedyre for å føre regnskap med hva som siden skjer med de som havner der. Regjeringen bare trekker på skuldrene når domstolene pålegger dem å holde seg til alminnelig lov og rett i sin fremferd, for det har de jo åpenbart ikke tenkt å gjøre. Hva tenker du om dette? Det jeg typisk hører er at “ingen hadde sett for seg noe sånt” hvilket er fullstendig fette kørka. Tvert imot er det mange som advarte om at det sannsynligvis ikke er noen god idè å gjenvelge denne mannen som president. Hva bør man ha istedet? Vel, det er enkelt å besvare: Nesten hva som helst ville vært bedre enn noen som man vet er en brutal, hevngjerrig og korrupt fyr. Jeg er enig i at det per definisjon ikke går an å forutsi hva uforutsigbare typer kommer til å finne på, men vi kan likevel konstatere at bare denne uforutsigbarheten i seg selv er nok til at samfunnet må beskytte seg mot dem.
For Norges vedkommende er dagens USA bare et problem i den forstand at vi kan ikke “regne med USA” på noen måte som helst, verken i positiv eller negativ forstand. Ingen vet hva klovnen kommer til å finne på, annet enn at det vil bli sirkus. Saken er jo at uansett hva slags godterier disse såkalte populistene har i den politiske sukkertøyposen sin, så er de akkurat den typen “slemme menn” som barna blir advart mot å ta kontakt med. Men de deler jo ut gratis drops og karamell. Det ser kanskje sånn ut ved første øyekast, men de har “andre hensikter” enn de som blir presentert. Du behøver ikke å tro på det jeg sier men jeg kommer til å si det likevel: Dette vil ikke ende bra. Det kan ikke ende bra. Det er umulig at det ender bra. Fordi hensiktene er onde. I aller beste fall er de så fette stupide og inkompetente at de snubler i sine egne føtter og ramler ned på den spisse enden av sverdet, men i den grad Trump og gutta overhodet har noen evner til å få ting gjort så må folk regne med at det blir onde ting. Ingen tjener på noe av dette, men det har heller aldri vært poenget. Hele hensikten med opplegget til Republikanerne i USA er å innføre nattvekterstat på det føderale nivået. I praksis at den amerikanske staten ikke skal “gjøre noe” ut over å sikre profittgrunnlaget til de forretningsdrivende. Egentlig er det lite hjelpsomt å bruke ord som fascisme, fordi det finnes strengt tatt ikke noe navn for det som foregår nå. Ellers i verden kan vi observere at USA bygger ned, trekker seg ut og avvikler alle sine programmer for bistand og politisk innflytelse over hele fjøla — fordi presidenten ikke forstår “soft power” men tolker det som at USA blir systematisk utnyttet på grunn av at liberale venstrekrefter bare har latt dette skje gjennom alle år. Nå skal de derimot ta seg betalt.
Taktikken fra dag til dag er å “oversvømme sonen med mannskit” til en sånn grad at media ikke rekker å henge med i svingene fordi det kommer alltid noe sensasjonelt nytt og eksepsjonelt fælt som forvirrer og forferder alle. Det er – enten du forstår dette eller ikke – meningen at det skal være sånn. Du vet. Overveldende. Everything everywhere all at once. Ikke gi “motstanderen” tid til å samle seg, fokusere blikket eller engang puste. Bare køl på med mer og mer. Angrip, angrip og angrip igjen, inntil du har jevnet alt med jorda. Som krigsstrategi er dette både effektivt og mye brukt, men det har sine svakheter. Hvor lenge klarer du å holde så høyt trykk? Tenk for eksempel på en bokser. Det kan fungere å bare “løpe ned motstanderen” med en massiv angrepstaktikk som overrumpler dem og tvinger dem “på hælene” men hvis du ikke lykkes med å gølve dem ganske raskt så har du kastet bort en masse krefter tidlig i kampen, noe som kommer til å straffe seg snart. Som sagt, “overveldende angrepsenergi” er ikke akkurat noe nytt påfunn. Jeg vet selvsagt ikke hva en fyr som Putin tenker, men det ser ut som om dette var opplegget hans også, da han gikk til fullt frontalangrep på Ukraina til å begynne med. Jeg må innrømme at jeg tenkte dette selv. “Greia kommer til å være over i løpet av noen dager.” Det var hva jeg tenkte den gangen, men så tok jeg feil. Ukraina lever ennå, selv om de behøver all den hjelp de kan få. Er det overhodet noen tvil om hvem som er skurken i bildet? Jeg registrerer at mange har sympati for russerne. Det er forståelig. Jeg har også det — på den samme måte som jeg har sympati for amerikanerne, eller hvilket som helst annet slags folkeslag for den saks skyld. Det jeg ikke liker er helt spesifikt utilregnelige politikere som laller rundt i sin egen fantasiverden uten å ta hensyn til konsekvensene av “de geniale innfallene” sine.
Vi kan også ta det enda et skritt videre og si at jeg har et problem med de idiotene – eventuelt gale mennesker – som heier frem denne kategorien av politikere til å begynne med. Staten fungerer jo best når man ikke engang legger merke til at den er der. Man tar det som en “selvfølge” at alt fungerer og tjenestetilbudet er tipp-topp. Jeg ville lyve hvis jeg sa jeg er enig i alt den til enhver tid sittende norske regjeringen sier og gjør, men den er i det minste befolket av rimelig stabile og kompetente typer som kan (og vil) svare for det de driver med. De er ikke mystiske. De har ingen “ville idèer” som får folk til å juble (eller gråte), de fokuserer på den typen “politisk stabilitet” som er bra for forretningene, selv om det kanskje ser kjedsommelig ut for de som ønsker seg mer spenning i hverdagen. Er det fortsatt noen i Norge som synes Trump er en kul type? Det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbauset meg. Folk ser jo typisk aldri noe mer enn det de vil se. Samtidig er det vanskelig å bortforklare de økonomiske skadevirkningene av å ha en evneveik fjott som sjefen for det hele. Herregud. Hvor vanskelig kan det være å forstå at også de rike blir skadelidende når alt blir dyrere samtidig som at folk flest får mindre penger mellom hendene? Har du hørt ordet stagflasjon? Det er når økonomien står stille samtidig som alle prisene går oppover. Alle sitter på gjerdet og er forsiktige med pengebruken fordi markedsforholdene er så ustabile og uforutsigbare. Hva skjer om tre måneder fra nå? Ingen vet. Du vet hva du har men ikke hva du får. Dette er suboptimalt for økonomien. Ingen strømmer til USA for å investere pengene sine i noe slags opplegg der borte, fordi det er jo helt i det blå hva denne regjeringen kommer til å finne på. Hvis man for eksempel skal anlegge en fabrikk snakker vi jo om 3-5 års byggetid fulgt av en “lønnsomhetskurve” som krever ytterligere noen år for å falle på plass. Slik tilstanden er per i dag virker det urealistisk å tro noe som helst, selv om man eventuelt får “garantier” av regjeringen Trump. De sitter jo ikke akkurat fjellstøtt i opinionen og det virker heller ikke som de har verken plan, mål eller mening. Alt handler om hatefulle utspill mot diverse svake samfunnsgrupper og alle forsøk på å støtte disse.
Ved dette tidspunkt har jeg skrevet nesten 1400 bloggposter på denne plattformen, ettersom jeg nærmer meg tre år i faget. Jeg har lest mye av det “de andre” presenterer men jeg finner ikke mange likhetspunkter mellom “min stil” og den til noen som helst annen. Det går jo ikke an å si at jeg har skrevet “mange korte innlegg” preget av lettfattelige poeng. Det er ganske høy “informasjonstetthet” i bloggen Apecalypso. Det er også en viss konsistens i synspunkter og stil, ihvertfall slik jeg selv ser det. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Hva “de andre” synes om dette er ikke mitt problem. Enhver får mene hva fanden de vil. Det forandrer uansett ingenting. Jeg var nylig fraværende en måneds tid fordi jeg hadde noen andre ærender og i løpet av denne perioden bestemte jeg meg for at min politikk overfor “de andre bloggerne” skal heretter være ingen kommentar. Hvis jeg henviser til noen ved navn eller på andre måter som gjør dem lett gjenkjennelige så handler det om saksinnhold, ikke om meldinger av kategorien “dette var fint skrevet” og annet i den samme gata, som for eksempel “jeg er helt enig med deg” (eventuelt det motsatte) — i det hele tatt anser jeg at voksne folk vet selv om det de skriver er “fint” (eller noe annet). Har du kvalitetssikret informasjonen? Har du lest korrektur og rettet opp alle språkfeil du finner? Bryr du deg overhodet om sånt? (Ikke alle gjør det.) Det vanlige på denne plattformen er at bloggerne blogger om “livet sitt slik det spiller seg ut”, noe jeg er kategorisk uinteressert i. Det er ikke noe personlig. Hele grunnen til at jeg liker å skrive er fordi dette virker disiplinerende på tankeprosessene mine. Alle som noen gang har prøvd vet jo at det er èn ting å tenke vage tanker, men noe helt annet å utformulere dem i skrift. Det vanligste av alt blant både store og små forfattere er at de opplever vanskeligheter med “å få fatt på” det de tenker og føler til en sånn grad at det lar seg uttrykke på rimelig sammenhengende og forståelig språk. Alle synes at dette er vanskelig. Hvorom allting er, poenget mitt her og nå er at ingen vil noensinne se meg kåre “månedens blogger” og denslags. Jeg ville jo i så fall måtte stemme på meg selv — og enten du tror meg eller ei så er jeg allerede blærete nok som jeg er.
Til sist fyrer vi av den mest metal sangen noensinne innenfor sjangeren heavy metal. Jeg legger til at det komiske med bandet Judas Priest er at fire av mine fem favorittalbum som de har sluppet i løpet av sin lange fartstid kom på 70-tallet og det femte er nettopp Painkiller fra året 1990, som betyr at jeg er litt sånn “meh” til hele storhetsperioden deres som var på 80-tallet. Mange fine sanger men ingen album som havner på min topp fem-liste.
