De fleste skjønner intuitivt at det ikke er noen god idè å snike seg usett inn i arbeidsområdet til en gravemaskin. Alle sikkerhetskurs tilråder at operatøren ikke bare stanser arbeidet, men også utløser sikkerhetsbryteren i venstre armlene før noen beveger seg inn i nærheten av faresonen, slik at det rett og slett ikke kan “skje et uhell” fordi man kommer borti en knapp, og det ene med det andre. Mennesker er aldri under noen omstendighet “trygge skapninger” men aller minst når de opererer maskineri som har stort skadepotensiale. Jo farligere jobben er jo flere rituelle sikkerhetsprosedyrer og sjekkpunkter vil man tilføre prosessen med å få den gjort, slik at man i størst mulig grad sjalter ut diverse “menneskelige variabler” underveis. Vi opererer aldri under den presumptive antagelse at mennesker for det meste er rasjonelle og ved full bevissthet mesteparten av tiden. Vi har jo intet erfaringsmateriale som støtter en slik antagelse.
Personlig opplever jeg det som ubegripelig at folk er skeptiske til maskineri som kan befri oss fra ustabiliteten i den såkalte menneskelige intelligensen når man står overfor komplekse oppgaver med mange bevegelige deler. Hva er det de er redde for? Selvsagt er datamaskinen “smartere” enn deg, på det samme vis som gravemaskinen er “sterkere” enn deg, vi har jo laget dem for at de skal ha disse egenskapene. Jeg klarer ikke selv å komme på noen form for formålsrettet menneskelig hjernevirksomhet som ikke kan og bør settes bort til maskineri dersom dette overhodet er mulig. Jeg opplever ikke mennesker som intelligente og ihvertfall ikke som stabile og kompetente i forhold til å planlegge og gjennomføre nødvendige arbeidsoppgaver, eller engang oppdage at slike foreligger i god tid til å ta seg av problemet mens det ennå befinner seg på et “billig” stadium. Hva er det de er redde for? Tap av kontroll? Idioter. De har aldri hatt kontroll.
Den seneste utviklingen er at teknomilliardærene har fått noia. De vil stanse neste generasjon av ChatGPT (bruk guglemaskinen hvis du ikke vet hva dette er) “inntil videre”. Sannsynligvis begynner det å gå opp for dem at de er i ferd med å slakte gåsa som så langt har lagt gulleggene for dem. Så snart en “generell” maskinintelligens foreligger er det kroken på døra for alle teknobedrifter. De vil være like overflødige som “menn med spader” i en økonomi som bruker gravemaskin. Det vil si at det vil bli aktuelt å sende dem inn for å sjekke ut noen slags anomalier på detaljnivå (som alltid vil forekomme) — men man trenger bare noen få til dette. Borte er de store hærskarer som måtte til for å gjøre store gravejobber med spade “i de gode gamle dager”. Maskinene gjør grovarbeidet nå. Nesten ingen står og ser på en gravemaskin som jobber mens de opplever intens “nostalgisk” lyst til å selv utføre dette arbeidet, bare med spade. Der går arbeidsplassen min tapt. Det går an å få jobber med håndgraving av grøft og denslags på privatmarkedet, men nesten ingen vil ha dem.
Folk vet ikke typisk hva intelligens er, eller hvordan det virker. Er det dette som skremmer dem? Herregud. De ligner hester som bråstanser fordi de blir skremt av en plastpose som henger på et gjerde og blafrer i vinden. Slapp av, fola fola blakken, det er ikke farlig. Hjernen bør betraktes som en analog billedgenerator som ikke følger formelle krav til logisk stringens. Den “bløffer” oss vel så ofte som den konstruerer et “sant” bilde av det vi betrakter. Sånn sett består det største problemet med kunstig intelligens at vi tenderer mot å kopiere de kognitive prosessene vi selv bruker, bare for å oppdage at de er ubrukelige utenfor det menneskelige formatet. Vi er jo først og fremst biologiske skapninger som har “interesser” dominert av forhold rundt livsprosessene. Maskiner fungerer ikke slik og det kommer de heller aldri til å gjøre. Nesten all personlig energi som et menneskelig individ besitter går med til å drifte organismen. Sånn fungerer det for alle dyr. Vi har noe kapasitet for aktiviteter styrt gjennom “fri vilje” funksjonen, men det skal ikke mye avvik til i avdelingen for stabile livsfunksjoner før vi er indisponible i forhold til formålserettet virksomhet ute i den materielle virkeligheten. Det er kostbart å drifte “selvet”.
Antropomorfisme er en opprinnelig gresk betegnelse på tilfeller der man overfører menneskelige egenskaper til ikke-mennesker, som guder, dyr, fantasifigurer, naturfenomener eller gjenstander. Slik overføring er særlig utbredt innenfor mange religioners mytologi og ikonografi, og er også utbredt i eventyrverdenen, der dyr snakker og har menneskelige følelser. Når vi tillegger våre kjæledyr menneskelige følelser, er også dette en form for antropomorfisme.
(Store norske leksikon)
En svært vanlig paranoid vrangforestilling er den som handler om vanskelig definerbare “viljer” som jobber mot enda mer vanskelig definerfare “formål” ute i verden. For det meste er det imidlertid ikke slik fysikken fungerer. Det er ikke engang slik psykologien fungerer, på et eksternt plan – som antropologisk mekanisme i sosiale felt – men individets eksistensielle angst gjør det slik likevel. Det er, som jeg alltid sier, komisk (men også tragisk). Folk prater i eininga om alle disse følelsene sine – eller eventuelt meningene – som om dette noensinne har betydd noe for noen andre enn dem selv. Hvis man har hatt en normal psykologisk individutvikling bør man allerede som barn ha oppdaget at ingen bryr seg et sekund om deg og følsa di på noen genuin måte, det handler bare om å trøste deg i en tilstrekkelig grad til å få deg tilbake inn i den performative rollen du spiller i opplegget deres. “Den du er for dem” er selvsagt viktig for dem, men mindre så for deg. Den klassiske konflikten her er naturligvis foreldrenes forventninger til sine barn og konfliktene dette noen ganger skaper i forhold til individets opplevelse av hvem de er og hvordan de bør leve sitt liv. Egenviljen begynner jo å bli tydelig allerede i to-tre års alder — og derfra og ut handler det egentlig bare om hvor sofistikerte strategier de utvikler og implementerer på personlighetsnivået. Foreldre og andre autoritære krefter i barnets liv kan gjøre – og gjør også som regel – mye skade på individet i løpet av barndomsprosessen. Noen ganger blir det så grovt at folk trenger profesjonell hjelp til å rydde opp i det roterommet psyken deres har blitt under de tidlige delene av livet, men for det meste får folk til å “etablere sin voksenpersonlighet” uten større problemer enn de hadde med å skifte ut melketennene.
Jeg ser ikke for meg at noen kunstig intelligens noensinne kommer til å utvikle “personlighet” slik vi normalt definerer dette. Hvorfor skal de det? Egenvilje er jo ikke en del av designet — og det finnes så vidt vi vet ingen form for “immanent fri vilje” der ute som eventuelt kan ta bolig i maskinen og etablere livsprosesser. Hva enkelte paranoide fantaster tror er en usaklighet. En maskin defineres av sin eksterne funksjon. Et menneske defineres av sin interne egenvilje. Disse er ikke sammenlignbare størrelser og det er egentlig litt “blasfemisk” når folk gjør det. Sammenligner du deg selv med kjøleskapet ditt? Har du paranoide tanker om at kjøleskapet kan ta kontroll over temperaturen i huset ditt? Naturligvis ikke, du bare bruker det etter sitt formål uten å analysere denne relasjonen nærmere. Kjøleskapet tilfører ikke flaskepilsen god drikketemperatur fordi det ønsker deg vel, det er fordi dette – blant annet – er innretningens designede formål. Det skjer på en passiv måte som ikke impliserer begrepet vilje, annet enn fra din side, når du plugger inn stikkontakten og skrur det på. Siden kan du selvsagt sette deg ned og filosofere rundt mysteriene bak dette vidunderet som er flaskepils med god drikketemperatur og hvordan vi har klart å oppnå noe så nyttig, betraktet mot hva slags toskepakk vi vanligvis er, men forklaringen er til syvende og sist av teknisk art. Vi behøver ikke kjøleskap for å regulere lokale temperaturforhold med tekniske midler, men dette er en løsning som fungerer godt nok til sitt formål.
