I 2016 lanserte regjeringen for første gang en samlet strategi for seksuell helse. Strategien tydeliggjør betydningen av seksuell helse i folkehelsearbeidet og legger grunnlaget for en helhetlig innsats for å styrke denne dimensjonen av befolkningens helse. Seksuell helse er definert som fysisk, psykisk, emosjonelt og sosialt velvære relatert til seksualitet. Seksualitet omfatter blant annet vår kjønnsidentitet, seksuell orientering, erotikk, glede, intimitet og reproduksjon. God seksuell helse er en ressurs og beskyttelsesfaktor som fremmer livskvalitet og mestringsferdigheter gjennom hele livet. I Norge har det hiv-forebyggende arbeidet i mange år vært en integrert del av arbeidet med seksuell helse. FNs bærekraftsmål 3.3 tar sikte på å stanse hiv/aidsepidemien innen 2030. Norge ser ut til allerede å ha nådd målet.
(helsedirektoratet.no)
Det er ikke urimelig å tenke at Freuds sterke fokus på forkvaklet seksualitet som dominant årsakskompleks ved nevroser og “hysteri” hang mer sammen med det typiske klientellet hans – høyborgerskapet i Wien sent på 1800-tallet – enn menneskenaturen i sin alminnelighet. I en fundamentalt annerledes kulturell kontekst ville han kanskje ha utviklet en fundamentalt annerledes psykologi. Når det er sagt så må det imidlertid også sies at “den faustiske kulturen” som ble observert av Freud, Nietzsche, Spengler, Marx, Weininger med flere fortsatt er den hegemoniske “åndstilstanden” i vår del av verden. Det er ikke korrekt å si at vi har kommet langt i psykososial forstand innenfor det gamle problemområdet seksualitet – selv om vi observerer positive fremskritt i form av politisk og juridisk liberalisering – fordi sex behandles fortsatt både som en vare og som et politisk maktmiddel innenfor den dominante kulturen.
Faustisk brukes om noe som angår sagnskikkelsen Faust. Ordet brukes, særlig med tanke på hovedpersonen i Goethes drama, i betydningen søkende eller strebende etter erkjennelse. Den faustiske streben er altså en slik streben etter erkjennelse.
(Store norske leksikon)
Som alle vet var doktor Johannes Faust en virkelig person som hadde en skandaløs karrière som alkymist i Tyskland tidlig på 1500-tallet og til sist døde under mystiske omstendigheter i 1532. Han var en sånn type som folk snakker og ikke minst skriver om, slik at Christopher Marlowe skrev sin Faust i 1592 som noe av det siste han gjorde (året etter ble han jo drept — under mystiske omstendigheter). Knappe 200 år senere tok Goethe opp tråden med sitt første arbeid på den utgaven av Faust som de fleste kjenner, det vi si “den tragiske helteskikkelsen” som søker ut over sine egne begrensninger etter kunnskap, makt, ære, lyst, skjønnhet og eiendom (og som sannsynligvis var en inpirasjonskilde for Ibsens Peer Gynt). Den europèiske kulturen etter renessansen – det vi si alt vi kaller moderniteten, opp til og inkludert vår egen tid – kalles faustisk og av denne grunn faller all eventuell “moderne seksualitet” også innunder det faustiske, preget av noen slags “jakt på det bedre” som imidlertid ikke typisk handler så mye om eventyrlyst som frykt for å gå glipp av noe (det som kidsa på nettet kaller FOMO-mentalitet; fear of missing out ). Middelalderens Europa var jo et statisk samfunn hvor “alt var som det alltid hadde vært” og intet egentlig forandret seg, men etter Svartedauden med sin mildt sagt traumatiserende effekt skjedde en dramatisk nyorientering – en “gjenfødsel” om du vil – innenfor den menneskelige “åndstilstanden” og denne posttraumatiske stressreaksjonen pågår ennå i form av moderniteten. Den faustiske personlighetstypen. Moderne mennesker. Vesten. Vi som står i gjeld til Satan.
Det er vanskelig å finne adekvate ord for hvor usannsynlig føkka menneskeheten er akkurat nå. Vi kan si at regningen ligger på bordet og at ikke alle er like betalingsdyktige, eller betalingsvillige for den saks skyld. Vi har fått mange fine ting men vi har ikke fått dem gratis. Renter påløper helt til vi begynner å betale, som må skje i form av tett organisering og synkroniserte handlingsplaner på høyeste politiske nivå. Er noe slikt overhodet mulig? Tja. Jeg vet ikke. Mennesker er jo noen aggressive og kranglete skapninger. Imidlertid er det nødvendig, enten vi får det til eller ikke. Ved dette tidspunkt burde menneskeheten være i alarmberedskap på samme nivå som under den tidlige pandemien i forhold til klimaproblematikken, med drastiske tiltak på alle nivå for å få situasjonen under kontroll. COP28 ligner alle andre toppmøter i denne kategorien; fem karer som sitter rundt et bord i en garasje mens en bil står med motoren i gang. De klarer ikke å bli enige om hvem som startet bilen eller hvem som skal skru av tenninga og ta ut nøkkelen. I mellomtiden mettes lufta rundt dem med avgasser. De begynner å bli surrete i hodet snart. Eller kanskje de er det allerede, for dette er jo ikke rasjonell atferd. Enhver idiot skjønner hva som må gjøres. Men det virker ikke som om det kommer til å skje noe før noen av dem begynner å krepere. Å skru av tenninga på denne helvetesmakta er imidlertid som å stanse maskinen i en supertanker på åpent hav. Den vil være i godt sig fremover i lang tid før den stanser. Og vi behøver å stanse. Dagens problemer vil bare fortsette å balle på seg og bli verre helt til den metaforiske supertankeren ligger stille. Men hvorfor nevner jeg plutselig slike ting i en post om seksualitet? Godt spørsmål. Her kommer poenget.
Dommedagsfantasier var svært alminnelige for tusen år siden. Under middel-middelalderen, så å si (høymiddelalderen følger jo etter år 1000), trodde jo mange at verden snart ville gå under på grunn av menneskene syndige atferd – tusenårsriket er slutt, Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde, og det ene med det andre – så det ble alminnelig å legge på en ekstra kriger og ta den helt ut i form av hva vi kan kalle dommedsgsseksualitet — når alt skal presenteres i sin sanneste og mest tydelige form. No more mister skuespill. Enhver kultur har jo sin “gylne middelvei” – mainstream – som er hvor de fleste søker å plassere seg med sin daglige livsførsel. Man holder seg til det som er vanlig skikk og bruk, man følger det normale og man unngår å vekke oppsikt når man “bryter kodene” (som jo typisk skjer med alle ganske ofte, man bare holder kjeft om det). Men hvis man av noen grunn danner den oppfatning at man ikke har lenge igjen å leve vil man sannsynligvis omkalfatre noe i prioriteringene sine og fokusere mer på visse elementer som man hittil har valgt å skyve til side, fordi de er ikke nyttige i forhold til det normale sosiale spillet om penger og posisjon, og bli utagerende på måter som bryter med det normale og det veltilpassede. Hvis alt likevel skal gå til helvete kan man liksågodt begynne å gå den veien selv, før soldatene kommer og tvinger deg med våpenmakt. Det er jo bare logisk. Mange kaller dette dekadanse – noe det også forsåvidt er, relativt til samfunnsmoralen og de kulturelle kodene – men vi kan også beskrive det med begrepet “seksuell frigjøring” og si at det handler om å være sannferdig mot seg selv og sine egne lyster så lenge man kan i en verden hvor man likevel snart skal dø. Hva som er “meningen med livet” spørs på hvor lenge man tror at livet kommer til å vare. Selvsagt finnes det patologiske løgnere som drives av vanvidd og tvangsforestillinger, men de fleste som lyver gjør det av bekvemmelighetsårsaker, eller “strategiske disposisjoner” om du vil. Også kalt manipulasjon. Poenget er uansett at de motiveres av et utkomme noen gang i fremtiden mer enn en belønning her og nå. Folk velger typisk å fremheve visse sider av seg selv og nedtone andre, av hensyn til sin posisjon i det sosiale spillet, og slik dannes “livsløgnen”. Den har et formål. Hvis dette formålet bortfaller mister man motivet for å gjøre seg til og vi kan forvente at “pendelen svinger i motsatt retning” med diverse uansvarlig og utagerende atferd.
En tidsånd er en betegnelse på det intellektuelle og kulturelle klimaet i en æra. På engelsk kalles tidsånden for Zeitgeist som er et tysk ord som bokstavelig talt betyr tidsånd. Ideen om tidsånden går tilbake til filosofen Johann Gottfried Herder og andre tyske romantikere, men er best kjent fra Hegels historiefilosofi. I 1769 skrev Herder en kritikk av verket Genius seculi og introduserte ordet «Zeitgeist» som en oversettelse av genius seculi («genius» er latin for voktende ånd og sæculi betyr «av århundret»). De tyske romantikerne behandlet tidsånden som en egen historisk karakter, heller enn bare et konseptuelt redskap.
(Wikipedia)
Som alle ser, dette er det samme som jeg kaller “åndstilstanden” innenfor kulturen, siden det jo strengt tatt ikke har noe med tid å gjøre, det handler først og fremt om økonomi og materielle tilstander, i andre rekke om mentaliteten som frembringer dem. Den moderne epoken er fortsatt de omstendigheter vi lever under, men de to verdenskrigene på 1900-tallet, med sine uhyrlige industrielle grusomheter, hadde en distinkt traumatiserende effekt på menneskeheten og frembrakte den postmoderne tilstand som egentlig er ganske dystopisk, i den forstand at modernitetens fremskrittsoptimisme har gått tapt for alle andre enn de mest evneveike fjøsnissene blant oss. Vi andre lever med en viss grad av alarmberedskap til enhver tid, slik som menneskene for tusen år siden. Vi håper at alt skal gå bra men samtidig holder vi et øye med all elendigheta der ute. Vi blir liksom ikke dypt og eksistensielt forbauset når det oppstår noe jævelskap. Det er som forventet. Det er mange store egoer som leker med alle slags farlige våpen der ute. Kort sagt, “dommedag” er ikke så mye av et fremmedord som vi kanskje ville ha ønsket — og derfor blir det viktig for folk å “markere at de eksisterer” mens de ennå kan. Identitetspolitikk er en naturlig konsekvens av samtidens uroligheter og fundamentale usikkerhet i forhold til menneskeslektens fremtidige livsvilkår. Komisk nok (men også forutsigbart) finner vi stor konvergens mellom de som ikke liker ordet postmodernisme og de som ikke liker at andre folk eksperimenterer med sin seksuelle identitet. Men hva kan de gjøre? Det eneste verktøyet de har er fascismens maktmidler og systemiske overgrepsmetodikk, som de også sannsynligvis kommer til å ta opp og bruke hvis resten av oss tillater det. Prosessen er allerede i gang, med organisert hetsing og latterliggjøring av svake grupper, og en veritabel sperreild av trusler og fornærmelser rettet mot de noe sterkere. Fenomenet er godt etablert og normalisert på nettet men søler også noen ganger “over kanten” og inn i virkeligheten i form av sporadisk vold rettet mot individer de oppfatter som “representanter for det de hater” — men det er de selvorganiserende hetsekampanjene på nettet som er fremst blant de nærlighende symptomene på fascistisk infeksjon i samfunnet. Ikke så mye “hver melding især” som selve fenomenet, det vil si mangelen på både god folkeskikk og sunt folkevett. Dette er jo også en del av den dystopisk-postmoderne dommedagsmentaliteten.
