Universet kan defineres som alt som eksisterer, alt som har eksistert, og alt som kommer til å eksistere. Med den forståelsen som er nå, består universet av romtid, energi (herunder elektromagnetisk stråling og materie), og fysikkens lover som styrer dem. Universet omfatter alt liv og all historie, og noen filosofer og vitenskapsfolk mener at det også omfatter ideer og konsepter som matematikk og logikk. Ordet univers kommer fra universum. Det latinske ordet ble brukt av Cicero og senere forfattere i samme betydning som det moderne ordet.
(Wikipedia)
Det er absurd å snakke om ting som eksisterte “før” universet oppsto, eller ting som finnes “utenfor” universet. At språket tillater slike grep betyr jo ikke at de faktisk finnes i fysikken, bare at konseptene våre ikke er konstruert for å brukes på denne måten. Det blir som å “dele på null” i matematisk forstand. Det gir ingen mening. Følgelig kan vi si at når visse kosmologer snakker om multiverset så mener de ikke at det finnes “mange universer” – som er en semantisk selvmotsigelse – men at det universet som finnes kanskje er organisert på mange slags plan av virkeligheten, hvorav vi bare kan kjenne noen få. Vi har jo mange holdepunkter for at universet inneholder fenomener som vi bare kan observere på indirekte vis, herunder både “mørk materie” – ting som har en gravitasjonsmessig effekt men som ikke gir fra seg lys eller annen stråling – og “mørk energi”, altså hva det enn er som bevirker at universet utvider seg. Er vi enige så langt?
Filosofer har i flere tusen år diskutert om idèer er “ting som eksisterer i seg selv” – og som vi oppfatter via en abstrakt evne til å “sanse sannheten om tingenes egentlige natur” slik som vi kan føle tings overflate mot fingertuppene – eller om de er organiske prosesser tilknyttet menneskesinnets struktur (jevnfør Jungs “kollektive underbevissthet”). Det er så langt uklart om dette er spørsmål som lar seg besvare. Blant annet av denne grunn pleier jeg å si at filosofiens oppgave er å formulere bedre spørsmål, ikke å lete etter svar. Hva skal poenget eventuelt være med å fremstille svar? Det er en evneveik fordom å tro at mennesket har evnen til å forstå universet. Vi må operere ut ifra den forutsetning at “sikker viten” ikke en kategori av informasjon som er tilgjengelig for oss. Det beste vi kan få til er det beste vi kan få til, for å si det med en tautologi som ville fått selveste Ludwig Wittgenstein til å fnise nervøst. Det vi har i hodet er jo en modell av virkeligheten — som sannsynligvis hviler på en rekke komponenter som vi ikke kan observere og omforme til meningsfulle abstraksjoner av det slaget som egner seg for interpersonlig kommunikasjon. Hele opplegget er veldig vagt. Hvordan kan vi vite at vi vet noe?
Generelt sett er det alltid sinnssykdom når mennesker tror at de har fattet noe. Riktignok foregår det noen slags elektrokjemisk virksomhet oppi den vemmelige lille bøtteknotten de kaller en hjerne, men det er ikke tenkning. De bare runker følse. Siden skriker de kanskje litt om alt som inngir dem angst, og sånn går dagene. De motiveres av frykten sin, som dypest sett sannsynligvis er frykten for at de bare skal dø en vakker dag og at alt vil vise seg å være både meningsløst og ubegripelig. Hva var denne greia. liksom? Vel, sånn er det for alle. Hvis vi skal være ærlige – og det bør vi jo – så er det ikke så mye man som menneske kan vite om denne verden og tingene i den, langt mindre om hele universet med alt sitt innhold. Saken er at på makroskopisk og kosmologisk nivå så ligner det astrofysikerne i dag kaller “den kosmiske veven” på den synaptiske strukturen i en menneskehjerne — slik at de evneveike, når de hører dette, så å si øyeblikkelig henfaller til spørsmålet om “hvem sin hjerne” vi befinner oss inni. Imidlertid er det bare et mønster som fremkommer for våre øyne som “tilsvarende, men på en helt annen skala”; hvor for eksempel lyset beveger seg så idiotisk sakte – på dette nivået, selv om lyshastigheten fremstår som veldig høy før våre sanser – at det er vanskelig å se hvordan den ene enden av “universet forstått som noens hjerne” klarer å kommunisere tilstrekkelig raskt med den andre enden til at vi kan snakke om “mental virksomhet på kosmisk nivå”. Det vi kaller å tenke er jo virksomhet i hjernens struktur, hvor de enkelte synapsene – “hjerneceller” – kommuniserer med hverandre på svært komplekst vis. Signaler beveger seg “med lysets hastighet” fra del A til del B oppi den menneskelige nøtta, som er raskt nok til at vi oppfatter det som “umiddelbart”, men samtidig også minst like latterlig sakte i forhold til ting som eventuelt foregår på Planck-nivå inni oss – søk på Planck-enheter hvis du ikke allerede vet hva dette er – som lyshastigheten er i forhold til umiddelbarhet på en kosmisk skala. Vi kan ikke vite noe om dette. Vi er nødt til å ta høyde for at det foregår gud-vet-hva på både store og små nivåer, som funksjonelt sett befinner seg utenfor vår rekkevidde.
La oss snakke om synssansens “kritiske fusjonsfrekvens” (CFF – “critical fusion frequency” – og FPS – “frames per second)) og hvordan sekvenser av stillestående bilder vil fremstå som jevn bevegelse for oss dersom de beveger seg over en viss hastighet per sekund. Jeg tror for eksempel at film beveger seg med omtrent 24 bilder i sekundet, som utgjør en kostnadseffektiv grenseverdi i forhold til det praktiske problemet å produsere en film, mens vi må opp på tredve før det fremstår som “jevn flyt” i den tredimensjonale verden. Hvis noe beveger seg hurtigere enn seksti “blink i sekundet” fremstår det som massivt, altså det vi kaller “død materie”, som imidlertid kan endre karakter på en nærmest kaleidiskopisk måte for sansene våre dersom Platon har rett. Visse formelle og uformelle forsøk med LSD, psilocybin og andre “psykedeliske” stoffer har fremstilt et ganske entydig datamateriale som tyder på dette. Verden er ikke en “fast form” men noe plastisk som vibrerer og beveger på seg på måter språket ikke egner seg til å beskrive. Om det er “levende” blir et definisjonsspørsmål, men det er uansett ganske vanlig å få denne opplevelsen på denne typen stoffer; som sannsynligvis virker på den måten at de “stenger for” de vanlige kommunikasjonskanalene mellom hjerneceller samtidig som de “åpner for” alternative måter å oppfatte virkeligheten, som imidlertid sjelden er nyttige måter i forhold til hverdagsproblematikken med å skaffe penger og alt det der, slik at det vanlige er å beholde erfaringen inni seg som et personlig minne. Så vil det siden vise seg om det hadde noen verdi. Mange mener det ene, andre mener noe annet. Hva som uansett ikke er typisk er å ta ting et skritt videre. Hva var det som skjedde? Eller rettere sagt, hvordan skal vi forklare det som skjedde på en måte som faller innefor rammene av det språket er laget for? Nå er vi konfrontert med et typisk filosofisk problem. Det er enkelt å si en masse “åndelig” bullshit, men det er vanskelig å si noe rimelig klartenkt som fungerer i forhold til en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte. Selv griner jeg på nesa av stoffer. Jeg oppfatter det som en litt brutal måte å “slå hull” på noens mest gjengrodde hjernesump sånn at det kommer litt oksygen ned i røttene, men dette er “terapeutisk aktivisme” som strengt tatt ikke bør utføres av andre enn kyndige fagfolk. Det finnes jo en grunn til at det kalles “stoffmisbruk” når det foregår utenfor en forsvarlig klinisk kontekst.
Uansett er det alt for hjerteskjærende banalt når evneveike troll går til frontalangrep på selve vitenskapens integritet med argumenter de har plukket ut av ræva med sin egen eller andres pekefinger. Herregud. Hva vet de? Det blir som når femåringen krever å ta over styringen av husholdningen. Men dette er ikke femåringer. De er ikke morsomme og sjarmerende. De er godt voksne troll som fortjener å få en på trynet med knyttneven, pluss kanskje noen spark for godt mål, men sånt kan man jo ikke gjøre. Vi lever ikke i den formen for samfunn lenger. Vi oppfører oss ikke som forvokste femåringer som har noe slags spastisk raserianfall over et eller annet som kom i hodet. Det er ikke sånn ting fungerer. Selvsagt er det mange som “fusker i faget” innenfor vitenskapsdisiplinene, men de lukes for det meste bort ganske radig av et fagfellekollegium som har mye å tjene på å finne og fjerne en sjuskeslusk fra faget. Jeg antar det blir som med korrupte politifolk. Det finnes alltid en årsak, noe slags personlig problem, det ene med det andre; plutselig en dag gjør de noe galt. Siden baller det på seg. Du vet. Det vanlige opplegget. Det er ikke verd å reflektere mye rundt, det er bare å luke dem bort etterhvert som de dukker opp. De føkka det til. Nå må de finne seg noe annet å gjøre. C’est la vie, som franskene sier. Hva var det jeg sa om filosofer? Jobben deres består i å formulere bedre spørsmål, som for eksempel dette: Cui bono? (Er det italiensk? Latin? Whatever.) Altså hvem tjener på dette? Hva slags fraksjoner av det norske samfunnet opplever det som nyttig å undergrave vitenskapens autoritet? Den handler jo ikke om “påstander” som må “forsvares” men om etterprøvbare, empiriske grunnlagsdata som behandles på det mest rigorøst kritiske vis. Vi vet ikke mye, men vi vet noe, og det vi vet er basert i metodisk vitenskapelig arbeid, og/eller like metodisk filosofisk arbeid med å skape egnede kategorier av mening og forståelige distinskjoner mellom dem. Det er et internasjonalt samarbeidsprosjekt som hvem som helst kan melde seg på, men det er visse standarder som gjelder. Særlig dette med at jo mer interessante påstander man kommer med, jo mer interessant datagrunnlag må man presentere. Alle kan sitte og fantasere om hva som helst, men sånn kan vi ikke ha det hvis vi ønsker å ha ro og orden rundt oss. Vi må ha saklighet. De som finner noe interessant – som mange gjør – må på eget initiativ utforske og utdype dette til en tilstrekkelig grad til at det “oppnår kontakt” med fagfellemiljøet i henhold til de standardene som gjelder. Det finnes dessverre ingen “snarvei for særlige genier”.
