Agitere er å søke å påvirke folks oppfatning ved overtalelse eller oppegging; propagandere; eller arbeide kraftig til fordel for og argumentere for en sak. En person som agiterer, kalles en agitator.
(Store norske leksikon)
Skjebnen brakte meg til tannlegen. Hvis vi regner med både tur og retur – for det må vi jo – så er det en tur på femten mil. Sånt er vanlig der jeg bor. Uansett hva man skal involverer det å reise langt; for mitt vedkommende med privatbil (selv om toget er en teoretisk mulighet). Det er imidlertid et element i bildet at jeg “tenker som en lastebilsjåfør” — som i disse dager betyr at alt handler om lavt drivstofforbruk. Tenk selv. Hvis man kjører hundre mil hver dag, to hundre dager i året, så betyr det noe hvis man klarer å knipe en desiliter på mila. Dessuten må man regne med minst hundre tusen for nye dekk rund baut, og de slites jo som alle vet dobbelt så raskt hvis man kjører i nitti som i åtti. Det finnes en rubrikk i vognkortet for “gennomsnittsforbruk ved blandet kjøring” og for mitt vedkommende har de oppgitt tallet 5,7 liter per 100 kilometer. Imidlertid må jeg jo kjøre som en fitte for å klare å bruke så mye diesel. Jeg fatter det bare ikke. Jeg pleier typisk å lande på minst en liter lavere når jeg måler gjennomsnittet for hele turen ved hjelp av bilens innebygde målesystem. Noen ganger har jeg vært på eventyr i fjellet, eller hva man skal si, det involverer uansett mye giring, “dynamisk kjøring”, krappe svinger og bratte bakker. Da har jeg kommet opp i 5,7 på det verste, men det er jo ingen som bor sånn til. Hvordan har de kommet frem til dette tallet?
Her er første bud: Kom deg så raskt som mulig opp i et så høyt gir som mulig. Ikke kjør i tredje når du kan bruke fjerde, og “rull på høye gir” så ofte som mulig (det vil si uten å røre gassen, for da er det hjulene som driver motoren, ikke omvendt, slik at forbruket faller til null). Nøkkelen til det hele er turtallet. Det gjelder andre regler for bensinbiler, men for min VW Passat bør det ikke bevege seg særlig mye over 2000 særlig ofte. Da begynner det å trille penger ut av vinduet. Herregud. Jeg tenker på VW som Verbreckerwagen (“forbrytervogn”) etter alt dette tullet med avgasser og juks med tallene. Såpass må de tåle. Det var jo dumt gjort. Uansett, her er spørsmålet: Kunne de ikke ha gjort det samme med gjennomsnittsforbruket? De var jo allerede så godt i gang med å lyve og fantasere. Saken er at vi liker gjennomført stil. Vi vil heller ha en “ærlig forbryter” enn en korrupt lovmann. Mye heller. Hvis du først skal være dust bør du ikke belemre deg for mye med forfengelige hensyn men heller bare gå for det. Gå hele veien. Ta tingene til sitt logiske endepunkt så snart som mulig og avslutt kontoen. Hvis vognkortet mitt hadde sagt 4,7 i stedet for 5,7 ville jeg bare ha trukket på skuldrene og tenkt at jeg “kjører korrekt” i forhold til hvordan det er meningen at bilen skal brukes. Hvis jeg begynte å se mange høyere tall ville jeg korrigere for dette med å endre kjøredynamikk. Nema problema. Man skal jo ned på så lavt forbruk som mulig, hvilket i korrelat betyr så lave utslipp som mulig. Alle tjener.
Det er så mange kokker på denne plattformen at jeg antar Michelinguiden er velkjent. Du vet. De som gir folk stjerner, noe som kan bety vinn eller forsvinn i den kresne enden av restaurantmarkedet. I utgangspunktet – de startet for drøyt hundre år siden – lignet guiden mer på den gode gamle NAFs veibok, med mye fokus på hvor man kan campe og denslags. Opplegget var jo at folk skulle kjøre mer bil og derfor behøve nye dekk oftere. (Michelin var og er en stor dekkprodusent først og fremst.) Men etterhvert dreide ting seg mer og mer i retning av hvor man kunne finne bra steder å spise. Hva kan jeg si? Dette er jo Frankrike. De er som de er. Hva vil det franske markedet ha? Først må det være god mat. Kanskje også sex. Deretter kan vi – eventuelt – snakke om andre ting. Men hvis den gode maten uteblir vil det heller ikke bli aktuelt med noe som helst annet. Der går grensen. Hvis man tar dette med i beregningen vil man enklere kunne forstå franskene, som unektelig ofte beveger seg i retning av allsang og andre surrealistiske virkemidler. Hvorom allting er, vi snakket om gode grunner til å (ikke) bruke bil. Selv oppfordrer jeg dem til å øke de generelle drivstoffprisene fem ganger. La det koste omtrent hundre kroner literen. Da vil folk raskt utvikle andre kjøremønstre — og toget vil plutselig bli et konkurransedyktig fraktalternativ igjen, ihvertfall over lange strekninger. Over noe mer tid må vi begynne å se på hest. Ikke elektrisk bil. Hele opplegget er jo evneveikt. Men rett og slett den samme teknologien som drev de fleste privateide transporttiltak i mange tusen år, før Henry Ford – at han var en bekjennende nazist gjør ham lik Elon Musk på enda en måte – bestemte seg for å “demokratisere” bilen. Hvordan gjorde han dette? Ved å jekke opp lønningene til et nivå ingen hadde sett før, samtidig som han begynte å masseprodusere artikler som hentet pengene dobbelt så raskt tilbake til pappas fang igjen.
Forbrukerøkonomien ble en greie omtrent samtidig med at materialet plast ble utviklet i sin kommersielle form. Blant annet derfor er de to uløselig assosiert. Plastkulturen betyr mer eller mindre det samme som den forbruksbaserte økonomien. Du vet. Ting har en levetid. Du bør ikke regne med at en vinkelsliper du kjøper på Europris vil vare deg livet ut, for å si det slik. Før LED-revolusjonen var det opplest og vedtatt at en lyspære bare skulle vare i tusen timer. De kunne lagd bedre lyspærer, men de valgte å ikke gjøre det. Fordi pengene ligger i å selge den samme tingen mange ganger. Fordi du må ha det. Du er avhengig. Uten lyspærer blir livet problematisk. Ikke uløselig, men definitivt mer irriterende og grevlinggryntende surt. Herregud. Jeg har både lommelykter (i flertall, fordelt her og der hvor jeg raskt kan finne dem hvis lyset går, lik hvordan visse paranoide amerikanere har teipet fast skytevåpen under bordet og denslags) og stearinlys. Dessuten ved og alt. Gassovn. Primus. Tørrvarer for månedsvis. Nei, altså jeg skal nok klare meg, det skal ikke stå på det. Jeg har jo opplevd ting som jeg lærte noe av. Blant annet den andre verdenskrig. Jeg var riktignok ikke selv tilstede men jeg har hørt flere historier om heltemot under denne historiske prøvelsen enn alt annet tilsammen. Jeg føler en slags vag åndelig kontakt. De som hadde mest makt over livet mitt mens jeg var på mitt mest sårbare var alle skadeskutt og ødelagt av den andre verdenskrig. Noen av dem var gråtende vrak. Fylliker. Jeg skjønte selvsagt ikke hva det handlet om. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Eller rettere sagt, jeg forstår fyllikene men ikke de som starter krigen. Jeg forstår ikke de som sprer frykt og hat, selv om dette er alt de selv er i stand til å erfare. Og jeg forstår enda dårligere de som kaller seg venner av den typen avskum som aktivt jobber med å skape mer ufred og konflikt i samfunnet, til tross for at de godt kan se hva slags skadeyr denne vennen deres er. Ufred vokser i fotsporene deres. Hvorfor? Fordi det er slik de ønsker det. Det er dette de sår.
Jeg forstår heller ikke “vanlige snille” folk som kaller seg venner, med hjerter og stjerner og til og med tumbs up av typer som driver med stokastisk terrorisme på blogg og i kommentarfelt på høyreradikale nazi nettsteder.
Jeg sier bare, Fortell meg hvem du omgås, og jeg skal fortelle deg hvem du er.
Hvis man betrakter selve naziavskummet som et “svart hull” så utgjør vennene deres akkresjonsdisken, det vil si det materialet som roterer så raskt på grunn av de ekstreme gravitasjonskreftene at de utgjør de mest lyssterke objektene i universet. Det som snurrer rundt og rundt er viktigere enn det som befinner seg i sentrum. Ellers er det å si om de jeg omgår at alle er “hardkokte gamle menn” som har sett det meste og oppgitt alle illusjoner. Ikke den typen du har lyst til å møte i en mørk gate, eller noe som helst annet sted for den saks skyld.