Eksponentialfunksjon er en matematisk funksjon av formen a^x, altså et potensuttrykk der x er eksponenten. Ordet brukes ofte mer spesielt om funksjonen e^x, hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C · a^x hvor a og C er konstanter. Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent. En størrelse som vokser med samme prosentsats over samme, faste tidsperiode, vil ha eksponentiell vekst. For eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt («renters rente»). Et annet eksempel kan være antall bakterier ved ukontrollert bakterievekst. I dagligtalen bruker man ofte uttrykket eksponentiell vekst om en vekst som er svært kraftig.
(Store norske leksikon)
Ofte beskriver jeg meg selv som “matematisk evneveik” men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan eksponenter virker. Over tid vil grafen bli brattere og brattere. Og så? Jeg kan påvise et antall sitater og ordtak som på komisk vis forholder seg til menneskers evne – eller altså, mangel på evne – til å forstå eksponetialfunksjoner, enten i matematisk eller praktisk forstand. Ukontrollert vekst er jo ikke det samme på papiret som ute i kålåkeren. Det er ikke i noen form for materiell virkelighet bra at noe viser en jevn tendens til å stige med fem prosent fra år til år. Det er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Ting er i ferd med å “eksplodere”. Blant økonomer i den postmoderne verden er det ikke desto mindre vanlig å hevde at nullsumspill ikke eksisterer, men dette er åpenbart ingen skalainvariant påstand. Hvis vi for eksempel snakker om “hele jordkloden” så er det jo relativt lite flyt av masse og krefter inn og ut av det systemet som allerede foreligger, så vi snakker i praksis alltid om “omfordelinger” når vi bruker ordet fordelinger. I praksis betyr dette at alt allerede er eid av noen, slik at hvis man selv ønsker seg noe så må man ta det fra de som allerede besitter de attraktive tingene. Spørsmålet er bare hvordan man skal kompensere eieren. Skal man betale dem eller skal man bare rane dem? Ekspertene er uenige.
Nylig uttalte den mildt sagt evneveike presidentkandidaten i USA, Donald Trump, at etter neste valg vil alle ting bli så bra tatt hånd om av de byråkratiske institusjonene at den slags ting – altså demokratiske valg – ikke lenger vil være nødvendig. Systemet vil automatisk transportere de best egnede til toppen i det politiske spillet. Dette høres jo bra ut. Men er det realistisk? Det er som man sier et retorisk spørsmål. Alt vi vet om mennesker er at de er dumme og jålete aper. Hvis man gir dem makt over tid vil de miste all sin menneskelighet. Angsten tar dem. Trenger du beviser på dette? Herregud. Det vil være best for alle hvis du bare bretter underleppa over hodet og svelger. Eventuelt hva som helst annet som fjerner deg fra den saklige debatten. Selv har jeg svært liten tålmodighet med alle som viser de typiske tendensene til at de har under 150 i IQ. Du vet. Blant annet dette med at de “tror på seg selv”. Herregud. Hva fanden betyr overhodet et sånt utsagn? Du er jo bare en evneveik ape, uansett hva du selv “tror” om saken. Dette gjelder selv om du har mentale superkrefter. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl, uansett hvor hardt de prøver, med steroider og hva vet jeg. Det er en vanlig menneskelig fantasi å bli super. Altså bedre enn hva man enn er i dag, uansett hva man måler. Men ikke bare “bedre” — vi snakker om en kontinuertlig prosess her. Det vil si at man alltid befinner seg innenfor horisonten av en virkelighetsoppfatning hvor “forbedring” er et aktuelt alternativ. Dette kan presenteres positivt, i en kontekst av å bli alt man kan bli – stadig forbedre seg, stadig overgå sine gamle rekorder – eller det kan presenteres som hva det faktisk er: Kannibalisme. Alle som ser på verden og ser “muligheter til å tjene penger” er kannibaler i sitt hjerte. De er ikke lenger mennesker. De har krysset over til den andre siden og representerer nå en systematisk dødsprosess. Eller de er zombier om du vil.
Nåvel. Hvor går vi herfra? La oss gå til uhemmet angrep på konseptet husdyr. Det er forsåvidt greit nok hvis planen er å drepe dem og spise dem etterhvert. Dette er jo bare vanlig seriemordermateriale. Du vet. Matnyttige greier. Ingen prøver å gjøre noe poeng ut av at vi er liksom “venner” mens prosessen pågår. Vi er jo ikke det. Jeg er den som dreper og du er den som dør. Sånn er menneskets forhold til så å si alle andre dyr. VI tar et forbehold for isbjørn, tiger og andre arter som ikke stikker så langt som mulig unna så snart de oppdager at det er mennesker involvert i det som foregår. Vi har ingen venner i denne verden slik sett. Kan du gi meg ett eneste eksempel på noen art av dyr som ikke har overveldende gode grunner til å frykte og unngå mennesker?. Svaret er ihvertfall ikke “andre mennesker”. Du gjør generelt sett best i å unngå folkemengder. Hver for seg er nesten alle helt greie, men så snart de danner forsamling blir ting snåle. Folk begynner å få glassøyne og oppføre seg rart. Senere kan de ikke redegjøre for det som skjedde. De ble bare “tatt av vinden” — noe som i seg selv er en ganske skremmende egenskap ved vår art. Plutselig kan vi bare bli fullstendig fette dust, uten at noen kan si hvorfor. Jeg kan ikke si noe om hva alle har opplevd, men jeg tviler på at særlig mange voksne mennesker ikke har opplevd dette. En som til å begynne med virket både helt normal og vel så det – en typisk ressurssterk og positiv person – kan plutselig skifte helt og bli til noen man aldri ønsket å forholde seg til, og det kan skje i løpet av bare sekunder. Når den de prøvde å holde skjult plutselig bryter løs som en annen vulkan av skandale.
